• Forsiden - Krigsropet
• Artikkelarkiv
• Bli abonnent
• Kontakt

Helenes eventyr

– Jeg har fått en gave som jeg ønsker å håndtere på en riktig måte. Å se hva sangen kan gjøre, gjør meg ydmyk, sier Helene Bøksle. – Det er jo fantastisk å bli nominert. Jeg er takknemlig for at sangen og musikken min blir lagt merke til. Det betyr at man ikke trenger å tenke kommersielt for å nå frem, sier artist og skuespiller Helene Bøksle (28). Hun er nominert for fjorårets plate Morild, en samling viser og tradisjonsstoff som har fulgt henne gjennom livet.
Idealisme demonstrerte hun også før jul, da hun stilte opp for Frelsesarmeen både i Oslo Konserthus og på gata. På grytekonserten hun holdt på Egertorget mottok hun gullplate for juleplata Det hev ei rose sprunge. Altså 15 000 solgte eksemplarer.
– Det var fantastisk! Jeg sov godt den natta, smiler Helene.
– Frelsesarmeen stiller jeg opp for fordi de gjør en innsats for de svake.
På grytekonserten var hun med på å samle inn 42 464 norske kroner − pluss 4 svenske, 2 danske, 50 cent euro, 1 amerikansk cent, 10 ukrainske kopijky, samt en handleliste. Alt til Frelsesarmeens diakonale arbeid.

HENTER FRAM ARVEN
Da Helene ble nominert til Spellemannsprisen første gang, var det for albumet Elverhøy fra 2006. Pressen kalte henne Norges nye rikshulder for hennes mystikk fremført i folketoner og pop. Sammen med musikere fra Vamp og Jaga Jazzist lokket Helenes vokal alvene til live, freidige og dansende ved Elverhøy. Men plata er ikke bare eventyr. Balladene og sagnene fra middelalderen kommer tett, historier og mystikk vi nå ser som overtro, men som en gang lå dypt i folkesjelen.
Helene tar oss inn i vår egen kulturarv, som på 1000-tallet brytes mellom norrøn og kristen tro. Heiemo blir tatt av nøkken. Signe Lita drukner fordi hun glemte sitt Fader Vår. Det er kamp på liv og død, atskillelse, dramatikk og kjærlighet. Naturmystikken står sterkt og skildres gjennom Arne Garborgs Haugtussa, som Helene selv har vært med på å tonesette.

Det stig av hav eit alveland
med Tind og Mo
det kviler klår mot himilrand
i kveldblå ro.

Eg såg det tidt som sveipt i eim
bak havdis graa;
det er ein huld, ein heilag heim,
me ei kan nå.

MINNER FRA EN BARNDOM
Elverhøy er tilegnet Helenes mormor Elen Margrete Sand, som tidlig introduserte henne for Haugtussa, og er basert på minner fra oppveksten på Frydnes innerst i Harkmarksfjorden i Mandal. Det var der Helene fikk sin tilknytning til naturen.
– Frydnes er et av de vakreste stedene jeg vet om. Det var her jeg lærte meg å drømme. Ensomheten der ga tid til fantasi.
Helene vokste ikke opp med mange barn i nabolaget, foruten sine to brød-re. Men med visesanger Ivar Bøksle til far, var stua stadig full av musikere. Mor og dramapedagog, Elen Sand, gjorde henne interessert i litteratur og teater, sammen med mormoren. I dag inspireres Helene nettopp av kultur og natur, av sin egen oppvekst og røtter.
− Elverhøy er en oppsummering av min barndom og ungdom. Den markerte et nytt kapittel og en retning, et rom å utforske videre. Jeg føler meg veldig ett med den verden jeg ble presentert for gjennom musikk og litteratur. Jeg fikk med meg et alvor. Det finnes mye vi ikke kan se, men bare ane, som i naturen. Den mystikken påvirker musikken min i dag, sier hun.

HELENES DRØM
– Livet er jo av og til et eventyr, sier Helene Bøksle. Musikken på Elverhøy er hentet fra musikkspillet med samme navn, som Helene satte opp tre år på rad i Ravnedalen utenfor Kristiansand – dalen der alvene danset i H.C. Andersens eventyr fra 1845. Prosjektet ble muliggjort av de 92 000 kronene hun vant for fjerdeplassen i Kjempesjansen i 2003.
– Dette var min drøm, og drømmer skal man gå etter. Det var ikke måte på hvor mange som fortalte meg at det ville bli regn under oppsetningen, men tror man på måneskinn i september, så blir det måneskinn! insisterer Helene.
Og hadde flaks. Regnet uteble. Og arrangementet trakk mer enn det dobbelte av forventet publikumstall. For motet har Helene fått æren av å ha etablert Ravnedalen som konsertarena. Og foruten «en liten tornerosesøvn»
siden 2006, lover artisten at Elverhøy i Ravnedalen igjen skal vekkes til live. ­
– Oppsetningen ga meg en deilig følelse av å være fryktløs. Alt er mulig. Det er noe jeg ønsker å formidle.
– Hva synes du om å bli kalt Norges rikshulder?
– Nei, folk får kalle meg hva de vil. Jeg er Helene. Men livet er jo av og til et eventyr! smiler hun.
– Som når da?
– Som når man opplever de små, magiske ting i livet. Alt fra når noe skjer med musikken min, til nysnøen, sola, to gamle som holder hverandre i hendene. Jeg har lært meg å bli takknemlig for de små øyeblikkene. Jeg synes mange strever så mye med å legge planer at de glemmer å være tilstede her og nå.

ET STERKT MØTE
En av episodene som har demonstrert tilstedeværelse best i Helenes liv, var da hun som fireåring ble tatt med i et tre dagers bryllup på Fanø i Danmark. Faren skulle spille med bandet Sand på gulvet. Bryllupet ble utvidet med to dager.
­− Menneskene var så til stede. Det var så vakkert. Opplevelsen kunne ikke utsettes, den fortsatte med musikk og boksemat. Som barn hadde jeg så mange flotte voksne rundt meg som tok oss med inn i sin verden og så på oss som likeverdige. Jeg ble hørt og fikk plass.
– Hva sitter du sterkest igjen med etter oppveksten?
– Takknemlighet. Det er ikke gitt å leve av musikken, slik jeg har gjort de ti siste årene. Jeg har fått en gave som jeg ønsker å håndtere på en riktig måte. Å se hva sangen kan gjøre, gjør meg ydmyk.
­– Ser du det som et ansvar?
– Jeg plikter i alle fall å ta det seriøst, enten jeg synger på Spellemannsprisen, eller for fem mennesker. Man vet aldri hvem som sitter i salen. Jeg ønsker å berøre folks hjerter, åpne en kanal eller starte en følelse eller tanke. Det er flere som har kommet til meg og fortalt sine historier etterpå. Det betyr mye. Det å komme på forsiden av en avis eller være kjendis, er utrolig forgjengelig sett i forhold til det å berøre noen.
Den sterkeste opplevelsen hadde Helene på et aldershjem for et par år siden. Der gikk hun forbi Berta, en gammel dame som satt og fikk fotpleie.
– Jeg syntes hun var så fin og ville så gjerne si det til henne. Men hun hørte ikke hva jeg sa.
Helene fikk beskjed om at hun hørte dårlig og ikke hadde snakket på lenge. Da fikk hun for seg at hun skulle synge tredje vers av «Eg veit i himmerik ei borg».
– Jeg satte meg ned og sang den helt inn i øret hennes: «Eg er ein fattig ferdamann/må mine vegar fara/herfrå og til mitt fedreland/Gud, meg på vegen vara!»
– Tårene hennes begynte å trille, hun begynte å snakke og fortalte meg hele livshistorien sin. Blant annet hadde hun vendt tilbake til fedrelandet fra USA. Bare det ene verset åpnet henne. Disse gamle salmene er så sterke, de har så mye kraft og tyngde i seg.
I fjor sang Helene i Bertas hundreårsdag.
– Og så skriver vi brev! skyter hun begeistret inn.
– Jeg forteller henne om når jeg skal på tv og sånn, så følger hun med.

ETT MED FORFEDRENE
Helene Bøksle på Frelsesarmeens grytekonsert på Egertorget i Oslo. Hun var med på å samle inn 42 464 kroner til Frelsesarmeens diakonale arbeid.Selv om Helenes musikk stadig berører vår kristne trosarv gjennom salmer og kristent tradisjonsstoff, er det først på juleplata Det hev ei rose sprunge at artisten vanker helt inn i Jesu føderom. Julens mysterier gjøres like overbevisende som alvesangen, til tross for at Helene knapt var innom en kristendomstime. I stedet hadde hun livssyn.
– Jeg er takknemlig for det, for jeg fikk innsyn i mange historier. Det er gjennom sangen jeg har funnet veien til kirken, til et stort og mektig rom som gir meg ro.
I oldemorens noteskap fant hun en eldgammel bønn om fred. «Hymne» er avslutningssporet på Helenes juleplate.

«Fader vor, kom os i møde.
Hjelp os du som gav din søn, der led
for os og døde.
I vort hjem mørket os knuger.
Lad os skimte stjernen over Bethlehem.
Herre, hør! Hold dine hænder
over dem; - som kjemper, som lider og
dør.
Giv os fred! Hør vor bøn!
Lad det være alle vore tårers lønn.

– Det er viktig å kjenne hvor en kommer fra og hva en bærer med seg. Alt jeg synger betyr noe for meg. Det gir meg styrke å vite at det finnes noe større, en stor kjærlighet som jeg tror er viktig å ta inn i livet og dele. Vi har mye å lære av den roen og respekten våre forfedre hadde for tingene rundt seg.
På en av julekonsertene sang Helene i Hidra kirke som ligger ytterst ut mot havet. Der fikk hun en følelse av å være forent med fortiden og forfedrene, i en kirke som har huset generasjoner med deres tanker, liv og bønner.
– Jeg tenker at uansett hvilken retning man går i, så legger man ned stridsøksa der, i de gamle salmene, tekstene og ordene som har vært en ledestjerne for så mange mennesker.
Helene er dermed bærer av flere store fortellinger. Men så er det også historiefortelling alt handler om for artisten.
− Når det gjelder musikken min, er jeg veldig bevisst på hva jeg ønsker. Men jeg er helt avhengig av mine musikalske støttespillere, som Sindre Hotvedt og gitaristene mine Torbjørn Økland og Markus Lillehaug Johnsen.
Helene ser på dem som intet mindre enn prinsene sine og skulle gjerne forgylt dem − om det var opp til henne. For om mystikken er stor, er også virkeligheten til stede. Helene har investert mange private midler i prosjektene.
– Det er til tider tøft, og om sant skal sies føler jeg meg ikke alltid som en diva.
En trøst kan være at Askeladden heller ikke hadde det så greit underveis. Men det ble nå til et eventyr likevel.

torill.helene.landaasen@frelsesarmeen.no

Denne artikkelen stod i Krigsropet nr 9, 2010.

Les flere saker her.

Tips en venn Si din mening