En turnering – tusenvis av seiere

– Jeg har jo vært med i gatefotballen siden 2013, så det er det hjertet mitt brenner for og jeg merker, til og med den dag i dag, at jeg drar nytte av det for min egen del også, sier Cathrine Johansen som er erfaringskonsulent i Frelsesarmeen.

– Eller miljøarbeider med bakgrunn som jeg pleier å si, presiserer Cathrine med et smil. Det var gjennom gatefotballen at hun først oppdaget at hun faktisk ønsket seg et rusfritt liv.

Når Frelsesarmeen arrangerer Homeless World Cup i Oslo i slutten av august blir det ikke første gangen hun er en del av det norske kvinnelandslaget i gatefotball. Denne gangen er det ikke som spiller, men som hovedtrener på hjemmebane for første gang.

Snøball-effekten

Cathrine slet selv med rus i mange år og var det hun kaller en typisk «svingdørspasient». Da hun ble tatt ut til gatefotballandslaget, skrev hun under på en kontrakt om å være rusfri. Det ble et viktig ledd i det hun beskriver som en snøballeffekt.

I utgangspunktet var ikke Cathrine motivert for å bli rusfri, og telte dager til hun kunne begynne å ruse seg igjen.

Gatefotballandslaget ble imidlertid motivasjonen hun trengte for at dette skulle endre seg.

– Jeg har alltid vært sånn at hvis jeg går inn for noe, så går jeg inn for det 100 prosent, og man konkurrerte jo på en måte litt om den plassen. Han som var landslagstrener og assistenttreneren hadde jo begge en liknende bakgrunn selv. Jeg ble overrasket og tenkte, de har kommet så langt og er fortsatt med i gatefotballen. Det imponerte meg veldig.

Hun fylte dagene med gatefotball. Uker med rusfrie timer ble etter hvert til måneder. Hun begynte å ta det seriøst og merket at det ville vært et nederlag å begynne å ruse seg igjen.

– Det skulle være en god grunn til at jeg ikke kom på trening. Jeg følte at jeg mestret livet igjen. Fotballen ble en positiv snøballeffekt for meg, som førte til andre gode ting – og en god ende til slutt.

Kraften i gatefotball

For Aleksander Hågensen gikk ting også bra til slutt, selv om hverdagen ikke alltid har gått på skinner. Også for han har gatefotballen spilt en stor rolle, og i år debuterer han som assisterende trener for det norske herrelandslaget.

– Jeg starter klokka syv hver dag utenom tirsdagene som er det vi kaller en service-dag. Da har jeg fotballtrening og fokus på oppfølgingen av spillere, forteller Aleksander om jobben han har i Frelsesarmeen i dag.

Fotballen startet han med tidlig, men ga seg da han var 14. Kort tid etterpå havnet han i et dårlig miljø som ble starten på et av og på-forhold med rus.

– Det var først og fremst hasj, og så gikk det senere over til hardere stoffer. I tillegg ble jeg med i en gjeng, og vi holdt på med innbrudd og masse annet.

Det var først seks år senere at Aleksander litt tilfeldig fant tilbake til fotballen.

Da var Aleksander 20 år og bodde i en bolig for rusmisbrukere hvor de fleste av de andre beboerne var i 40-50-årsalderen.

– Det var et ganske røft miljø, så jeg holdt meg mest for meg selv. Men det var en vakt på huset som jobbet i Frelsesarmeen som snakket varmt om det fotballtilbudet som jeg er med på i dag. Han maste på meg i flere måneder, og til slutt ble jeg med.

Aleksander startet med gatefotball allerede i 2010, men i 2018 fikk han tilbud om å starte som frivillig i gatefotballen i Trondheim. Det ville han, og resten er historie kunne man vært fristet til å si. Men mye har skjedd på de årene fra Aleksander først ble med på de første treningene.

Tre år senere var han med å starte opp arbeidstreningstiltaket De Ti Bud i Trondheim, en budtjeneste i regi av Frelsesarmeen. Aleksanders livserfaring er uvurderlig i jobben han har i dag som miljøarbeider og erfaringskonsulent.

Frivillig press

Som for de fleste andre bød veien mot en rusfri hverdag på både opp- og nedturer, og i tiden på et avrusnings- og botreningssenter i Trondheim fikk han erfare begge deler.

– Jeg kom med på landslaget i gatefotball og fikk reise til VM i Rio de Janeiro i 2010. For en som knapt hadde forlatt Skandinavia var det stort. Men jeg greide ikke å bli ferdig med rusen.

Med én fotballtrening hver uke, ble det vanskelig å fylle resten av dagene, og det tok ikke mange ukene før han var tilbake på avrusningen. Det var da han virkelig bestemte seg for å ta grep om situasjonen sin selv.

Aleksander fikk seg småjobber gjennom Dagsverket, et arbeids- og inkluderingstilbud i Trondheim, og fullførte et arbeidstreningsprogram i Rosenborg som banemannskap og kjøkkenhjelp.

– Det gjorde meg godt og gav meg motivasjon. Etter praksisperioden satte de meg i kontakt med et entreprenørfirma hvor jeg fullførte lærlingetiden min.

Han klarte å holde seg unna i hverdagen, men slet fortsatt med rus fram til han fikk et tilbud om å bli frivillig i Frelsesarméen. Det ble det siste dyttet han trengte for å bli helt rusfri.

– Jeg hadde jo allerede en forestilling om hvordan andre som hadde hatt rollen skulle være og en forventning til at de skulle være en trygghet. Jeg tenkte at nå får jeg muligheten til å gå foran som et forbilde. Da ble motivasjonen jeg trengte for å kutte helt ut.

Sammensatte utfordringer

I dag bruker Aleksander og Cathrine bakgrunnen sin aktivt i gatefotballen og i møte med andre rusavhengige. Begge understreker at det er viktig å ha realistiske forventninger.

– I stedet for å dømme noen fordi de har ruset seg i helga, så fokuserer jeg på at det er fint at du er her nå. Det er sjeldent man bare bestemmer seg for å slutte, og at det da går smertefritt. Alle må finne sin egen vei, men jeg prøver i hvert fall å gi litt håp om at endring er mulig. Det bare tar litt tid, sier Cathrine.

– Jo flere aktiviteter du klarer å være med på i løpet av en uke, så er det rusfrie timer og snøballen begynner å rulle. Å ha is i magen var liksom det verste jeg fikk høre selv, men det er noe med det, legger hun til.

Aleksander tror at mangelen på nettverk er den største utfordringen for mange som prøver å slutte med rus. Enten det er jobb eller hobby, er det alfa og omega å ha en fast tilhørighet og noe å fylle dagene og ukene med.

– Å sitte alene i en leilighet uten å ha noen mål og mening, fører aldri til noe bra. Det er så fort gjort å ramle tilbake hvis man har en dårlig dag. For meg har det i hvert fall vært viktig å ha noe stå opp til og få litt ansvar. Det er jo et slags sunt press om man kan kalle det for det.

Kampene vi ikke ser

Det er disse kampene gatefotballen på mange måter handler om – kampene som hver og en av spillerne kjemper utenfor banen. Og når lag fra rundt 50 land samles i august under Homeless World Cup i Oslo, er det ikke bare gull og heder som står på spill.

– Det er så fort gjort å sette folk i bås. Grunnen til at tiltak som gatefotballen er så viktig, er at der kan man være seg selv uten å bli dømt nedenom og hjem, sier Aleksander.

Homeless World Cup handler om menneskene bak merkelappene og verdigheten de altfor sjeldent møtes med.

– Du får være en del av noe så stort og føle at du blir sett for den du er. Enten det er at du er kjempegod i fotball, eller om du er en som er kjempegod til å støtte alle andre på laget. Du får en mestring som du kanskje ikke har følt på mange år eller kanskje noen gang, sier Cathrine, som er opptatt av at vi også må tørre å gå inn i de tabubelagte landskapene.

Mer enn et tak over hodet

– Selv om vi er så heldige her i Norge at de fleste har et tak over hodet, så er det noe med egenverdien i å ha et fast bosted eller et bra sted å bo. Mange av de som står som hjemløse i Norge bor på institusjoner, mens andre betaler skyhøye leiepriser for mugg og råte og egentlig ganske uverdige boforhold, påpeker Cathrine.

Hun tror likevel ensomhet er noe av det verste i folk sliter med i Norge. Uten nettverk blir det alt for lett å ty til rus for å komme seg gjennom dagene.

– Det er ikke lett når du bor i en kommunal bygård hvor det nesten bare er aktive rusavhengige. Mange har kanskje ikke en 8-4-jobb, går hverken ut eller møter andre, og terskelen for å gjøre det blir bare større og større. Jeg tror mange liv kunne vært reddet bare ved å gjøre slutt på litt av den ensomheten.

Mesterskap mot utenforskap

For å bekjempe utenforskapet tror Cathrine det er viktig at folk blir fanget opp tidlig og på en eller annen måte blir en del av et fellesskap i nærmiljøet. Og det er nettopp det som er en del av ambisjonen for Homeless World Cup i Oslo – å skape byens mest inkluderende folkefest.

– Jeg tror det vil synes at det er et arrangement i byen og at Oslo blir veldig fargerik den uka. Mange reiser ut av hjemlandet sitt for første gang, og det blir mye å ta inn for alle og enhver, sier Cathrine.

Hun gleder seg til å være en god ambassadør for Norge og få flest mulig til å spise rar norsk mat, men aller mest til å bli kjent med nye folk og høre livshistoriene deres. For Aleksander er det også vel så mye alt rundt turneringen han ser mest frem til.

– Spenningen før den første kampen, å samles på hotellet etter kampen for å spise, å se gleden blant spillerne på banen, å møte spillere fra andre land, fremhever den assisterende trener, som fortsatt har lagfølelsen som sin viktigste drivkraft for å fortsette med fotballen.

Tusenvis av seire

– Fotball skaper automatisk et fellesskap uavhengig av alder og bakgrunn. Man er der som en del av fellesskapet uansett. Vi er alle like verdifulle, og så er det bare ulike grunner til at man har havnet her eller der. Vi må prøve å bryte fordommene, sier Cathrine.

For de tusenvis av trenerne og spillerne som deltar på sommerens viktigste turnering har gatefotballen blitt et bevis på at det finnes håp og en vei ut av rusen. Og den veien starter ofte med en pasning fra en medspiller som tror på deg og som har vært med på dette før.

– Alle fortjener et verdig liv med god bolig og et godt nettverk. Alle fortjener en sjanse til, avslutter Aleksander.

Vil du møte Aleksander, Cathrine, eller noen av de andre spillerne på gatelandslaget? Ta turen til Homeless World Cup på Rådhusplassen i Oslo 23. – 30. august.

Eller les mer om Frelsesarmeens gatefotball her.