Lis 50 B8143 beh nett3

Friske åndedrag

Kommunikasjonsrådgiver Lis Homdal syntes kristendommen bød på for mange spørsmål og for få svar. Til slutt ropte hun på Gud – og han svarte.

• Foto: Mette Randem / Tekst: Kenneth Juel Stavik / Hentet fra Krigsropets pinsenummer 2020
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Jeg har alltid hatt et undersøkende gen i meg, sier Lis Homdal og forteller om en barndom fylt med loggbøker om fugleliv, samt hyppige turer til det lokale biblioteket. Lis har alltid sett etter nye muligheter til å tilegne seg kunnskap innenfor flere felt, og det falt helt naturlig å jobbe innen media. Hun har vært journalist for Nettavisen og kommunikasjonsrådgiver i Nittedal kommune. Hun har også jobbet med kommunikasjonsarbeid innenfor bygg- og anleggsbransjen og noen år i eiendom- og byfornyelsesetaten i Oslo, før hun i fjor høst ble ansatt som kommunikasjonsrådgiver i Frelsesarmeen.

– Det var ikke planlagt, men flere tipset meg om stillingen. Jeg likte tanken på å jobbe et sted hvor man baserer arbeidet på nestekjærlighet. Det snakket til hjertet, sier hun.

Portrettbilde av Lis Homdal. Hun har på seg en rosa ullgenser og smiler til kamera.
– Etter hvert som jeg har vokst i Ånden, forstår jeg mer, forteller Lis Homdal.

Ropte etter svar

Lis kommer fra et kristent hjem.

– Men som tenåring tok jeg litt avstand fra det. For meg virket alt tungrodd og regelstyrt. Derfor kjørte jeg mitt eget løp, uten å leve med et bevisst forhold til troen. Hun understreker at det ikke var den vitenskapelige interessen som gjorde at det ble vanskelig å tro, men det var likevel for mange ubesvarte spørsmål. Mangel på logiske sammenhenger.

– Jeg var full av kritiske spørsmål!

Da hun ble mor for første gang, gikk det opp for henne at hun igjen måtte ta stilling til disse spørsmålene.

– Livet ble satt i et annet perspektiv, og jeg begynte nok en gang å grunne på disse tingene. Hva skal jeg stå for? Hva skal jeg lære videre til barnet mitt? Spørsmålene ble flere og flere, helt til hun kom til et punkt hvor hun begynte å henvende seg direkte til Gud: «Nå må du hjelpe meg og gi meg svar!»

Det er mye spennende og flott som kan skje når man velger å gå i tro!
– Lis Homdal, kommunikasjonsrådgiver

På samme tid skulle Lis starte enkeltmannsforetak, og hadde meldt seg på et kurs hos Skatteetaten. Idet hun gikk inn døren, fikk hun øye på en venninne hun ikke hadde sett siden de bodde sammen i studietiden.

– Jeg kjente at jeg måtte hilse på henne.

De ble sittende ved siden av hverandre på kurset. Venninnen tilbød Lis noen sukkertøy hun hadde kjøpt på en reise til Israel. Lis spurte henne om hun var en kristen. Det var hun.

– Da kjente jeg at dette var denne personen som skulle hjelpe meg. Hun var godt belest, hadde mye bibelstudier bak seg, og ble en god sparringspartner å filosofere med. Vi hadde mange gode samtaler, og i dag er hun en av mine beste venner. Hun kom på et veldig viktig tidspunkt. Gud hadde ordnet dette, forteller Lis.

Ble overbevist

De logiske sammenhengene hun tidligere hadde slitt med å få til å gå opp, ble stadig færre.

– Etter hvert som jeg har vokst i Ånden, forstår jeg mer. Når jeg leser Bibelen nå, er det noe helt annet. Den tidligere oppfatningen av å følge regler, er borte.
Det handler snarere om å ha en livstro, å ha blikket sitt festet på noe større enn seg selv. Folk tror jo man er litt smågal om man sier man har sett noe i «den åndelige verdenen», men det er jo det jeg har gjort. Det har gitt meg en ny forståelse, mye nytt å undre seg over – og samtidig en trygghet.

Disse opplevelsene har ført til at all tvil hos Lis er borte.

– Jesus har sagt: «Salig er den som ikke har sett, men likevel tror.» Jeg vet ikke hvor salig jeg er, for jeg føler virkelig at jeg har sett. Kanskje var det det som måtte til for at jeg skulle overbevises, og jeg ba jo også om det. «Nå må du vise deg for meg, Gud!», sa jeg. Og da fikk jeg se.

Lis har opplevd mye som har overbevist henne, og hun tenker nøye igjennom hva som bør fortelles og hva hun skal holde for seg selv. Både fordi dette som har med den personlige gudserfaringen å gjøre rommer det kjempestore og dypt personlige, og det bittelille og betydningsfulle som så lett bare kan avfeies av andre.

– Som når jeg i en lang periode hørte ordet «vann». Jeg ante ikke hvorfor, og det gikk så langt at jeg vurderte å sette inn et sånt vannfilter, sier hun og ler.

I stedet modnet tanken på en dypere betydning. Lis valgte å bli døpt. Med årene har «kommunikasjonen», som kommunikasjonsrådgiveren så passende kaller det, bare blitt sterkere, og de små hintene i hverdagen stadig flere. Som når Vårherre hører noens høyst hverdagslige sukk, og liksom smiler til et lite menneske ved overraskende å sende noen med svar.

– Jeg gikk forbi SAS-hotellet og hørte plutselig «Ta frem femtilappen». Jeg hadde gått med en femtilapp i lomma i evigheter. Stemmen ga seg ikke, og jeg tenkte at det sikkert var meningen at noen skulle ha denne.

Men det satt ingen mennesker på de faste tiggerplassene denne ettermiddagen. Da Lis kom til stedet hvor broen fra Oslo City møter broen fra SAS-hotellet, hørte hun: «Snu deg!»

– På den andre broa satt det en backpacker i 20-åra med koppen foran seg. Jeg la lappen i koppen hans, og gutten spratt sporenstreks opp og ropte «50 kroner! Det var jo akkurat det jeg trengte, jo!» før han la på sprang, meget glad og lettet.

Lis synes slike små hverdagsopplevelser er trosstyrkende, og blir både glad og ydmyk når de inntreffer.

– Det er mye spennende og flott som kan skje når man velger å gå i tro!

Det handler om å ha en livstro, å ha blikket sitt festet på noe større enn seg selv.
– Lis Homdal, kommunikasjonsrådgiver
Lis ligger på skogbunnen og titter opp mot himmelen. Solstrålene treffer henne, Hun smiler.
– Troen handler ikke lenger om strenge regler, men å ha blikket festet på noe større enn seg selv, sier Lis Homdal

Drømmehuset

Nå er Lis etablert i Nittedal med mann og to barn. Ferier og fridager spares opp for å kunne tilbringe mest mulig tid på landstedet de nylig kjøpte i Romsdalen, nærmere bestemt Dalsbygda i Rauma kommune. Foranledningen til denne handelen kan med rette beskrives som spesiell.

– Vi har ingen familierelasjoner i Romsdalen, men vi føler at Gud «plantet» oss der. Jeg ble vist stedet i en drøm, forteller hun og innrømmer at hun vet det høres sprøtt ut.

– Jeg så stedet pekt ut på et norgeskart som ble rullet ut. Jeg sa at det var for langt unna, men Gud beroliget meg og sa at det kom til å gå bra.

Noen netter senere drømte Lis igjen. Da var hun på stedet og gjorde i stand senger til familie og besøkende. Nok en gang prøvde hun å rasjonalisere og si: «Dette har vi ikke råd til».

– Men Gud svarte med mild stemme: «Jo, dette er deres.»

De neste dagene ble følelsene og dragningene mot stedet i drømmene så sterke at Lis fortalte alt til mannen sin.

– Jeg forventet at han skulle si jeg var blitt gal da jeg sa jeg ville sette inn en boligannonse i lokalavisen der oppe. Han syntes det var merkelig, men mente jeg skulle gjøre det. Slik ble det, og det var mange som tok kontakt.

Lis avslo alle sammen så fort hun merket at deres beskrivelser ikke passet drømmene hun hadde hatt. En kveld, etter at de begge hadde lagt det hele litt fra seg, tikket det inn en tekstmelding fra et ungt par som skulle selge småbruket sitt. Lis kjente umiddelbart at det var rett sted ut fra beskrivelsen, og det ble avtalt visning allerede den kommende helgen.

– Det virket så kjent, sier Lis og forklarer hvordan flere av elementene fra drømmene sto i samsvar med virkeligheten de møtte da de kom frem. Lis så på mannen og fortalte at dette var stedet. Han var villig, og sammen forhandlet selgere og kjøpere seg frem til en pris kort tid etter. Summen eierne var
villige til å selge for, var akkurat det samme beløpet Lis og mannen hadde mulighet til å låne.

– Vi var redde for at vi ikke skulle ha råd, men Gud sa jo i drømmen at det var vårt. I ettertid har både mannen min og jeg tenkt at vi ikke kan ha vært helt oss selv da vi tok denne noe sprø avgjørelsen, men jeg tror Den hellige ånd ledet oss.

Etter hvert som Ånden har fått virke i livet hennes, har Lis i flere tilfeller fått høre at hun har vært en medvirkende årsak til at andre mennesker har funnet troen.

– Selv om jeg har funnet min vei, synes jeg det er viktig å være veldig åpen og aksepterende ovenfor andres tro og meninger, og jeg liker å diskutere og
filosofere med andre over livet. Når folk spør, klarer jeg ikke å holde munn om erfaringene mine. Da hender det jo at det såes noen frø, og det blir ofte starten på noe.

Bildet er tatt bakfra og viser Lis sammen med hunden Trygg. Sammen følger de en sti gjennom en grønnkledd skog.
Lis er begeistret for skaperverket, og hun bruker mye av fritiden sin på å utforske det. Gjerne sammen med turkameraten, Trygg.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER