Helena Tønsberg BEH 2117 lite

Her blir jeg sett

Etter å ha blitt avvist gang på gang andre steder, ble Helena Redding tatt imot med åpne armer hos Frelsesarmeen. – De ser muligheter, ikke begrensninger, sier hun.

• Foto: Haakon Sand / Tekst: Emmaline Sophie Hekneby / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 18, 2022.
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Velkommen til Åpen Dør!

Helena Redding klargjør mat og kaffe på kjøkkenet, så det er på plass til dørene åpner.

Klokken elleve er det matutdeling i Frelsesarmeens nærmiljøkirke i Tønsberg. Åpen Dør er også en kafé, der de som kommer kan få noe å spise – og en kaffe med noe søtt til. Mange av de som kommer har ikke så mange å prate med ellers, så de frivillige setter seg gjerne ned og slår av en prat med de som måtte ønske det. Helena beveger seg raskt frem og tilbake og rigger til. Kaffekanner, varmtvann, teposer, sukker og melk plasseres på bordet. Hun smiler og hilser på de andre frivillige som kommer inn for å hjelpe.

Få ville tippet at Helena er blind, slik hun løper rundt og ordner. Den hvite stokken har hun lett tilgjengelig om hun trenger den, men føler seg ellers fint frem rundt i salen uten. Helena er gift og har tre voksne sønner. Hun er fra Island, men flyttet til Norge for 27 år siden. Nå bor hun sammen med mannen sin i Holmestrand.

– Jeg synes det er kjempefint å få være frivillig her. Jeg har blitt så godt tatt imot, og synes alle her er helt fantastiske, smiler hun.

Les mer om Krigsropet her

For første gang på veldig lenge følte jeg at jeg hadde verdi.
– Helena Redding, frivillig i Frelsesarmeen Tønsberg

Mistet synet

Det var en øyesykdom som gjorde at Helena mistet synet i voksen alder. Hun er helt blind på det ene øyet, og ser svake former med det andre. Men om det er veldig lyst, eller veldig mørkt, blir det helt svart.

– Jeg har hatt dårlig syn hele livet, men fant ikke ut før jeg var elleve år, at «ikke alle» så ting og personer som «blubber». Sånn hadde det nok ikke vært i dag, det hadde blitt oppdaget mye tidligere.

Helena har aldri sett på det at hun er blind som en brems i livet. Bortsett fra noen åpenbare tilrettelegginger, liker hun å tenke at hun er som alle andre.

– Jeg og mannen min er glad i å sykle tandem for eksempel! skyter hun inn.

De sykler sammen, ofte mange kilometer av gangen. Det lengste de har syklet på én tur, er 90 kilometer. Helena sitter bak, og mannen beskriver det han ser langs veien.

– I begynnelsen syntes jeg det var skikkelig skummelt, men nå elsker jeg det. Sykling gir meg en fantastisk frihetsfølelse, og å få synstolket det vi passerer, gjør opplevelsen enda større, sier hun.

Å bli undervurdert er noe Helena har måttet leve med siden hun ble blind.

– Folk ser den hvite stokken og får med én gang en formening om alt jeg ikke kan få til. Men når ting er tilrettelagt, får jeg til det meste på egenhånd.

Det å få seg jobb, forteller hun, har vært veldig utfordrende. Helena sendte i løpet av en periode over 130 søknader på forskjellige jobber. Hun var kvalifisert til stillingene, men fikk ikke napp.

– Med en gang de skjønte at jeg var blind, hørte jeg enten ikke fra dem, eller fikk avslag. Hvis de har to muligheter, to personer med like ferdigheter, da er det nok enklere å velge den som ikke trenger tilrettelegging. Men jeg er mor til tre sønner, jeg kan jobbe hardt, smiler hun.

Helena bruker datamaskin med talesyntese eller leselist. De siste årene har hun studert teologi via nettstudier. Hun er glad i å skrive, og tar på seg noen frilansjobber. Ellers er hun også frivillig skribent for KABB, Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte.

Helena Redding står ved kjøkkenbenk og gjør klar brødskiver og kaffe
Helena står på kjøkkenet og smører brødskiver og koker kaffe. Snart kommer folk for å hente ferdigpakkede matposer, og kan samtidig få en matbit og en god prat, om de ønsker det.

Med åpne armer

Livet ble plutselig veldig stille da Helena mistet begge foreldrene sine i 2020 og 2021. De siste årene reiste hun frem og tilbake mellom Island og Norge, flere uker av gangen, for å bistå moren og faren da de begge var veldig syke.

– Da de døde, følte jeg det ble et stort tomrom i livet mitt. Jeg hadde både tid og omsorg å gi.

For å få tilbake litt mening i hverdagen forhørte Helena seg rundt forskjellige steder, om hun kunne bidra med noe frivillig.

– Svaret jeg fikk var enten et rungende «nei», eller «hva kan du egentlig gjøre?». Da jeg hørte dette gang på gang, begynte jeg å føle meg virkelig ubrukelig. Jeg tror noe av det vondeste vi mennesker kan kjenne på, er at vi er unyttige.

Hun stopper opp et øyeblikk, og puster forsiktig ut.

– Så kom jeg på Skaperverket. En dag i oktober 2021 kjente Helena at hun bare måtte inn på gudstjeneste på kafeen til Frelsesarmeen, selv om hun var ordentlig nedstemt den dagen. Hun sier hun var nær ved å gi opp.

Der møtte Helena på Thomas MacKinnon, soldat i Frelsesarmeen og daglig leder for Frelsesarmeens rusomsorg i Tønsberg.

– Jeg tok motet til meg og spurte Thomas om det var noe jeg kunne bidra med som frivillig her. Han var så varm i stemmen, og svarte fort: «Ja, vi har mye forskjellig, hva er det du har lyst å gjøre?».

Det spørsmålet brant seg fast i hjertet hennes.

Her blir jeg sett på som en som bidrar, ikke en med begrensninger.
– Helena Redding, frivillig i Frelsesarmeen Tønsberg

– For første gang på veldig lenge følte jeg at jeg hadde verdi. Han lurte på hva jeg ville gjøre, ikke hva jeg kunne, eller satte spørsmål ved hvor mye tilrettelegging om måtte til for å ha meg der.

Øynene blir blanke.

– Her blir jeg sett på som en som bidrar, ikke en med begrensninger. Jeg ble møtt på samme måte av både Monica og Marianne da jeg kom på Frelsesarmeen – for noen fantastiske mennesker!

Helena har vært troende hele livet, og er åpen om at hun tror på en levende Gud.

– Den dagen på Skaperverket var det som jeg kjente Guds stemme fortelle meg: «Her er du hjemme!». Det var som en varm hånd tok meg på skulderen, jeg kjente meg trygg.

Helena deler et dikt hun skrev rett etter møtet med Frelsesarmeen:

Åpen Dør

Som frivillig i dag, skal Helena stå og servere mat og skjenke kaffe. Hun går også gjerne rundt og prater med folk som kanskje sitter alene. Klokken har blitt elleve og korpsleder Monica åpner dørene. Det er kø, en etter en kommer folk inn. De fleste har vært her før, men det har også kommet noen nye. Monica går rett bort for å prate med dem og ønske dem velkommen. Helena står bak et bord og serverer folk mat og drikke. Etter at de fleste har hentet seg mat, legger hun merke til ei dame som sitter alene ved et bord. Hun går fort bort til henne, uten den hvite stokken, og setter seg ned. Der blir hun sittende en stund og prate. Marianne Nybo, avdelingsleder på Skaperverket, snur seg i stolen og smiler mot Helena, så setter hun seg tilbake.

– Det du ser bak her, det er så rørende, jeg begynner nesten å gråte.

Helena sitter og prater med en dame ved et bord, man ser kun ryggen på den andre damen.
En dame har satt seg ned ved et bord helt alene. Det går ikke lang tid før Helena har funnet veien bort for å slå av en prat. - Det gir meg så mye å kunne bety noe for andre! sier hun.

– Hun er blind, men damen hun prater med nå, vet helt sikkert ikke det.

Helena ser folk rett inn i øynene, og det gjør hun med alle. Hun har også en evne til å snakke med mennesker, som er helt nydelig. Marianne forteller at Helena gjør alt som alle andre gjør. Står og smører brødskiver og koker kaffe. Hun var også med på julegaveutdelingen før jul, der hun delte ut gaver til de voksne, fylte på og passet på at alt var i orden.

– Vi er veldig heldige. Vi har fått en ordentlig fin og ressurssterk person, og et flott menneske, som vi er utrolig glad i.

Helena har nylig blitt tilhørig-medlem i Frelsesarmeen. Hun smiler:

– Det er helt naturlig for meg å bli en offisiell del av familien her. Jeg er hjemme!

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER