– Det er som vi har funnet en ny familie her i Norge

Den tre år gamle jenta sitter på fanget til den frivillige familiekontakten Line Rengmark mens hun legger små skjell over i en beholder – én for én. Line teller høyt på norsk:

– 18, 19, 20!

Til slutt er hele skjellsamlingen i boks, og jenta ler hjertelig.

Når kaffe og småkaker settes på bordet, spretter hun opp. Foreldrene smiler til datteren mens hun springer rundt og deler ut en kjeks til hver enkelt, både til de hun ikke har sett før, og de hun kjenner, som tolken Olena Buchko. Etterpå kryper hun opp på morens fang.

Hun og foreldrene er én av familiene som får hjelp gjennom Home-Start Ukraina, driftet av Frelsesarmeen. Arbeidet ledes av prosjektkoordinator Marianne Morfjord, og Line er koblet på som frivillig og besøker familien en gang i uka.

I tillegg har denne familien fått en trygg bolig gjennom Frelsesarmeens Familiebosatt.

Da bussene med flyktende ukrainere begynte å komme til Norge, var Frelsesarmeen raskt på banen med å tilby hjelp på ulikt vis. I Oslo ble flyktningene invitert til samlinger på familietilbudet Sammen Grønland.

Etter hvert så Frelsesarmeen at noen av disse familiene trengte mer oppfølging over tid. De har bekymringer for venner og familie som er igjen i hjemlandet. De snakker ikke norsk og kanskje heller ikke engelsk.

I flere år har Frelsesarmeen driftet Home-Start-tilbud, der frivillige kurses i 20 timer fordelt over seks uker, for deretter å besøke en familie i seks måneder. Noen trenger å bygge nettverk, andre har behov for en samtalepartner.

I fjor ble Home-Start Ukraina etablert som et eget prosjekt.

Ønsker du å bidra med støtte, avlastning eller hjelp? Her kan du lese mer om Home-Start Ukraina.

Flukten fra et godt liv

Familien ønsker å være anonym for å være på den helt sikre siden. De har opplevd så mye utrygghet. På kort tid har livene deres blitt snudd helt på hodet.

For før Russland angrep Ukraina, var livet veldig godt. De bodde i et stort hus med svømmebasseng i byen Bucha. Mannen hadde jobb. Kona var hjemme med datteren som snart skulle begynne i barnehagen. De hadde alt de trengte og planer for framtida. Så endret alt seg.

Mannen forteller om dagen krigen brøt ut. Den begynte helt vanlig. Han skulle på jobb, kona hadde en legetime.

– Plutselig så vi store eksplosjoner, men vi skjønte ikke hvor ille det var. Vi oppsøkte likevel et bomberom. I nesten en uke satt vi der sammen med ni andre familier mens vi ventet på at angrepene skulle opphøre, forteller han.

Det var vanskelig å finne mat, fordi butikkene var tomme. Bensin var det ikke mulig å få tak i, og minibankene var ute av drift.

– Det var godt at vi hadde en del mat hjemme, for vi ukrainere liker å ha litt ekstra på lur, ler han.

Da de skjønte at angrepene ikke kom til å gå over med det første, vurderte de å komme seg ut av byen. Men det var også en vanskelig og farlig avgjørelse. På nyhetene så de at flere av bilene med sivile som forlot byen, ble beskutt. Mange ble drept.

– Det var farlig å reise, og det var farlig å bli værende, forteller han.

En av naboene hadde fått tak i bensin og tilbød familien plass i bilen, noe de takket ja til. De kunne ikke ferdes på veiene der det var satt opp kontrollpunkter de ikke hadde kommet seg forbi. Ferden gikk derfor på åkere og jorder, kan mannen fortelle.

– Kona mi var hysterisk fordi hun var så redd. Jeg klarte å holde meg litt mer rolig, men tida gikk liksom så sakte. Det virket som vi tilbrakte et helt liv på den kjøreturen. Det var veldig vanskelig for oss å komme oss ut av Bucha og Kyiv-området, men vi lyktes. Takk og lov!

Familien kom fram til konas foreldre i et roligere område av landet, og ble værende der i rundt et halvt år. Med tårer i øynene forteller kona at hun var nødt til å ta en operasjon på sykehuset i Kyiv, hovedstaden som var under stadige russiske angrep.

Hun måtte dra tilbake til krigsområdet.

– Jeg pakket en veske til mannen min som inneholdt pass og andre viktige ting. «Hvis det skjer meg noe, må du ta datteren vår og reise ut av landet», sa jeg. Men han svarte: «Nei, vi skal dra sammen til Kyiv, og når du er ferdig med operasjonen, skal vi reise til et land der vi ikke trenger å være redde hver eneste dag».

Turen til sykehuset gikk heldigvis bra, og etter operasjonen, klarte familien å reise sammen til Norge.

For godt til å være sant?

Mannen forteller at den plutselige endringen til et trygt land der de møtte hyggelige mennesker, virket for god til å være sann.

– Vi gikk nesten og ventet på at det skulle være en hake ved det hele. Norge er et vennlig samfunn.

På mottaket fikk de en invitasjon fra Frelsesarmeens familietilbud Sammen på Grønland i Oslo. Ville de komme på familiemiddag? De visste ingenting om Frelsesarmeen, men akkurat den dagen hadde paret bryllupsdag og tenkte at de kunne feire der.

Selv om kona ikke kunne mye engelsk, fikk hun god kontakt med koordinator Heidi Jørgensen, som ba om å få telefonnummeret hennes slik at hun kunne sende nye invitasjoner hver gang de hadde et arrangement. Familien møtte opp, og ble gradvis kjent med flere.

– Etter hvert våget jeg å fortelle litt om det vi hadde vært gjennom, for inntil da hadde jeg ikke snakket med noen om det. Jeg skrev noen dikt, og et av dem har jeg lest opp på Sammen, forteller kona mens datteren holder henne for nesen. Alle ler.

Heidi fortalte også om Home-Start der familier kan få ekstra støtte i en periode.

– Jeg visste ingenting om det, men jeg stolte på Heidi og tok sjansen. Da fikk jeg kontakt med Marianne Morfjord, og kort tid etter fikk vi besøk av Line. Hun kom til oss hver uke på mottaket. Vi fikk også mye annen hjelp fra Frelsesarmeen, som jakker, votter og annet, forteller hun.

Det har betydd mye for familien å få jevnlig kontakt med Line. Noen ganger er hun bare på besøk hos dem, andre ganger møtes de ute i byen.

– Hun har lært datteren vår noen norske ord, og jeg har fått praktisere engelsk. Vi var jo helt alene, så bare det å ha noen som kommer og snakker med oss, betyr veldig mye.

Ville videre til USA

Etter en tid på mottak, fikk familien en kommunal bolig via Nav. Marianne Morfjord mener de var uheldige, for de fleste familier Home-Start følger opp, har fått en grei bolig via Nav.

Denne familien ble imidlertid plassert i en blokk der det var overvekt av rusavhengige og personer med psykiske utfordringer. Det var mye bråk rundt familien – til alle døgnets tider.

Selve leiligheten hadde grei standard. Derfor gikk en stund før Line og Marianne fanget opp at bosituasjonen var vanskelig. Paret hadde forsøkt å si fra til Nav om forholdene, men da de ikke ble hørt, ville de ikke klage til Frelsesarmeen.

Helt tilfeldig fikk Line vite at familien var i ferd med å undersøke hvordan man søkte visum til USA på grunn av alt bråket i blokka. Umiddelbart sa hun fra til Marianne, som igjen kontakt Karoline Granheim i Familiebosatt.

– De kom på besøk og sa at de skulle prøve å hjelpe oss. De var med på Nav-møter, fordi vi ikke kunne forklare situasjonen vår på samme måte som dem, forteller kona.

Flere har fortalt paret at de var uheldige med den første boligen, men selv om det var en vanskelig periode, føler kona at de likevel på en måte var heldige.

– Siden alt dette skjedde, fikk vi alle disse fantastiske menneskene fra Frelsesarmeen inn i livene våre. Jeg tror det er Gud som har gjort det slik at vi møttes. Jeg merker at det er mer enn en jobb for dem. Det er som om de har et kall, fordi de virkelig vil hjelpe andre, sier kona.

Hun kan fortelle at de fant sofaen de sitter i på Finn, men siden de ikke har bil så ble den hentet av Lina.

– Det er så mange som bidrar med smått og stort. Marianne hjelper oss alltid med dokumentasjon og søknader. Hun har blitt vårt lokale «Nav–kontor», ler kona.

Familien som for kort tid tilbake vurderte å flytte familien ut av landet, vil nå svært gjerne fortsette å bo her.

– Vi ønsker å lære språket, finne en jobb og etablere oss her, forteller mannen, og kona supplerer:

– Det er som vi har funnet en ny familie her i Norge.

Hjelper sårbare familier

Områdeleder i Frelsesarmeens familie- og barnevern, Bente Vaage, forteller at Frelsesarmeen gjennom Home-Start Familiekontakten driver helsefremmende og forebyggende arbeid rettet mot sårbare barnefamilier.

1. august i fjor ble Home-Start Ukraina startet for å gi et målrettet tilbud til ukrainske flyktninger i hovedstaden.

– I likhet med andre Home-Start-avdelinger tilbyr vi familiene støtte, avlastning og hjelp – praktisk, men også emosjonelt. Vår koordinator kan sammen med de frivillige hjelpe til med integrering og være medmennesker som viser medfølelse og empati i en vanskelig og sårbar situasjon, sier Vaage.

Vil du fjerne, redusere eller forhindre stress hos barnefamilier? Les mer om Home-Start Familiekontakten her.

Hun sier Frelsesarmeens barne- og familievern ønsker å opprettholde tilbudet så lenge det er ukrainske flyktningfamilier som trenger hjelp.

Marianne Morfjord, koordinator i Home-Start Ukraina, forteller at det er mange mødre som kommer alene med barna. Å få litt avlastning, betyr mye.

– Noen har mannen igjen i Ukraina, noe som skaper mye stress og engstelse. Ved å få besøk av en frivillig, får man et pusterom. Mange trenger også hjelp med det norske språket og litt bistand for å kunne hjelpe barna med lekser.

Den frivillige besøker en familie i et halvt år, men Marianne understreker at alle familiene er registrert i hennes system. Selv etter at de faste besøkene er avsluttet, vil de få invitasjoner til ulike samlinger, som turer med Sammen.

I enkelte tilfeller kan Home-Start samarbeide med andre instanser i Frelsesarmeen, som for eksempel Familiebosatt. Tiltaket bistår lavinntektsfamilier med å finne en bolig, ofte ved å være med dem på visninger. I tillegg samarbeider de både med Nav og Frelsesarmeens eiendommer (FEAS).

– Vi er opptatt av at en bolig er mer enn det som er inne i leiligheten, det handler også om miljøet rundt. Grunnen til at man henviste denne familien til Familiebosatt, er at en god bolig og et trygt sted å bo, er så viktig for å få til de andre tingene i livet, forteller koordinator i Familiebosatt Karoline Granheim.

Bare på de få ukene familien har bodd i sin nye bolig, ser hun en endring.

– De har en større ro over seg. Selv om det er mye annet som skal på plass, senker man skuldrene betraktelig når man bor trygt.

Karoline forteller at Familiebosatt ble startet fordi Frelsesarmeens frivillige så at mange barnefamilier bodde trangt og dårlig.

– Familiebosatt opplever økt pågang av familier, også i våre avdelinger i Kristiansand og Stavanger. Og jeg er glad for at ulike instanser i Frelsesarmeen kan jobbe sammen for å hjelpe enkeltmennesker, slik man klarte å gjøre i dette tilfellet.

Vil gi noe tilbake

Det er ingen tvil om at Line trives som frivillig. Men hvorfor tok hun det valget?

Hun smiler når hun setter seg i barnestolen på kjøkkenet som hun selv har vært og hentet via Finn.

– Jeg har tidligere selv hatt noen utfordringer i livet og fått god hjelp av mennesker rundt meg. Da jeg så på Facebook at man søkte etter frivillige til Home-Start Ukraina, tenkte jeg det var en mulighet til å gi noe tilbake til andre.

Hun beskriver Home-Start som et veldig ordentlig opplegg der man først får grundig opplæring. Line synes det er meningsfullt å få være med på å gi denne familien en god start i Norge.

– På forhånd forstod jeg egentlig ikke hvor viktig det er at noen ringer på døra en gang i uka. Nå ser jeg hvor mye det betyr å ha et fast holdepunkt.

Det tok litt tid før hun følte at familien stolte helt på henne. De visste ingenting om det norske samfunnet og forstod kanskje ikke helt hennes rolle.

– De var litt lukket i starten, likevel våget de å ta imot meg, og etter hvert skjønte de at dette var bra. Jeg har blitt ordentlig glad i dem.

Hun og moren kan kommunisere litt på engelsk, og i forhold til de andre, finner hun måter å gjøre seg forstått på.

– Det å kunne møtes i lek og tøys, er fint. Jeg tror at når et barn ser at noen kommer tilbake uke etter uke, uten å skremme dem eller gjøre dem noe vondt, så bygger man tillit. Og så må man som frivillig i Home-Start Ukraina være bevisst på at dette er mennesker som er sårbare fordi de har opplevd krig.

Å være frivillig har gitt henne mye mer enn hun trodde på forhånd.

– Det å kunne bidra med så lite, og se at det betyr så mye, har vært utrolig hyggelig. Selv etter at besøksperioden formelt er avsluttet, vil jeg fortsette å ha noe kontakt med familien.

Hun forteller at hun faktisk er litt stolt.

– Når jeg ser på nyhetene og hører Putin snakke, så tenker jeg at dette er mitt bittelille bidrag når det gjelder å kjempe imot diktatoren. Jeg føler at jeg er en del av noe større.