Bilder Polen 624 BEH

Medmenneske i flyktningstrømmen

– Hjertet mitt gråter for Ukraina, sier Evghenii Tribuhovski. Da krigen brøt ut, visste han at han måtte bidra med det han kan for mennesker på flukt.

• Foto: Haakon Sand / Tekst: Stine Frimann / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 18, 2022.
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Jeg kan ikke bare sitte hjemme og observere det som skjer, jeg er nødt til å gjøre noe. Jeg har både venner og familie i Ukraina, sier Evghenii Tribuhovski.

Han kom nylig hjem fra Polen med en buss med 39 ukrainske flyktninger. 19 av dem barn, noen med spesielle behov. Evghenii hadde ansvar for én av fire busser med frivillige som ble sendt for å hjelpe flyktninger i grenseområdet. Det var hektisk og krevende, men Evghenii er glad for å kunne hjelpe noen.

Kaos og slitne flyktninger

Til daglig er Evghenii miljøterapeut på Migrasjonssenteret, som er en del av Frelsesarmeens sosialtjeneste. Her får utenlandske tilreisende hjelp til alt fra å få tatt en dusj, eller hvile ut litt, til rådgiving og hjelp til søknader, kontakt med Nav og annet de har behov for. Bistand til ofre for arbeidskriminalitet er også en viktig del av jobben her. Men da krigen i Ukraina brøt ut, visste Evghenii at han måtte gjøre noe for å hjelpe. Han har selv vokst opp i Moldova, men har ukrainsk far, og kona hans er fra Ukraina. Begge to har familie og venner i det krigsrammede landet.

Da Notodden kirke i samarbeid med Den ukrainske forening i Norge og Den ukrainske ambassaden skulle reise for å hente flyktninger, ble han spurt om å være med. Han behersker russisk og forstår også godt ukrainsk, i tillegg til flere andre språk.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å dele av det jeg har, og hjelpe dem som tar kontakt, med det jeg kan.
– Evghenii Tribuhovski

– Min oppgave var å være tolk og hjelpe flyktningene, i tillegg til litt av det organisatoriske som oppsto underveis, forteller han.

Med i bussen var det blant annet også helsepersonell. Det ble en tur med hektisk jobbing og mange sterke inntrykk og følelser allerede før de kom fram. Gruppa hadde med seg lister med navn på flyktninger de skulle ha med tilbake. Men underveis fikk de beskjed om at det bare er lov å ta med de som har biometrisk pass, over grensa til Norge. Svært mange ukrainere har ikke det, spesielt barn har veldig ofte bare fødselsattest. Det var tøft å måtte kontakte folk og fortelle en del av dem at de ikke kunne få bli med likevel.

– Det berørte oss veldig, særlig når det var snakk om barn. Det skapte mye usikkerhet og frustrasjon også blant oss på bussen. Men til slutt tok de som organiserte turen en beslutning om at vi måtte ta imot alle likevel. Det var bra gjort.

Engstelsen for dem de forlot

De reiste til den polske byen Przemysl, en halvtimes kjøring fra grenseovergangen Medyka. Her innkvarteres mange flyktninger i butikksenteret Tesco. Et digert lager er gjort om til flyktningmottak, inndelt i soner etter hvilke land flyktningene ønsket å reise videre til. Evghenii finner fram mobilen og viser bilder av sone 12, der han jobbet. Her huses flyktningene som vil blant annet til Norden. Et lager fullt av folk, med madrasser på gulvet og de få eiendelene de hadde fått med, rundt seg. Utenfor lå mengder av klær usortert på gata.

– Det var kaotisk. Mange var veldig slitne og bekymret for familiemedlemmer som er igjen i Ukraina. Menn mellom 18 og 60 år får ikke forlate landet, og mange av flyktningene er derfor kvinner og barn som har reist uten faren i familien. Kvinnene tenker bare på hva som skjer hjemme, men de får jo ikke gjort noe for å hjelpe dem som er igjen. Det eneste de kan gjøre er å beskytte barna sine. Det preget stemningen.

Flyktningene hadde det de trengte av mat, klær og andre praktiske ting. Evghenii viser fram bilder av blant annet folk fra et mobilselskap som delte ut gratis polske simkort, så folk kunne holde kontakten med sine nærmeste, og noen fra en dyrebutikk som sto klare med mat til dem som hadde med seg kjæledyr. Men det mange lengter etter, er ro. Det å kunne sove i en leilighet uten masse folk rundt seg, og ta seg en dusj. For flyktningene bor i dette lageret i fire-fem dager uten mulighet til å dusje.

Evghenii Tribuhovski er til daglig miljøterapeut på Migrasjonssenteret Frelsesarmeen driver.
Evghenii Tribuhovski er til daglig miljøterapeut på Migrasjonssenteret Frelsesarmeen driver. Nå hjelper han ukrainske flyktninger og deres familier så godt han kan.

Sterke historier

Selv om mange hadde traumatiske opplevelser bak seg, syntes Evghenii mange av barna virket relativt trygge. De visste de hadde kommet seg i sikkerhet, og mange av dem lekte og spilte fotball inne på lageret der de bodde. Men mange av de voksne var tydelig preget av vonde opplevelser, og de sterke historiene var mange.

– Da vi var på vei til Przemysl fikk jeg kontakt med en koordinator som også tar imot 25 flyktninger hjemme hos seg selv. Vi diskuterte praktiske ting rundt arbeidet, som hvordan vi kunne komme oss til grensa. Jeg snakket med henne i en halvtime før hun fortalte at mannen hennes hadde dratt til Ukraina og hadde blitt drept der. Det berørte meg veldig, sier Evghenii.

For mennesker med spesielle behov, kan flukten og den kaotiske situasjonen være enda mer krevende enn for andre. Evghenii ble oppmerksom på en kvinne midt i en folkemengde, hun satt i rullestol og skrek: «Hjelp meg! Folk prøver å drepe meg!». Det viste seg at kvinnen hadde demens. Hun reiste sammen med søsteren sin, som var veldig sliten og sa hun ikke orket mer.

– Hun hadde bragt søsteren til Polen med toget fra Kyiv-området. Hun sa hun ville gi oss søsterens dokumenter og reise videre alene, og det var tungt å høre at hun ville forlate søsteren sin. Vi klarte å overtale henne til å ikke gjøre det. Jeg fikk inntrykk av at det bare var ambulansefolk der, ingen leger med kompetanse til å ta seg av folk med funksjonsnedsettelser som trenger oppfølging med én gang.

Evghenii viser et bilde på mobilen, fra kaoset på togstasjonen.
De som har kommet seg til Polen og prøver å komme seg videre, har stort behov for informasjon og hjelp. Frivillige i gule vester prøver å veilede på de overfylte togstasjonene, men det blir fort feil og misforståelser i kaoset.

Krevende reise

Evghenii gikk rundt og snakket med flyktningene, tilbød hjelp til dem som trengte tolk, og kartla hvem som ville til Norge. Blant dem han snakket med var en mor og en bestemor. De hadde med seg en seks måneder gammel baby som lå og sov. Men så hørte de sirener fra en ambulanse i nærheten, og babyen våknet og reagerte umiddelbart. Evghenii fikk inntrykk av at barnet reagerte på grunn av alle flyalarmene som gikk før bombene falt i hjembyen.

Mange av dem han snakket med hadde reist lenge for å komme seg til grensa. En av dem var en kvinne, Evgenia, som sammen med sin 6–7 år gamle datter hadde reist fra byen Melitopol, som tilhører Krimhalvøya. De måtte kjøre tog gjennom Ukraina for å komme seg i sikkerhet i Polen. Hun var veldig sliten. Toget var fullt, mange sto på toget i en reise som varte i to dager. Hun fortalte at det var veldig trangt og kaotisk. Spesielt da de kom til byen Lviv.

– Der var det fullstendig kaos på togstasjonen, og hun så mennesker som prøvde å hoppe på toget. Hun så en mamma med en baby, de sto så trangt og ble presset fra alle kanter, til slutt måtte en mann løfte babyen bort for å redde den. Hun fortalte at det berørte henne veldig. Men heldigvis var det mange frivillige på togstasjonene som hjalp flyktningene med mat og vann.

Stort informasjonsbehov

Flyktningene som var med på bussene, er nå i Norge. Noen ble hentet av slektninger, andre er på mottakssenteret og søker opphold. Men selv om de er i trygghet, er spørsmålene og behovene mange. Evghenii holder kontakten med dem som var på bussen han hadde ansvar for, og hjelper også andre ukrainere så godt han kan. En jevn strøm av anrop og meldinger til telefonen hans vitner om at det er mange som trenger råd og hjelp. Han har svart på flere hundre telefoner og meldinger fra flyktninger og deres slektninger.

– Mange har stort behov for informasjon. Det er for eksempel mange som har hørt gjennom sine medier at dersom de tar imot tilbudet om kollektiv beskyttelse her i Norge, vil de aldri få lov til å dra hjem til Ukraina igjen. Det har gjort mange bekymret, men det er jo helt feil. Så jeg gir dem riktig informasjon, og hjelper blant annet til med å lese dokumenter, forklare rutiner og regler i ankomstfasen, hvordan man søker om kollektiv beskyttelse. Og jeg forteller om muligheter for økonomisk støtte og hjelper dem med å kontakte instanser som har ansvar for å formidle boliger, sier Evghenii.

Han får også spørsmål om hjelp fra ukrainere som ikke har kommet seg til Norge. Blant dem var en mann som fortsatt er i Ukraina, som ringte og fortalte at kona sto på en togstasjon i Polen og ikke klarte å komme seg videre i kaoset og forvirringen der. Hun hadde kjøpt en togbillett som hun trodde skulle ta henne direkte til Oslo, men hun hadde ikke tenkt på at hun faktisk må gjennom fem land på veien. Noen hadde også fortalt henne at hun måtte vente i to dager før hun kunne reise videre, og hun ante ikke hva hun skulle gjøre i to døgn.

– Flyktningene reiser gratis på busser og tog over alt, men det er et problem å koordinere alle som skal reise og sørge for at de får riktig informasjon. Det er frivillige
på togstasjonene, men de er også slitne og stresset, og da kan det fort bli feil, sier han, og viser fram et bilde fra en av togstasjonene. Den er stappfull av folk som håper
å komme seg på et tog videre fra Polen, med noen få frivillige i gule vester innimellom.

Evghenii ringte kvinnen og prøvde å hjelpe henne med å finne en løsning, men skjønte raskt at det ikke ville fungere. Mennesker som har opplevd krigshandlinger er ofte traumatiserte og veldig sårbare, og trenger gjerne noen som er sammen med dem på stedet og veileder. Han kontaktet derfor en bekjent i organisasjonen Caritas i Polen, som fikk sendt en frivillig til togstasjonen slik at kvinnen fikk hjelp til å komme seg videre.

Jeg kan ikke bare sitte hjemme og observere det som skjer, jeg er nødt til å gjøre noe.
– Evghenii Tribuhovski

Bekymret for sine

Midt i det hele, sitter også Evghenii med bekymring for alle sine i Ukraina. Da han var i Polen fikk han hentet sin svigermor, som hadde klart å komme seg til grenseovergangen ikke langt fra Przemysl. På tross av at overnattingsmuligheter i området er fullbooket, fant han et hotellrom til henne hvor hun kunne bo mens han jobbet som frivillig blant flyktningene, før de reiste videre til Norge. Men de øvrige familiemedlemmene er menn i aldersgruppen som ikke får forlate landet.

– Jeg har også en kompis i Kharkiv. Før krigen hadde han en vanlig jobb og studier i Norge. Men nå måtte han ta våpen i hånd for å forsvare familien sin i Ukraina. Jeg vet ikke om han lever. I den siste meldingen jeg har fått fra ham, skrev han: «Jeg har ingen emosjoner lenger. Hjelp oss!»

Broren hans er også i Ukraina. Mobilnettet fungerer ikke, og i ett døgn mistet de kontakten med ham, akkurat da russerne rykket inn i byen der han bor.

– Da var vi nervøse. Men så stabiliserte situasjonen seg der, og nå holder vi kontakten på Viber forteller han.

Evghenii vil fortsette å hjelpe flyktninger så godt han kan.

– Dette er folk som har opplevd veldig tunge ting. Noen har sett folk bli drept, eller de har mistet familiemedlemmer. Og så skal de ta seg av barn midt i det hele. Jeg har barn selv, og tenker mye på hvordan det ville vært hvis det var jeg som sto i den situasjonen. Jeg kan ikke gjøre annet enn å dele av det jeg har, og hjelpe dem som tar kontakt, med det jeg kan. Det er vanskelig, hjertet mitt blør for alle ukrainere i dag, sier han.

En frivillig hjelper til med barna i det overfylte lageret i Polen der flyktningene huses
Flyktningene som kommer seg til Przemysl i Polen, huses blant annet i lageret til butikksenteret Tesco. Her bor de tett i tett i flere dager, uten muligheter til å få litt ro eller en dusj. Mange av barna virket likevel ganske trygge, og lekte og spilte fotball rundt på lageret.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER