Migrasjonssenteret Majorstua 15 nett

Verdighetshuset

Mens folk i skreddersydde dresser haster forbi i Oslo vest, stimler en brokete flokk sammen på fortauet. De står i kø for å få mat, en etterlengtet dusj og møte noen som kjenner norske lover og regler

• Foto: Tekst: Marit Dehli-Johannesen Foto: Kristianne Marøy/Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 34 2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Da pandemien kom i mars i fjor, mistet jeg plutselig jobben. Jeg ante ikke veien videre og forsto ikke hvordan jeg skulle få penger. Situasjonen gjorde meg veldig stresset.

Les mer om Krigsropet her

Danut Nastasa fra Romania slår ut med hendene. Etter å ha blitt utnyttet i malerbransjen i flere år, hadde han endelig fått fast jobb som renholder i det offentlige. Hele uka vasket han kontorer, men så snudde det. Byråkratene ble beordret til hjemmekontor, og lokalene ble tømt. Danut ble permittert og sto på bar bakke, for hvordan skulle han få betalt regningene?

– Jeg fikk vaskejobb kun én time i uka. Fordi jeg verken røyker eller drikker, klarte jeg meg en stund på oppsparte midler. Men det var ikke nok, og jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle fylle ut Nav-dokumentene, forteller 54-åringen.

Han oppsøkte Nav, som foreslo et annet hjelpetiltak; Frelsesarmeens migrasjonssenter på Majorstua.

Sosionomen Evghenii Tribuhovski ved Frelsesarmeens migrasjonssenter lyse og trivlige lokaler på Majorstua i Oslo.
– Nå kjenner vi de fleste godt, vi kan nesten huske IDnummeret deres, smiler sosionomen Evghenii Tribuhovski ved Frelsesarmeens migrasjonssenter på Majorstua i Oslo.

Grovt utnyttet

Raske skritt lyder i trappa. Miljøterapeutene Christian Ariton og Evghenii Tribuhovski løper opp og ned i Frelsesarmeens gamle bygård med papirer og pc under armen. Mens Evghenii loser sitt besøk inn på et kontor, tar Christian til takke med trappa sammen med en rumener, for å fylle ut søknaden om sosialhjelp. Det hjelper at lederne er språkkyndige. Hver dag lytter de til mennesker som forteller om snusk i norsk arbeidsliv. Arbeidsdepartementet skal vite at arbeidslivskriminalitet er utbredt.

– En rumener var ansatt i en kolonial, men etter å ha fått utbetalt lønnen, ble han tvunget til å betale halvparten tilbake til sjefen, forteller Christian.

Det er bare ett eksempel. – Jeg er også blitt kjent med en mann fra romfolket som ble tvunget til å jobbe lange dager i transportbransjen, der han også leide hus av sjefen. Han kunne aldri si nei, ellers ville han miste jobben. Til slutt sov han på gata og fikk mat fra veldedige organisasjoner. Da mannen kom seg til Migrasjonssenteret, fikk han hjelp til å søke permanent oppholdstillatelse, dagpenger og sykepenger. Han fikk også opprettet bank-ID og Vipps, og kunne dermed betale regningene.

– Vi lærte ham også å administrere aktivitetsplanen til Nav, og nå arbeider han 30 prosent, forteller Christian.

Kinga Bella. Sammen med mannen sin Marcin, jobber frivillig på på kjøkkenet på Frelsesarmeens migrasjonssenter.
Kinga Bella. Sammen med mannen sin Marcin, jobber frivillig på på kjøkkenet på Frelsesarmeens migrasjonssenter.
– Mange synes det er godt å få et måltid og være på et trygt sted. Det opplever de ikke så ofte, sier Kinga Bella. Sammen med mannen sin Marcin, er hun frivillig på Frelsesarmeens migrasjonssenter.
– Under denne krisen har vi avdekket at alle som ikke har lært seg norsk, får store problemer.
– Hanne Hodnebrug, daglig leder ved Frelsesarmeens migrasjonssenter

Mer sårbare under pandemien

Daglig leder Hanne Hodnebrug er imponert over sine ansatte. Bare de siste tre årene har det skjedd en formidabel kompetanseheving.

– Fra å være en førstehjelpsstasjon, er Frelsesarmeens migrasjonssenter blitt et avansert veiledningssted. Vi avdekker store problemer og ser hele mennesket.

Det blir lagt merke til. Senteret har fått tildelt midler til sju prosjekter fra det offentlige. De bistår UDI og hjelper folk som ønsker seg tilbake til hjemlandet. Folk får vite om plikter og rettigheter, de får informasjon om pandemien og vaksinering. Kvinner bevisstgjøres om likestilling og rasisme. Én ting er sikkert: Det siste året har utenlandske jobbsøkere og arbeidere blitt enda mer sårbare.

– Under denne krisen har vi avdekket at alle som ikke har lært seg norsk, får store problemer, sier Hanne Hodnebrug.

Årsakene er flere: Utenlandske arbeidstakere pålegges ofte så mye arbeid, at de ikke prioriterer å lære seg norsk. Men folk fra samme språkområde har en tendens til å holde sammen, og nordmenn er heller ikke flinke til å integrere fremmede.

– Vi har derfor satt i gang flere selvhjelpsgrupper der vi ansvarliggjør folk. Vi har også begynt å kreve litt av dem for at de skal komme seg videre i samfunnet.

De ansatte slåss for brukernes saker. De har flere advokater knyttet til seg og følger folk i rettsvesenet. Staben er tett på politi, justisdepartement, velferdsetat, arbeidstilsyn og skattemyndigheter. Øyne og ører er åpne for å avsløre menneskehandel og utnyttelse i arbeidslivet. For det finnes et parallellsamfunn i Norge, for arbeidsinnvandrere. Et marked med utpressing og usikre arbeidsforhold. Mange som mister jobben, havner fort på gata.

– Hva er det største behovet deres?

– Først og fremst menneskelighet og omsorg; at de blir sett, at noen lytter og at det er noen som orker å ta fatt i papirer som kanskje har ligget i år. Det beste med Frelsesarmeen, er at alle hjelper alle. Det er åpne kanaler og lite byråkrati. Jeg får alltid ja når jeg ringer noen, om det er fastlegen vår eller lønningsleder. Alle har innstillingen at vi er en enhet og skal hjelpe mennesker, sier Hanne Hodnebrug.

Piotr Nawrot, bruker av Frelsesarmeens migrasjonssenter står i trappen med minnbind. Han har fått god hjelp og føler seg sett av de som jobber på migrasjonssenteret.
– Jeg føler meg sett. Mange som sliter økonomisk, kan oppleve seg som et nummer i rekken, men for Aleksandra var jeg et menneske, sier Piotr Nawrot, bruker av Frelsesarmeens migrasjonssenter.

Unngikk å havne på gata

Hun og staben sørger for at folk får seg en matbit, får ladet mobilen, får ringt familien i hjemlandet, eller får satt seg ned ved en pc for å søke jobb. Alle som trenger det, skal få hjelp. Med unntak av ti dager, har de klart å holde driften i gang under koronaen. Det siste året har lederne vært delt i to kohorter, slik at det alltid er noen som kan holde døra åpen for brukerne.

– Nå kjenner vi de fleste godt, vi kan nesten huske ID-nummeret deres, smiler Evghenii.

Han er fra Moldova, men har russisk som morsmål. En av sosionomens oppgaver er å registrere besøkende ut fra nasjonalitet. Som Piotr Nawrot. Polakken fikk i fjor store ryggsmerter og klarte ikke å gå på jobb, men sykepengene kom aldri. I stedet kom det brev fra Namsmannen med melding om at han ville bli kastet ut av leiligheten om fem dager. Da fikk han panikk.

– Jeg gråt og spurte meg selv: Hva skal jeg gjøre? Jeg forsto ikke hvorfor jeg aldri fikk utbetalingene. Jeg fikk bare beskjed om å vente, og månedene gikk. Noen venner hjalp meg litt, men jeg kjente ikke regelverket og visste ikke hva jeg skulle gjøre, forteller den 33 år gamle snekkeren.

En venn tok ham med til Migrasjonssenteret. Han hadde hørt at sosialfaglig leder Aleksandra Czech var dyktig til å hjelpe folk gjennom Nav-systemet.

– Jeg ble imponert. Hun var svært omsorgsfull, handlet raskt og sikret meg sosialhjelp slik at jeg både fikk mat og kunne betale husleien for de siste månedene. Da kjente jeg meg tryggere og unngikk å havne på gata. Senere hjalp hun meg med å få utbetalt sykepengene.

Åtte måneder senere er ryggen bedre, og Piotr er tilbake i jobb i et bemanningsbyrå.

– Hvordan er livet ditt nå?

Øynene over munnbindet smiler:

– Jeg har aldri hatt det bedre! Livet mitt er stabilt, og jeg er rolig, jeg har penger på kontoen og alt jeg trenger. Den dagen jeg møtte Aleksandra, snudde alt! Jeg har aldri møtt noen som henne. Mange som sliter økonomisk, kan oppleve seg som et nummer i rekken, men for Aleksandra var jeg et menneske. Flere ganger ringte hun og spurte hvordan jeg hadde det. Piotr har fremdeles kontakt med senteret.

– Selvfølgelig! Senest i dag snakket jeg med Aleksandra. Jeg trenger ikke hjelpen hennes lenger, men hun kan så mye. Nå har hun også hjulpet meg med ny fastlege. Jeg føler meg sett. Framtidsdrømmen er å starte sitt eget firma i Norge, for her vil han definitivt bli.

– Fra å være en førstehjelpsstasjon, er Frelsesarmeens migrasjonssenter blitt et avansert veiledningssted. Vi avdekker store problemer og ser hele mennesket.
– Hanne Hodnebrug, daglig leder ved Frelsesarmeens migrasjonssenter

Kjenne at de er sett

Da Norge ble stengt ned i mars i fjor, fikk Marcin Opolka lite å gjøre. Den polske kokken kunne ikke lenger gå på jobb i restaurantbransjen, så hva skulle han fylle dagene med?

– Jeg trengte virkelig noe å gjøre. Jeg kunne ikke bare sitte inne i leiligheten, da ville jeg blitt gal. Kona Kinga Bella fikk ham på bedre tanker. Hun jobbet som frivillig på kjøkkenet til Migrasjonssenteret og fikk med seg ektemannen for å lage middag for brukerne. Da restriksjonene ble strengere og Oslo stengte ned, måtte de gå over til å lage smørbrød som ble servert i døra.

– Litt uspennende, synes kokken.

– Det er mye bedre å lage varm mat.

Hjemme i Polen drev de egen restaurant, og sammen kreerer de dagens rett, litt avhengig av påfyllet fra Frelsesarmeens hovedkjøkken.

– Det var helt tilfeldig at jeg endte her, forteller Kinga og sjekker eggerøren.

– Venninnen min tok meg med hit på danseterapi. Det var fint, men fungerte ikke for meg. På den tiden hadde hun problemer med å få IDnummer, men en av miljøterapeutene hjalp henne gjennom byråkratiet og fikk henne med i en gruppe for polsktalende på Migrasjonssenteret.

– Å komme hit var som terapi for meg, sier Kinga som har kunstutdannelse fra Polen.

– Det er lett å dømme folk. Ikke alle som kommer innom, lukter like godt.

– Men folk er stresset, det er ikke rart, skyter Marcin inn.

– Jeg liker at folk roper og spør etter det ene og andre. Da er det liv! Og jeg vil ikke at mennesker skal sulte. De skal få kjenne at noen har sett dem. Kinga trives best når hun kan småprate med brukerne og få et innblikk i hvordan de har det.

– Mange synes det er godt å få et måltid og være på et trygt sted. Det opplever de ikke så ofte. Selv har jeg vært mye syk, og før gjemte jeg meg bort, men her fikk jeg åpnet opp. Kontakten med menneskene her hjelper meg virkelig.

Sammen med en venninne laget hun en video der de intervjuet polakker om livet i Norge, om kampen for å finne arbeid, om hjemløshet og skam, og om savnet etter hjemlandet. Av frykt for å miste jobbmuligheter, har mange polakker blitt sittende fast i Norge. Det har ikke bare slått heldig ut.

– Utenlandske arbeidere var slett ikke forberedt på det som kom. Mange har dårlige erfaringer med uærlige arbeidsgivere. I tillegg fikk en del store problemer med alkohol. Til sammen tok det verdigheten fra dem, mener Marcin.

Ekteparet vil derfor bidra til at mennesker retter ryggen.

– De trenger en vennlig atmosfære rundt seg. Nå i vinter hadde mange det ekstra tøft. De hadde behov for å varme seg og få mat i kroppen.

Kinga og Marcin kikker ut i kafeen. Mens lokalet før var overfylt, er det nå kun fire inne om gangen på grunn av restriksjonene. Litt stusselig, synes de, men får ikke tid til å reflektere. Køen nede på gata har vokst. Matpakkene må gjøres klare, og får siste finish av en frivillig som pynter hver eneste pakke med en liten, kunstnerisk hilsen.

Miljøterapeut Evgheni Tribuhovski på migrasjonssenteret deler ut dagens matpakker til en besøkende. Matpakken er pyntet med en hyggelig hilsen og gode ord.
Miljøterapeut Evgheni Tribuhovski på migrasjonssenteret deler ut dagens matpakker til en besøkende. Matpakken er pyntet med en hyggelig hilsen og gode ord.
Miljøterapeut Evgheni Tribuhovski deler ut dagens matpakker, pyntet med en hyggelig hilsen og gode ord.

En som kunne språket

Danut Nastasa har tatt plass ved bordet i kafeen. Ved siden av tallerkenen gløder mobilen. For femte gang i dag har han prøvd å ringe Nav. Men nå slipper han kommunikasjonsproblemer, han har Christian med seg som tolk.

– Jeg vet ikke ha jeg skulle gjort uten Migrasjonssenteret. Da ville jeg ikke klart å få kontakt med Nav, eller kunnet søke på jobber. Kanskje jeg måtte ha dratt tilbake til Romania? Da hadde jeg vært nødt til å starte fra scratch.

Flere tusen rumenere uten fast adresse og jobb, ble sendt tilbake da landet stengte ned. Danut slapp det, men har mistet mye av nettverket sitt. Han setter pris på rådgivningen fra Christian.

– Han har til og med hjulpet meg utenom arbeidstid. Jeg ble veldig glad da jeg traff en som kunne morsmålet mitt. For jeg følte meg veldig isolert i Norge og kjente ikke til regelverket. Det var også godt å få hjelp uten å måtte betale noe, slik det er vanlig i det rumenske miljøet her.

Selv om han fortsatt er permittert, har han fått et par timers vaskejobb i uka, sist i Frelsesarmeens storstue, Templet.

– Jeg ber ofte og takker Gud når jeg får gode ting i gave og møter gode mennesker. Jeg prøver også hjelpe andre og gir til dem som trenger det mer enn meg. Fordi jeg har hatt det vanskelig selv, vet jeg hvordan det er. Han smiler:

– Det verste er over nå. Jeg ventet lenge på dagpenger, men nå har jeg fått alt jeg har rett på. Jeg er mye roligere og ser optimistisk på framtida. ▪

I rapporten «Der skoen trykker. 91 hull i velferdsstaten
og 109 tiltak som kan fylle dem», beskriver Frelsesarmeen
sine erfaringer knyttet til Norges sosiale utfordringer
per i dag, slik vi ser dem. Rapporten er et
innspill til stortingsperioden 2021-2025, med forslag
til konkrete løsninger. Du finner hele rapporten på
frelsesarmeen.no/fanesaker

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER