Håper å skape "øyeblikk av skyfri himmel"

Bergen kommune strever med høy grad av bostedsløshet, med rundt 300 uten fast adresse. Særlig for kvinner har det vært få tilbud, noe som gjør dem ekstra sårbare i et allerede tøft  miljø hvor menn er i klart flertall. 

Den 29. januar i fjor åpnet Frelsesarmeen dørene til et nyrenovert hus, med ønske om å skape et sikkert, trygt og godt hjem for beboerne. 

Det er til sammen 22 personer som jobber på Hannas hus, inkludert både faste stillinger og tilkallingsvikarer. Ellen Bækgård ble i høst ansatt som ny avdelingsleder for Hannas hus, og brenner for oppgaven: 

– Rusmiljøet er ikke likestilt, det er hardt og brutalt. Så det å få en plass hvor kvinner blir skjermet, det var etterlengtet. Jeg ønsker å møte mennesker der de er, og bygge gode relasjoner som holdepunkt for et positivt møte også med dem som har det vanskelig.    

Hun har med seg bred erfaring fra det sosiale arbeidet i Danmark, Grønland og Norge, innen barnevern, spesialisthelsetjenesten, rehabilitering og Den grønlandske socialstyrelse.  

– Jeg har jobbet en del med å bygge broer for mennesker som har bruk for hjelp, og som ikke passer inn i de boksene systemet vårt krever, og jeg har et sterkt ønske for å gjøre en forskjell for de som trenger det, sier hun.  

Mer enn et tak over hodet

Siden åpningen har Hannas hus så å si vært fullt. Huset har seks midlertidige rom hvor brukerne kan bo en god stund, og så har de to rom disponert for akutt overnatting. 

Der kan bostedsløse kvinner i rusmiljøet få sove i en ren seng, og får også frokost hvis de ønsker, før de må ut klokken ni. Men dette huset skulle være mer enn et tak over hodet.   

– Huset er utsmykket for å være tilpasset den tanken om hva vi ønsket å være. Hvis vi skal hjelpe mennesker som har et knust liv til å få det bedre, må vi ta hensyn til alt de har vært gjennom tidligere. Hvis ting skal leges, så må man ha trygghet og relasjon, sier Ellen. 

Hun forklarer at innen rusomsorgen har det vært en økende bevissthet rundt betydningen av traumeforståelse.

– Men det er fortsatt behov for å styrke dette perspektivet i møte med mennesker som strever med rusavhengighet. Vi kan noen ganger bli mer opptatt av atferd og symptomer enn av å forstå hva som ligger bak – det vi gjerne omtaler som «smerteuttrykk». Rusbruk, selvskading og aggresjon kan ofte være uttrykk for dypere smerte, traumer og vonde erfaringer som mennesker bærer med seg. 

Å være miljøterapeut i møte med så komplekse problemstillinger som Ellen forteller de møter på Hannas hus, krever en spisskompetanse som må jobbes opp. 

Mye blandingsmisbruk

– Vi møter mennesker med så ulike uttrykk. Det er mye ROP-lidelser (rus og psykiatri), og rusmidlene som brukes skaper mer sykdom og mer adferd og mer destruksjon. Miljøet er også hardere. Crack og slike stoffer er mindre forutsigbare enn heroin, som vi så mer av før. Det er ekstremt mye blandingsmisbruk, og mye psykiatri.    

Det gjør at hvert menneske må bli møtt på sin måte. Hun forteller at den kompetansen må trenes opp, og at det kreves at de som jobber på Hannas hus er stødige i seg selv. 

– Vi har et godt fagopplegg, hvor vi samarbeider med RVTS (Ressurssenter for vold og traumatisk stress), som har mest spisskompetanse med å forstå og jobbe med traumer, sier Ellen.

De har i samarbeid med RVTS, utviklet et program for hele rusomsorgen i Bergen. Alle ansatte i større stillinger får fire fagdager og veiledning i løpet av året. Ønsket er å øke kompetansen deres, slik at de kan stå bedre rustet i møte med den kompleksiteten som de ser i menneskene de møter.  

– Systemene våre i Norge er laget som «bokser», som veldig få av disse menneskene passer inn i. Å tåle å møte et helt menneske, det er ikke så lett å få til i rammer, sier hun. 

Hannas hus er et sted som kan tåle de prosessene det tar å bli bedre. Kvinnene kommer fra mye utrygghet, hvor de i livet på gata ofte har blitt utsatt for voldtekt, overgrep og  krenkelser.   

– Det krever at de ansatte forstår at den snuoperasjonen kan være veldig lang og veldig vond. Vi ønsker å ha en kompetanse og en kunnskap, og et hus, som gjør at vi kan få lov å være det stedet der kvinnene kan få begynne med å lande, og bygge seg opp, og kanskje ønske noe annet i livet sitt, sier Ellen.   

Ingen krav om rusfrihet  

Hannas hus er et lavterskeltilbud. De ansatte forvalter verken penger eller medisiner, og beboerne trenger ikke være rusfrie for å få hjelp. 

– Fellesområdene er rusfrie, men her kan de sette skuddet på rommet sitt, og gjøre det de må for å justere seg. Vi er ikke her for å begrense, vi er her for å bygge trygghet. Vi møter menneskene der de er, og det tror vi gjør at Hannas hus har en spesiell mulighet for å kunne begynne å hjelpe kvinnene med å bygge de steinene som skal til for å komme et steg videre, sier Ellen.   

Kvinnene som havner på Hannas hus er i forskjellige tilstander.

– Mange er veldig psykisk dårlige når de kommer, og har mye vrangforestillinger. Noen klarer ikke å bo, fordi de har bodd på gaten så lenge. Andre har kanskje akkurat mistet omsorgen for barna sine. De har fungert i arbeid, men har gått på en kjempesmell.

Ellen synes det er viktig å poengtere at vi kan alle falle utenfor.

– Det er ikke noe «vi» og «dem». Det kunne vært deg, og det kunne vært meg. Og så er vi heldige at det ikke er sånn. Det er ikke noen forskjell på mennesker, annet enn at vi møter på ulike utfordringer og er litt ulikt sammensatt.   

Ellen tror at hjelpen de tilbyr på Hannas hus, er en veldig viktig del av den traumebehandlingen kvinnene får, og mener samfunnet ofte overvurderer verdien av korte behandlingsopphold. 

Hun trekker fram  forskning som viser hvor avgjørende relasjoner og trygghet er for mennesker med alvorlige traumer.  

– Vi har mennesker med paranoid schizofreni, eller andre ting på papiret, og som er i aktiv rus. Og vi har hatt overraskende lite alvorlige hendelser her.   

Det mener hun kommer av at kvinnene føler seg trygge, og har en opplevelse av at de som jobber på Hannas hus, er på deres side.  

– De får kjenne at vi vil dem vel. Måten en kommuniserer på har ekstremt mye å si for om det blir aggresjon eller ikke.   

Sikkerheten på Hannas hus handler mye om kommunikasjon. Men de har også alarmtelefoner og overvåking.   

– Vi tar sikkerhet på høyeste alvor, for vi vet hvilken brukergruppe vi jobber med. Men det er mye vi kan gjøre med hvordan vi kommuniserer, og hvordan vi plasserer oss, for å ikke skape en følelse av avmakt hos den andre personen, sier Ellen. 

– Forskning på rusfeltet viser at mye  aggresjon kunne blitt unngått om personalet var bedre på å deeskalere. Det har vi en del opplæring på, dette å møte mennesker på en måte som ikke framprovoserer aggresjon. 

Håp er den beste rusbehandlingen  

Når avdelingslederen får spørsmål om hva som er håpet for kvinnene på Hannas hus, trekker hun frem trygghet som første steg.  

– Håpet vårt er at vi, innenfor forsvarlighetens rammer og grenser, møter mennesker der de er. Vi tåler prosessene de går gjennom, slik at de kan få lande og kjenne seg trygge, og kanskje velge noe annet. At de kan være trygge nok til å ta et steg videre ut fra det som er krevende. Om det er å få behandling, egen bolig, eller å få bedre psykisk helse, sier Ellen. 

Hun tenker at uavhengig av de ulikhetene som er, så vil det alltid være knalltøft å måtte bo på en institusjon. 

– Man har kommet ganske langt hvis den bostedsløsningen man har er å bo på «lavterskel aktiv rus», sånn som Hannas hus er.  

Da de jobbet med visjonen om hva Hannas hus skulle være, ønsket de å være et sted hvor de skaper «øyeblikk av skyfri himmel».   

– Vi kan ikke gjøre alt. Vi ønsker å jobbe med dette på lang sikt og skape trygghet. Skape «øyeblikk av skyfri himmel» som kan gi håp, og ta vare på de små øyeblikkene som er fine – og de har vi mange av. Det er verdifullt! sier Ellen.

emmaline.hekneby@frelsesarmeen.no