Systua som løfter kvinner

– Det er et stort øyeblikk hver gang en av kvinnene reiser seg fra stolen med et ferdig produkt, for vi har alle sett den lille lappen hun startet med. Så har hun klart det helt selv, og vi ser stoltheten, det lille smilet. Det føles som å score for laget.  

Leder for Frelsesarmeens nye systue i Hønefoss, Elin Hammer, klipper av de siste trådene på nok en retro-veske. Endelig er drømmen blitt virkelig. Etter tre år som prosjektkoordinator i Frelsesarmeen er hun klar for å bruke faget sitt i couture og design, og hjelpe kvinner som sliter med å få jobb. 

– Jeg føler at dette stedet er blitt en oase. Fredesign skal være et sted hvor vi bygger hverandre gode. Et sted hvor man kan bli løftet, oppmuntret og få håp for fremtiden, sier hun.  

Midt i sentrum har systua fått lokaler. Hit kommer opp til fire deltakere for å få arbeids- og språkopplæring. Hver dag tar de trappa opp til de store lyse rommene. Der venter fire knallrosa symaskiner på å bli satt gang. Men først samles deltakerne i spisekroken. Der er sjefen klar med kaffen, rede til å lytte til utfordringene deres og hjelpe dem i gang.  

– Vi skal få kvinnene opp å stå som voksne, selvstendige mennesker, erklærer Elin.  

Hun er opptatt av at deltakerne skal finne fram til hva de selv vil, sette egne grenser og kjenne hvem de vil være. For Fredesign er langt mer enn søm.  

– Navnet rommer mye. Vi er Frelsesarmeen og driver med redesign. Og her lærer vi bort norske ord til dem som trenger språkpraksis. Her vil det være kvinner som trenger mer enn et sted å være på dagtid. Om vi syr en eller 15 vesker, har ikke noe å si. En del kvinner har angst og kommer seg ikke ut. «Kom likevel!» sier jeg. Her er det ingen krav om produksjon. Og her er det lov å ha en dårlig dag. 

Sosialt søm-fellesskap 

Ute i gangen henger de ferdige produktene på et stativ – fargerike vesker, handlenett og mobilvesker. Men dette er bare startmodellene. 

I løpet av høsten vil ballkjolene henge der på rekke og rad. Det mangler ikke på ideer. Kvinnene leter i magasiner og kommer ofte med nye forslag. Denne formiddagen durer det jevnt fra symaskinene.  

– Jeg lager en lilla mobilveske, forteller Rashida, som er rohingya fra Myanmar.  

Etter fire år i Norge forstår hun mye. Det er litt verre å uttrykke seg muntlig, men nå øver hun seg.  

– Trrråd, sier hun og løfter trådsnellen.  

Hun har også fått innblikk i materiallære, og kjenner kvalitetene til silke, ull, bomull og lin. 

På tavla er det tegninger av trådsneller, saks og strykejern. Under står begrepene både på norsk og arabisk.  

– Rashida er så flink. Jeg viser henne én gang hvordan jeg syr en veske, så syr hun fem til etterpå, sier Elin.   

– Jeg blir glad når jeg syr. Jeg vil gjerne bli skredder, sier lærlingen som ønsker å sy kjoler og bukser. 

Deltakerne som er rekruttert fra Læringssenteret, har fire ukers språkpraksis på Fredesign. Andre som kommer fra Nav eller det kommunale arbeidstreningstilbudet Menova, kan ha lengre kontrakter.  

– Det beste er at vi er flere. Å sy alene er kjedelig, men her får vi snakket sammen, sier Rashida. 

Hjelp til å nå drømmen 

Litt lenger inn i arbeidsrommet står Dalalah og klipper til et nytt mønster.  

– Moren min lærte meg å sy på symaskinen, sier kurderen fra Syria.  

For ett år siden kom hun med familien til Norge etter ti år i Tyrkia. Der jobbet hun som skredder i en tekstilfabrikk. Hjemme sydde hun videre. Mobilen er full av foto av festkledde modeller iført elegante kreasjoner. Det er kurdisk party-design. Alt komponert og utformet av Dalalah selv. 

Lange kjoler er staset opp med belter og bånd, perler og paljetter. De har konservativt snitt med lange ermer, men hun har tillatt seg å strekke strikken litt og forsynt stoffene med gjennomsiktig chiffon. 

Så hva har en skredder å gjøre på Fredesign?  

– Hva er drømmen din, Dalalah? Hva vil du jobbe med? spør Elin.  

– Jeg vil ha en butikk med symaskin der jeg kan sy barnetøy og festklær. Og jeg vil ha manequin-oppvisning, kommer det kontant.  

– En del av Fredesign er å hjelpe  Dalalah på vei til drømmen, sier Elin og lister opp hvordan hun kan støttes videre:  

– Vi skal lære norsk, og vi skal vise henne hvor hun kan få tak i stoffer her i Norge. Hun kan lage en prøvekolleksjon, og vi kan hjelpe henne i gang hjemme med å starte et enmannsforetak, eller finne et sted som er rimelig å leie slik at hun kommer seg ut.  

Hun snur seg mot Dalalah: 

– Om to år tenker jeg at du har ditt eget syverksted med kunder som kommer og bestiller.  

Elin har allerede utformet et visittkort som Dalalah kan dele ut til fremtidige kunder.   

– Det stopper ikke når hun slutter her. Jeg håper hun kommer på Sisters, sier hun og sikter til Frelsesarmeens multikulturelle kvinnegruppe i Hønefoss. Der har de hatt strikkekurs og redesign. Dermed får kvinnene både et arbeidstreningstilbud på dagtid og et kveldstilbud med Sisters. 

En trang fødsel 

Læreren selv har solid søm-utdannelse fra Paris og har mange års praksis med mønstertegning, søm og konfeksjon.  

– Er det ikke et langt sprang fra fransk mote til å lage handlenett og mobilvesker? 

– Jeg har også jobbet som formingslærer, og jeg er veldig tålmodig. Om vi bruker fire timer på å få til en veske som jeg selv bruker et kvarter på, så gjør ikke det noe. Jeg elsker å være sammen med disse damene. Når de går hjem etter fem timer, og jeg ser at de har fått mestringsfølelse, er det gull for meg. For jeg ser at de går hjem så mye større enn da de kom. Hver eneste dag. 

Fredesign har hatt en trang fødsel. Kommunen ønsket seg et språk- og arbeidstreningssted, og Frelsesarmeen sa ja. Men hvor skulle de finne gode lokaler? 

I tre år jobbet Elin, offiserene og Frelsesarmeens strategigruppe for å realisere ideen, men støtte på mange hindringer. Elin var i ferd med å miste motet, og ropte til Gud: «Nå får du vise meg om vi skal starte dette! Hvor vil du ha meg?»  

Hun svelger: 

– Dagen etter fikk jeg en melding fra korpsleder Helge Østergreen som spurte om jeg kunne være med og se på et lokale. Med en gang jeg kom inn hit, kjente jeg det, og sa: «Her skal vi være!» 

1. juni var de i gang. 

Elins lange reise 

Elin møter kvinner med tøff bagasje. Hun har selv vært gjennom mye smerte, men alltid hatt aftenbønnen med seg.  

– Den har vært som en grunnvoll hele livet. Som barn var jeg veldig nysgjerrig, tiltrukket av alt som hadde med Jesus å gjøre. Før jeg kunne lese, satt jeg med den store, røde familiebibelen og så på bildene. Jeg elsket den boka.  

Helt fram til 13–14-årsalderen definerte hun seg som kristen. Men da foreldrene skilte seg, ble det store endringer. De neste årene ble av ulike grunner vanskelige. «Jeg kan ikke bo her», sa Elin til moren og hoppet av fra andre klasse på videregående. 

Så tømte hun kontoen og brukte de siste sparepengene til flybillett. Egentlig hadde hun ikke noe sted å dra, men bestemte seg for å reise til Frankrike. 

– Da jeg var på vei ut døra, kom moren min bort til meg og ga meg sin egen bibel, det eneste hun visste hadde substans. Jeg følte hun la meg i Guds hender.  

I Frankrike kom Elin raskt inn i et miljø preget av mote. Det hadde også sine skyggesider.  

– Det flommet over av rusmidler, folk levde hardt, men jeg opplevde at Gud passet på meg. Jeg visste at både moren min og mormoren min ba for meg, sier hun.  

I dette miljøet fikk Elin en kjæreste, og de giftet seg og fikk fire barn. 

– Mannen min var modellist, og realiserte plagg ut fra skisser. Han jobbet for 
Dior og de store motehusene. 

I mannens konfeksjonsfirma utviklet hun sømferdighetene. Etter hvert startet hun sin egen systue og stoffbutikk, og sydde for forretninger og privatpersoner. 

– På søndager tok jeg med meg barna og gikk i den katolske kirken. Jeg hadde en relasjon med Gud, mest på det kulturelle planet. Det betydde ikke så mye hvilken kirke jeg var i, for jeg fant et ord der Paulus sier: «Det viktigste er at dere følger Jesus», og jeg ville følge ham, forteller hun.  

Ble frelsessoldat 

Etter mange år i Frankrike reiste Elin tilbake til Norge med de to yngste barna, mens de to eldste ikke ønsket å flytte. 

– Jeg visste at kom jeg til Norge, ville jeg finne en jobb, klare meg alene og fø barna mine. 

Det klarte hun. Etter hvert ble Elin guide på Hadeland glassverk, der hun ble i 22 år, ledet den historiske avdelingen og bygde opp museet. De første årene på Hadeland var Frelsesarmeen på Jevnaker stengt, og Elin var aktiv i kirken og i menighetsrådet i hjembygda.

– Så en dag oppdaget jeg en lapp på Frelsesarmeens dør om fest. Jeg visste ikke hva det var, men møtte opp med barna og ble etter det en fast gjest. Jeg ble inkludert, solgte lodd, serverte kaffe og begynte også å spille piano til allsangen på festene. 

– Kallet ble sterkere og sterkere, og jeg følte at jeg endelig var «hjemme» i min kirke. Jeg bestemte meg for å si ja til Jesus og bli soldat. Det var en ydmyk ny soldat som stod i uniform i november 2016. Det var kjempestort for meg!

En ny kurs 

Elin smiler, men blir fort alvorlig. Livet de neste årene hadde sine opp- og nedturer. Etter en stor krise i familien følte hun at tiden var kommet for en ny start. 

På senvinteren i 2019 satt hun alene i bilen og ba høyt: «Jesus, du har båret meg gjennom dette. Nå er det bare du og meg igjen». Det var da hun tok en telefon til en av divisjonslederne i Frelsesarmeen og fortalte at hun ville stake ut en ny kurs.  

– Det som hadde skjedd, gjorde at jeg bestemte meg for å leve livet mitt for Jesus. Jeg skulle bare konsentrere meg om ham og barna. Og jeg skulle slippe å takle livet alene.  

Noen uker senere fikk hun beskjed om at nye ledere, Bodil og Helge Østergreen, var på vei til Frelsesarmeen på Hønefoss, og de ville gjerne ha Elin med på laget.  

– Det var et svar på bønnen min.  

Sammen med lederne drev Elin menighetsbygging og et omfattende sosialarbeid. Hun hjalp utsatte barnefamilier, startet kvinnegruppa Sisters og sangkoret PraySing. Frelsesarmeens vilje til å gjøre en forskjell, gjorde at de møtte massiv goodwill i kommunen. De fikk støtte til utdeling av matkort, flere sosiale tiltak – og til slutt Fredesign.  

Elin har bygget et stort nettverk, og har en kjærlighet til mennesker som sliter. Hun vet hvem hun vil takke. På vei hjem fra jobb har hun alltid en dialog med Gud.

– Ofte er det tårer som renner. Jeg ber om at han skal bruke meg akkurat der han vil. Og ja, jeg er god på symaskin, men så kan jeg også bli brukt til så store ting: Jeg får lov til å komme inn til det mest sårbare hos mennesker. Det er utrolig sterkt at Gud sender meg hit, at han utruster meg med det jeg trenger for å være her. Det er jeg takknemlig for. 

Erfare nestekjærlighet 

Både på Frelsesarmeen og på Fredesign får Elin del i mange vonde historier. Hun lytter og tenker løsninger. Kanskje har alle de tøffe rundene i eget liv gjort henne mer rustet til å møte mennesker med tung bagasje?  

– Jeg håper jeg kan være en de kan stole på når de har behov for å utlevere såre og personlige ting. De skal skjønne at vi vil dem vel, at vi ønsker å være en støtte, også utenfor systua. Kanskje er mitt kall å være en stemme her for de stemmeløse? 

Hun bryr seg om familiene til kvinnene. Mangler noen skikkelige sko, tar hun noen telefoner og skaffer det. Hun samler inn brukte symaskiner for å gi til deltakere som skal videre. Folk skal få kjenne at noen er der for dem. Og hun deler ut mange klemmer.

– De skal få oppleve nestekjærlighet, og jeg håper de finner et et søsterskap her. Jeg ser at de knytter bånd. Det håper jeg vil bli fundamentet. Klarer vi å være en brobygger til vennskap, se at de får utvidet egne grenser og gi dem en forlenget familie, da ber jeg ikke om mer. Vi vil gi dem plass, gi dem status. 

Nå berømmer hun Rashida som har kastet seg over nok et veskeemne. Selv finner hun en lang kjole som kanskje kan forvandles til festantrekk.  

– Elin, veldig vakker, sier Dalalah og lurer fram et smil i det alvorlige ansiktet.  

Det er tid for lunsj. Dalalah byr på hjemmelaget taboulleh, salat fra Midtøsten. På pauserommet fortsetter opplæringen. Navnet på alle grønnsakene skal prentes inn. 

De får også en dose geografi. Elin har hengt opp et digert kart på veggen, og nå vet alle litt om Syria, Kongo og Myanmar. Men det er alltid rom for å dele hverdagsutfordringer, ikke minst snakke om tro.  

– Jeg er tydelig på at Frelsesarmeen og dette stedet er en kristen kirke, og det er helt greit for deltakerne, forteller Elin.  

Noen av kvinnene kommer tildekket, men det varer ikke hele dagen.  

– Det er flott at vi holder til i andre etasje og ikke har innsyn. Det gjør at de som vil, kan kaste hijaben når de er på jobb. 

Her er det først og fremst kreativiteten som gjelder. På spisebordet ligger en haug av bøker og blader, mange hentet fra moteverdenen i Frankrike. En dag fant Rashida et foto av en strikket veske. «Den må vi lage», var beskjeden til sjefen.   

Elin er fornøyd, hun har oppnådd noe av målet med Fredesign:  

– Det som er morsomt, er at de finner modellene og spør om vi kan lage dem. De har troen på å få det til!