Troen er ikke noe hokus pokus

Da 15-åringen Ståle hadde vært på konfirmantleir, troppet han opp med en tjukk bok i klasserommet.

– Jeg la Bibelen resolutt på pulten – og var klar til å snakke høyt om troen. Plutselig var det ikke noe krasj mellom vitenskap, logikk og tro. De kunne utfylle hverandre. Det finnes ingenting vitenskapelig som sier at Gud ikke eksisterer – men mye som peker i retning av at han gjør det. For meg er skaperverket bevis nok, sier Ståle Myksvoll Ørsnes. 

Han smiler når han tenker tilbake på seg selv i ungdomstiden. Han har ikke helt sluppet taket i den. For fortsatt er det ungdom som gjelder.

Silent disco. Speiding. Fotball. Korsang. Legorobot-bygging. Drama.

Dette er bare noen få eksempler på hva den oppvoksende generasjon i Armeen holder på med. Ståle er konsulent i Frelsesarmeens barn- og unge (FAbU). Det betyr at han hjelper lokale ledere om de trenger veiledning og materiell, men han deltar også selv på leirer og arrangementer

Han vokste opp i Frelsesarmeen, og barndommens trosopplæring ga ham et «søndagskolebilde» av Gud. Selv var han undrende og stilte mange spørsmål. 

Det var først i tenårene, da han opplevde å få gode svar på de eksistensielle spørsmålene, at troen ble hans egen. Konfirmasjonsleiren spilte en avgjørende rolle. Da han skulle velge yrkesvei, føltes det naturlig å søke jobb i Frelsesarmeens barn- og unge.

– Jeg hadde opplevd mye godt selv som ung i Armeen, og ønsket å gi noe tilbake til dem som er unge i dag. Statistisk sett, tar de fleste et standpunkt i forhold til tro når de er unge. Å kunne gå inn i en tjeneste hvor jeg jobber med trosformidling til denne aldersgruppen, ble veldig naturlig og riktig for meg.

Fikk nøkkelen i hånda

Ståle husker tilliten han og vennene fikk av lederne på den lokale Frelsesarmeen: «Vær så god. Her er nøkkelen. Føl dere som hjemme!» De kunne fritt arrangere møter og gudstjenester for barn og jevnaldrende. 

– Det var jo på Frelsesarmeen vi var når vi ikke var hjemme eller på skolen. Fellesskapet var viktig, men det var også de trygge lederne som kunne lære meg om tro og tvil. De møtte meg der jeg var på min trosreise, forteller Ståle.

Han synes det er et privilegium at han selv kan få være en som kan veilede noen av de unge i Frelsesarmeen. Han vil gi tilbake noe av det han selv har fått. 

– Jeg tror det er ufattelig viktig at de voksne i Frelsesarmeen tar den oppgaven på alvor. Det er lett å tenke at «disse ungdommene vil være for seg selv». Men jeg tror det er en veldig viktig oppgave å gå sammen med dem og støtte dem.

Aldri alene

Ståle beskriver troen som en grunnstein han bygger livet på. Noe som er trygt og som står stødig, uavhengig av hvordan livet ser ut.

– Jeg har alltid noe jeg kan falle tilbake på. Troen gir meg en ro som livet ellers ikke ville klart å gi meg.

For ham er det viktig å takke Gud, spesielt på de gode dagene. For han synes det vil være lettere å miste fokus på troen når livet er bra, enn når det er utfordrende.

– Jeg jobber med det. Men for meg er det godt å kunne dele både de største gledene med Gud og få lov til å legge fra seg det tunge hos ham. Jeg står aldri alene.

– Hvis det er noen som ønsker å finne den roen, som du snakker om, hva skal de gjøre?

– Om du kjenner noen som er kristne, tror jeg det mest naturlige er å snakke med dem. Stille spørsmål og være nysgjerrig. Hvis man ikke kjenner kristne, er jo det å oppsøke et menighetsfelleskap et godt sted å begynne. Han tror det aller viktigste er å prøve å vende seg til Gud og si: «Jeg har lyst til at du skal få være en del av livet mitt».

– Det er jo egentlig ikke mer hokuspokus enn det.

Hva er du verdt?

Ståle tror unge i dag opplever et enormt press med påvirkning fra alle kanter. De får kontinuerlig lesset på seg informasjon og tanker om hvem de skal være – på en måte som unge mennesker aldri har opplevd før. 

– Da tror jeg det er ufattelig viktig at de er klare over hvor de henter sin egen verdi fra. Er det fra influensere, bloggere og sosiale medier, eller er det fra Gud? Ser de på seg selv som gode nok som de er, eller må de kontinuerlig strebe for å oppfylle en masse krav? spør han.

Han er klar på at Bibelen forteller at den enkelte er skapt i Guds bilde.

– Guds budskap til mennesket er: «Du er akkurat den du skal være, og jeg har en plan for deg». Det tror jeg er et perspektiv som lett kan forsvinne hvis vi ikke minner de unge om det.

Hver gang Ståle kjører sin ni år gamle sønn til skolen, stiller han spørsmålet: «Er det noe vi ønsker å be for i dag?» Dette gjør han helt uavhengig om det er en god eller dårlig dag. 

Men Ståle synes det er ekstra godt å kjenne at troen holder ham oppe i krevende tider i livet.

– Jeg har ganske nylig vært gjennom en skilsmisse. Det er opprivende. Men da er det godt å kunne oppleve at selv ved store veiskiller i livet som dette, kan jeg finne en indre ro som ikke kommer fra meg selv. Jeg kan vende meg til Gud og stole på at han er sammen med meg – i dette også.

– Er det trostyrkende å kjenne at troen bærer gjennom det vanskelige?

– Ja, og så vet jeg at frelsen ikke hviler på hva jeg føler, eller hvor mange spørsmål jeg stiller, eller at jeg ikke strekker til. Gud er den samme uansett. Han tåler spørsmålene mine. Han tåler sinnet jeg kommer med. Ingenting er for stort for ham.

Påskeunderet

Påsken står for døren, den betyr mye for Ståle.

– Uten påsken hadde jo ikke kristendommen eksistert. Den høytiden har blitt sterkere og sterkere for meg etter hvert som jeg har blitt mer voksen, sier Ståle.

Som ung så han filmen The Passion of the Christ. Den viser Jesus lidelse på en grafisk, brutal og sterk måte. Han bærer med seg de voldsomme bildene.

– Filmen gjorde påsken mer virkelig. En ting er å si at Jesus døde på korset for oss, men det å plutselig få se bilder av hva det faktisk betyr, er sterkt.

– Hvorfor måtte Jesus egentlig dø?

– Enkelt forklart: fordi vi mennesker gjør veldig dumme ting. Og Gud, som er hellig, tåler ikke synd. Men når Jesus ble sendt til jorden og døde for våre synder, åpnet det igjen muligheten for at vi kan få lov til å dele fellesskap med Gud.

Å få gjøre en forskjell

Å få jobbe med noe av det Ståle brenner mest for, gir ham en sterk følelse av mening. Han ønsker å gi ungdom rom til å blomstre.

– Jeg tror det farligste vi gjør, er å ikke gi rom for at barn og unge kan føle seg hjemme i menighetene våre. Jeg tror ikke nødvendigvis at det skal så mye til for at de skal føle at de har en plass og en rolle. Men da må vi ta dem med i planlegging og prosesser. Vi må spørre dem om hva de ønsker eller hva de trenger, sier Ståle.

Han tror vi voksne har lett for å bare gjøre ting selv, både fordi det kanskje er det mest effektive der og da, men også fordi man selv har tanker om hvordan ungdomsarbeidet skal være. Ståle tror mange har mye å hente om man våger å senke terskelen litt, og la barn og unge få vokse inn i ulike oppgaver.

– Det er da de kan utvikle seg og bli trygge i de ulike rollene de ønsker å ha i menighetsarbeidet. Hvis vi ikke gir dem rom, vil vi jo bare drive dem vekk, sier Ståle.

Han ser at mange ungdommer har et brennende engasjement og ønsker å bidra.

– Jeg ser mange unge mennesker i Frelsesarmeen som bare lengter etter å få lov til å ta del i arbeidet og lære mer. Organisasjonen bør gripe den muligheten. Jeg tror det er helt essensielt for at vi skal kunne være et trossamfunn som vokser.