Forfremmet til herligheten

Major Ingrid Olsen, 15. august 1941–10. mars 2026.

Med major Ingrid Olsens forfremmelse til herligheten, har en man må kunne kalle «en fullblods slumsøster» gått inn til det Bibelen kaller «din Herres glede». 

Hun gikk i sitt 87. år og hennes offiserstjeneste strakte seg over nær 65 år.

I et intervju med Krigsropet i 2002 sa hun det slik: «Det er Gud jeg tjener, ikke Frelsesarmeen. Men Frelsesarmeen er et veldig fint sted å tjene Gud.»   

Ingrid vokste opp sammen med flere andre søstre i Tromsø. Selv var hun omtrent midt i flokken. Hun har selv fortalt at som 16–17-åring tok hun imot Jesus under et stuemøte, og noen dager senere bekreftet hun det valget for seg selv ved å knele ved Frelsesarmeens botsbenk. Senere ble det Frelsesarmeen både for henne og to av søstrene. 

19 år gammel begynte hun på Frelsesarmeens krigsskole som en av et 20-tall kadetter i sesjonen «Kristi soldater».

Det var sosialtjenesten som var hennes kall, og i et intervju med Krigsropet mange år senere sa hun seg glad for at Gud hadde vært klok nok til å gi henne et slikt kall, siden, som hun selv sa det, hun ikke var noe «plattformsmenneske».

Det var først og fremst innen omsorgen for barn hun fikk sine arbeidsoppgaver. Hun fikk sin aktive tjeneste i en tid da såkalte «barnehjem» var en del av den offentlige omsorgen, og Frelsesarmeen drev en rekke slike. Ingrid Olsen hadde oppgaver ved flere av disse. Den lengste perioden var ved barnehjemmet «Lykkebo» i Trondheim. Her fungerte hun som en mor for de som vokste opp her, og hun kunne fortelle mange gripende opplevelser fra disse årene. Som da en av guttene hun hadde hatt omsorgen for giftet seg, og hun fikk beskjed om hun måtte sette seg der brudgommens mor skulle sitte i kirken. «Du trenger ikke å ha født barna for å bli glad i dem», sa hun.

Fra 1992 til pensjoneringen i 2008 var hun leder for Hveita dagsenter i Trondheim.

Som pensjonist slo hun seg ned i Trondheim. Her gikk hun aktivt inn i korpsets virksomheter. Gatefotballaget Hveita United ble hennes hjertebarn de siste årene. Hun var aktiv supporter og kapellan så lenge det var mulig. 

Men etter hvert krevde alderen sin rett, og de siste årene bodde hun på Trondheim Hospital. På slutten lengtet hun hjem. Major Berit Kjærbo Kristiansen, som forrettet i begravelsen, forteller at hun var særlig glad i sangen Navnet Jesus blekner aldri, og i den sang hun med og husket hele teksten. 

Nå er hun med i «den frelste skare» som synger «høyt dets pris i himmelen».

En «en fullblods slumsøster» har mottatt himmelens belønning. 
Fred over minnet.

Nils-Petter Enstad