Jeg er oppstandelsen og livet

Det var en god lørdag. Eller var den egentlig det? Sannheten er at den kunne ha blitt katastrofal. Det så absolutt ikke bra ut i begynnelsen. Jeg fikk et hjerteinfarkt. Det var en ganske alvorlig episode; skremmende for Bronwyn, og dypt urovekkende for meg. Var min tid kommet? Var det slik Herren kalte meg hjem? Hva med barna og barnebarna? Hva med Bronwyn? Hva med tjenesten min? Jeg hadde fortsatt ting som måtte gjøres. Dette var ikke en god lørdag. Den var forferdelig, skremmende, mørk og skummel. 

Og likevel – det viste seg etter hvert at det allikevel ble en god lørdag til slutt. Når jeg reflekterer over denne lørdagen i oktober i fjor, feirer jeg nå miraklene fra den skremmende dagen. De riktige menneskene som grep inn til rett tid. Kristen omsorg som førte til handling. En sykepleier i Frelsesarmeen som hadde en kristen venn som var kardiolog. Et livreddende inngrep og til og med et løfte fra Gud selv om at alt ville gå bra. Guds timing var perfekt, midt i alt. Hans hjelp var forutseende. Så når jeg reflekterer over hendelsene, og ser dypere på det som skjedde, har jeg kommet til den konklusjonen at det tross alt ble en god lørdag. 

En god fredag? 

Jeg husker at jeg som ung juniorsoldat var forvirret over bruken av ordet «god» i sammenheng med påskefortellingen. På engelsk kalles langfredag – dagen de korsfestet Jesus – for «Good Friday».  Hvordan kan denne dagen beskrives som god? La oss ikke pynte på det: Det var en forferdelig dag. En dag gjennomsyret av urettferdighet og brutal tortur med voldsom smerte og lidelse. Korset, et djevelens våpen, brukt mot Jesus, «Guds lam». Forferdelig, stygt og utilgivelig. Men hvis vi, uten å unnskylde denne dagens hendelser, ser dypere, ser vi faktisk Gud selv i aksjon. Gud møter manifestasjonen av ren ondskap representert av et fysisk kors, med all dets brutalitet, med den forløsende kjærligheten som overvinner ondskap, synd og til og med selve døden. Han forvandler en stygg fredag til en usedvanlig «god fredag» – for oss alle.  

La tankene dine hvile i dette: Uansett hva annet som foregikk denne dagen på Golgata, var Jesus selv motivert av kjærlighet. Han gikk til korset av kjærlighet til hele menneskeheten; av kjærlighet til deg og meg. I sitt brev til romerne skrev Paulus: «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi fortsatt var syndere» (Romerne 5,8). Kristus demonstrerte omfanget av Guds kjærlighet til oss alle ved å ta på seg verdens synd. På denne lange fredagen var Jesus motivert av kjærlighet. Sannheten er at Gud elsker oss, og Jesus er beviset. 

Mystisk og guddommelig 

Forfatteren til Hebreerbrevet stiller spørsmålet: «... hvordan skal vi slippe unna hvis vi ikke bryr oss om en så stor frelse?» (Hebreerne 2,3). Den ble først forkynt av Herren og siden stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham. Profeten Jesaja skrev: «... ved hans sår er vi helbredet» (Jesaja 53,5). Det er et mysterium, det er sikkert. På en mystisk og guddommelig måte rommer hendelsene på langfredag nøkkelen til vår egen helbredelse, vår tilgivelse, vår frelse. Forsoningen gjør det mulig for oss å bli omfavnet av den allmektige Gud selv. Jesus, motivert av kjærlighet, gjør vår gjenopprettelse, forløsning og forsoning mulig. Vi er helbredet. Vi er frelst. Vi er elsket. 

Det kan være vanskelig å se hendelsene på langfredag som triumferende, men det er akkurat det de er. For det første er det en triumf for Jesus. Han var trofast og lydig, helt til døden på korset. «Det er fullbrakt», erklærte han (Johannes 19,30). Jeg har fullført mitt oppdrag. Det er gjort. Syndens og dødens makt er beseiret. 

Ondskapens nederlag 

For det andre er Golgata-triumfen ondskapens nederlag. Gjennom Jesu seier over synd og ondskap blir hans «triumf» også vår triumf. Fordi vi lever på denne siden av oppstandelsen, kan vi feire vår Herres rettferdiggjørelse. Han beseiret døden og lever evig. Hans seier blir vår. Det var Jesus selv som sa: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør, og den som lever i troen på meg, skal aldri i evighet dø». (Johannes 11,25–26) 

Jesus erkjenner realiteten av fysisk død, men fortsetter med å erklære at døden ikke har det siste ordet over dem som ved tro tilhører ham. Dette betyr at døden ikke lenger er en vegg, men en døråpning. Den har mistet sin ultimate makt og sin skrekk, og den kan ikke skille en person fra livet Jesus gir. Evig liv er ikke bare varighet, men også dimensjon. Det er et liv fylt med Guds nærvær, og det begynner i det øyeblikket vi setter vår lit til Jesus. Det viser seg at det virkelig var en «god fredag»! 

Min bønn for hver og en av dere er at dere selv får oppleve realiteten av Guds kjærlighet til dere, åpenbart i personen Jesus Kristus, Guds Sønn og verdens Frelser. Gud velsigne dere.