Forfremmet til herligheten

En feltets mann

Onsdag 6. mai fikk frelsesoffiseren Knut Gamst sin siste ordre, ikke fra Frelsesarmeens hovedkvarter denne gang, men fra det himmelske. En måneds tid tidligere hadde han fylt 85 år. Med ham har en bokstavelig talt «feltets mann» i Frelsesarmeen blitt forfremmet til herligheten.

Knut Emil Gamst, som hans fulle navn lød, vokste opp i Brøstadbotn i Troms. I vitnesbyrdet han skrev i Krigsropet da han skulle begynne på Frelsesarmeens krigsskole, fortalte han at møtet med en gruppe frelsessoldater som sang og marsjerte i gatene i Borkenes vakte nysgjerrigheten hans, og han fulgte med dem og inn til møte i armeens lokale. Her ble han utfordret på om han ikke ville bli frelst, og «jeg svarte ja», skrev han. Derfra var veien til soldatskap kort.

Da han bodde i Tromsø meldte han seg til tjeneste som frelsesoffiser, og sommeren 1964 fikk han sin første ordre, som assistent til Sinsen korps i Oslo. Året etter ble han leder for Mysen korps, og i alle oppgaver han hadde fram til pensjoneringen i 2008 var det «feltet» – menighetsarbeid – som var hans arbeidsmark. Til dette hører også åtte år som divisjonssjef for Island og Færøyene. Etter bryllupet med kollega Turid Otterstad i 1968 var de sammen om disse oppgavene. Den siste ordren var som korpsledere i Majorstua korps, og her ble de stående som soldater også som pensjonister.

Island hadde en særlig plass i ekteparets hjerter og tjeneste. Turid hadde vært ungdomsoffiser for Island og Færøyene før de giftet seg, og sammen tjenestegjorde de i totalt 13 år «vest i havet». Begge tilegnet seg det islandske språket svært godt; det er ellers ikke det enkleste man gir seg i kast med.

Turid og Knut Gamst fikk to sønner sammen, den yngste ble født i Reykjavik.

«Det har aldri kommet så mye folk til møtene!» 
Slik ble ekteparets ledertid i ett av de i alt åtte korpsene de ledet sammen beskrevet. Den siste ordren var til Majorstua korps i Oslo, der de også hadde vært en periode tidligere. Alle steder ble de satt stor pris på, både som de hyggelige og rause medmennesker de var, som for sin forkynnelse og sjelesorg.

For noen år siden ble han rammet av Parkinsons sykdom, og de siste årene bodde han på Bekkelagshjemmet. Til 85-årsdagen 31. mars fikk han besøk av to tidligere korpsledere, og selv om han var sengeliggende og svak, fulgte han godt med i samtalen.

Major Knut Gamst vil bli husket med takknemlighet av så vel hans Turid som av sønnene, svigerdøtre og barnebarn. Også i Frelsesarmeen er takknemligheten stor for trofast innsats fra en som på alle måter var en feltets mann.

Frelsesarmeen takker for tjenesten og lyser fred over minnet.

Nils-Petter Enstad