Når livet roper  

Hvis du lytter godt etter i deg sjøl, kan du garantert høre et ekko av noe du gjenkjenner. Påsken rommer nemlig et rop – eller snarere mange rop – som vi på ulike måter kan kjenne oss igjen i og falle inn i alle sammen, uansett hvor vi tenker at vi står i forhold til den kristne troen.  Det er plass til oss alle sammen i påsken, for påsken har plass til det dønn ærlige livet, der vi slipper å pynte på noe, gjøre oss til, eller holde noe tilbake. Når alt fjaset er skrelt vekk i møte med de helt eksistensielle spørsmålene og livserfaringene, og det bare er den rå og oppriktige ærligheten igjen i møte med livet sjøl. Påsken har plass til hele deg og hele livet ditt, også! Garantert!  

 Palmesøndagsropet: «Hjelp!» Det er det de roper, på hebraisk, de som står langs ruta når Jesus rir inn i Jerusalem palmesøndag: «Hosianna!» Det betyr: «Kom med hjelp!» «Gi håp!» Det er det samme som livet ditt roper, høylytt eller lydløst, når du av en eller annen grunn trenger et håp å holde deg fast i når alt ser håpløst ut. Når du trenger hjelp, men ingen har kunnet hjelpe deg og alt annet er prøvd. Kanskje det er da du tar deg selv i å ønske at dette med Gud allikevel er sant, at han finnes, at han er den de sier at han er, at han hører deg og ser dette behovet du roper i hans retning, som en bønn: «Hjelp!» Hva trenger du hjelp til i livet ditt? Hva håper du på, innerst inne? Alle typer mennesker står langs ruta til Jesus: De troende, de fascinerte, de tvilende, de håpefulle. De vil se Han som kan alt, og som helt sensasjonelt vakte Lasarus opp fra de døde. Nå kommer han – han som de sier er Herre over liv og død! Hva har du å tape på å gå dit han er – og rope? Kanskje det er palmesøndagsropet som er «ditt» rop: «Hjelp!»  

Skjærtorsdagsropet: «La meg slippe dette!» Det er Jesus som roper. Sammen med vennene sine har han nettopp feiret påskefest og sunget glade lovsanger. Minutter etter snur alt, og Jesus ligger på kne i den mørke Getsemane-hagen og finner bunnløst ærlige ord på nattsvart dødsangst. Det er noe grunnleggende gjenkjennelig også i dette: Livet som snur så provoserende brått fra fest til fare, fra lys til mørke, fra latter til klagerop, fra liv og vanlighet, til død og unntakstilstand. Det er det samme ærlige ropet livet ditt roper når døden rykker så altfor nær. Når du står foran noe du tenker at du ikke klarer å bære, men så klarer du det likevel. For tett ved siden av deg går Han som hører og forstår. Han som selv har vært et menneske der i mørket og angsten, han slipper deg ikke ett eneste sekund.  

Langfredagsropet: «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Det er Jesus som roper fra korset, like før han skal dø. Kanskje gjenkjenner du dette bekmørke ropet i deg selv, når alt i deg er et resignert rop av nattsvart fortvilelse, uten at det kjennes som om noen hører eller tar imot. Også Gud kjennes borte, du vet ikke hvor han er eller om han er, det er bare verdens dypeste følelse av ensomhet tilbake. Da gjør Jesus det eneste vi kan gjøre når følelsene våre ikke bekrefter det Gud har sagt og lovet: Han kaster seg ut i at det likevel er sant, at det likevel holder: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» (Luk 23,46) Grunnlaget for troen og forutsetningene for evigheten handler heldigvis om noe annet enn det vi ved egen evaluering finner eller ikke finner i oss selv. Gud er Gud, og han lever, uavhengig av følelsesbarometeret ditt. Det Gud har lovt deg er ikke mindre sant om følelsene dine uteblir. Det er Gud som tar det fulle ansvaret for at løftene han har gitt deg faktisk effektueres. Faktum endres ikke av følelser. Det er det befriende godt å vite. Gud har sagt at det kommer en 1. påskedag. Han har sagt at livet skal seire over døden. Men nå på langfredag har vi ennå ikke erfart dette. Vi ser fremdeles bare inn i det tause mørket – sammen med Jesus. Han som vet av egen erfaring hvordan det er når alt faller sammen, når ingenting gir mening. Du er ikke alene.  

Førstepåskedagsropet: «Han lever!» Det er den enorme gleden som hamrer på døra til rommet hvor alle de knuste håpene og den grunnstøtte troen har gjemt seg. Døra slås opp til de fantastiske, overraskende, sensasjonelle nyhetene: «Jesus har blitt levende igjen! Graven er tom!» Maria Magdalena står på trappa og forteller glad og oppglødd at hun har møtt ham. Ropene i påsken lander i et skikkelig seiersbrøl som du inviteres inn i. Kan det være sant? Tenk om det er sant! Da blir alt annerledes. Du trodde at alt håp var ute, men nå står faktisk håpet og banker ivrig på døra til livet ditt og roper at døden har tapt, at livet har vunnet, at Jesus vant på vegne av oss alle – deg inkludert! Det var Gud som hadde rett, ikke døden og mørket. Det var dette som var sant, hele tiden, også de dagene da livet vårt og følelsene våre prøvde å overbevise oss om noe annet.   

 Den stille uke rommer hele livets rabalder. Alt dette som handler om «how fragile we are», for å sitere artisten Sting. Vi er så sårbare, vi mennesker. Det snur så fort, dette livet. Men så går heldigvis Han som alltid hører når vi roper sammen med oss gjennom alt livet kaster mot oss. Hver eneste dag, herfra til evigheten. Han som vant slipper ikke hånda di ett eneste sekund underveis. Riktig god påske!  

 hilde.dagfinrud.valen@frelsesarmeen.no