Flytende møteplass i Tønsberg
Alle elsker Einar. Han som sørger for topp stemning og stiller opp nesten uansett vær. Ut på tur. Inviterer til godt lag, byr på en matbit. Båten Einar har personlighet, men det har jammen dagens passasjerer også rikelig av.
Sola skinner over sommerbyen en drøy time sør for Oslo. I dag venter båtttur og stemingen er høy.
På vei til båten går vi innom Skaperverket, Frelsesarmeens kafé, hvor vi får med oss ferske rundstykker, vafler og en stor kanne med kaffe.
På glitrende hav ligger Einar klar. Vi går ombord til kaffe, opplevelser og inspirerende samtaler.
Frelsesarmeen i Drammen hadde båten, og Frelsesarmeen i Tønsberg hadde en ideell båtplass på brygga i byen. Perfekt match!
Dermed blir Einar en flytende og lett tilgjengelig møteplass, til glede for mennesker i alle aldre, som trenger en liten pause med vind i håret.
Marius-Leander Stølan (42) og Roy Paig (57) nyter virkelig båtsesongen. Begge skal snart ta båtførerprøven og stå trygt ved roret når barn, voksne og eldre inviteres om bord.
De stiller i tillegg med mye livserfaring og vil være gode samtalepartnere.
– Jeg kom inn i Frelsesarmeen via gatefotballen, forteller Marius-Leander som snart skal bli innviet til frelsessoldat.
Med en alvorlig bilulykke og flere tøffe hendelser i historien, var han blitt ufør og trengte å gjøre dagene meningsfulle for seg selv.
Han var ikke vanskelig å be da de trengte julegrytevakter, og siden har han tilhørt Frelsesarmeen i Tønsberg. Ikke mindre enn 39 grytevakter tok han ansvar for sist desember.
På styrbord side passerer vi nå et titalls seler som ligger og hviler seg på svaberget. Tanken på å ta med barnefamilier på slike opplevelser, gleder ham stort.
Det er vakker skjærgård med fyrlys.
Selv bodde han både på barnehjem og ungdomshjem i sin trøblete oppvekst. Bindestreken og Leander har han selv lagt til navnet sitt for å markere forskjellen på det gamle og det nye livet.
Ble en ny mann
Tatoveringene til Marius-Leander forteller historien hans på godt og vondt. Han stryker på navnet på venstre arm og forteller rørt:
– Jeg har eneansvaret for sønnen min. Det å få ham i armene for elleve år siden er det aller største som har skjedd i mitt liv. Jeg ble en ny mann fra den dagen.
På andreplass kommer det å bli soldat i Frelsesarmeen, legger han til og forteller om første gang han prøvde den hvite skjorta med blå skulderklaffer.
– Jeg så meg selv i speilet og måtte sippe litt. Det var så stort for meg. Alt det verste i livet mitt, rus og alt som hører med, det er så lenge siden nå at det ikke er noe å snakke om. Men det gjør at jeg opplever det ekstra stort at jeg nå skal bli soldat.
Marius-Leander tar et tak omkring nøkkelknippet han har rundt halsen. Frelsesarmeens skjold rundt hele båndet taler sitt tydelige språk om at dette er en mann som blir vist tillit.
Jeg har i grunnen alltid trodd på Gud. Som barn så jeg på stjernene og fikk mot og håp fra dem. Det er derfor jeg har tatovert stjerner her.– Marius-Leander Stølan
Han opplever også at folk stoler på ham og betror seg til ham.
– Ikke minst når jeg står ved Julegryta, da får jeg høre mange historier av folk. Det er fint at de vil prate med meg.
– Hva er det som gjør at du har en kristen tro? Har du den med deg hjemmefra?
– Langt ifra. Nei du, det der er et godt spørsmål. Jeg har i grunnen alltid trodd på Gud. Som barn så jeg på stjernene og fikk mot og håp fra dem. Det er derfor jeg har tatovert stjerner her.
Marius-Leander tar av seg capsen så vi tydelig kan se stjerner på begge sider av hodet. Stjernene ble et symbol for noe å håpe på når pappa drakk og uroen herjet i den lille ADHD-kroppen.
– Hvordan påvirker det livet ditt at du tror på Gud?
– Jeg ber hver kveld og takker for dagen og alt som har vært godt. Og så har jeg fått dette ønsket om å være til hjelp for andre mennesker. Derfor passer Frelsesarmeen så godt for meg, slår han fast.
Rørende i lunsjen
Om bord i Einar er også Thomas MacKinnon, sersjantmajor, den lokale soldaten som sammen med den ansatte offiseren er ansvarlig for Frelsesarmeens kirkelige arbeid i byen.
Einar sakker farten, og vi er klare for å nyte sola og den medbrakte lunsjen. Praten tar fart når båten roer ned.
Historiefortellingen svinger innom en pensjonert frelsesoffiser som bor i Tønsberg, og når Orla del Carmen nevnes, merker vi at både Marius-Leander og Roy blir litt euforiske.
Ja, helt klart, de blir synlig rørt! Hun betyr tydeligvis mye for dem.
– Det var Orla som først spurte om ikke jeg skulle bli soldat, forteller Marius-Leander.
– Og det var Orla som fikk meg til å oppsøke Frelsesarmeen, supplerer Roy.
– Vi er naboer, legger han smilende til.
Ante ikke hvor Norge var
Roy er født og oppvokst i London, med en mor som var kristen og en far som tilhørte Jehovas vitner.
For seks år siden ble jeg veldig syk og måtte gjennom en stor operasjon og lang opptrening. Da lovte jeg meg selv at jeg skulle bli mer kristen.– Roy Page
Faren flyttet til USA, og det ble morens og hennes familie sin tro som fikk prege Roy. Også i skolen var det opplæring i den kristne troen på 1970-tallet.
– Vi sang kristne salmer og ba hver dag, og vi lærte mye om kristendom på skolen. Så jeg har alltid vært en kristen. Geografiundervisningen var det dårligere med, skal vi tro Roy Paig.
Da han fikk en norsk kjæreste, ante han ikke hvor i verden Norge var. Nå har han bodd her med samboer og barn det meste av sitt liv.
– For seks år siden ble jeg veldig syk og måtte gjennom en stor operasjon og lang opptrening. Da lovte jeg meg selv at jeg skulle bli mer kristen. Jeg skulle bli en sånn som hjelper andre.
– Kjente du noe til Frelsesarmeen fra tidligere?
– Ja, alle som er oppvokst i London, kjenner til The Salvation Army. Lillebroren min var på en slags skolefritidsordning med leksehjelp på Frelsesarmeen, og jeg hadde ansvaret for å hente ham.
– Og så er jo The Salvation Army tydelige med Julegryta, med musikk og med alt det de gjør for barn og gamle folk i England.
Rock og irsk fele
Personlige relasjoner betyr mye når man skal finne seg til rette i et nytt miljø. For både Roy og Marius-Leander har korpsoffiseren Chris Pender, major og leder for Frelsesarmeens kirke og nærmiljøsenter i Tønsberg, vært vesentlig for deres trivsel og følelse av å bli sett og verdsatt.
Det å ha fått musikalske Roy Paig med på laget, kan passe godt i en by hvor Frelsesarmeen setter sitt tydelige preg på kulturlivet.
På Skaperverket kafé og konsertlokale arrangeres jevnlig populære konserter med både kjente og mer ukjente artister.
Roy trakterer mange instrumenter og spiller i mange musikksjangre, fra rock til irsk folkemusikk.
– Jeg spilte i et rockeband her i Tønsberg, og jeg har også spilt mye irsk fele her. Men fordi livet krevde sitt, med barn, sykdom og forskjellige ting, så har jeg sluttet med det. Men ja, jeg vil gjerne spille mer.
Stikkordene irsk og folkemusikk får folket ombord til å nynne på den velkjente salmen «Be thou my vision», i Norge mer kjent som «Deg å få skoda».
Roy nynner med og bekrefter at det er en melodi han gjerne kan spille på sin irske fele. Anledningen kan nok by seg før Roy vet ordet av det.
Frelsesarmeens folk i Tønsberg er en ivrig og kreativ gjeng, og nå har de flyttet søndagens gudstjenester til kafeen sin.
Vi har ikke vært redde for å prøve nye ting, og vi har ikke vært redde for å avslutte ting når tiden for dette er over.– Thomas MacKinnon, sersjantmajor i Frelsesarmeen Tønsberg
Terskelen inn dit virker lavere enn i det gamle og mer typiske forsamlingshuset. Både Roy og Marius-Leander er faste deltakere på kafé-gudstjenestene sammen med om lag femti andre.
Det er tid for å fylle drivstoff før vi fortøyer båten og går i land.
Marius-Leander og Roy samarbeider med Thomas som om de allerede er et erfarent mannskap.
Godt kjent blant folk
Snart rusler vi tilbake til Skaperverket. Rusle er nemlig det helt riktige ordet.
Å gå sammen med Thomas MacKinnon innebærer å hilse til høyre og venstre og stadig stoppe opp for en liten prat med folk. Frelsesarmeen er godt kjent blant folk i vestfoldbyen.
– Frelsesarmeen gjør og har gjort mye forskjellig her i Tønsberg, forteller Thomas.
– Vi har ikke vært redde for å prøve nye ting, og vi har ikke vært redde for å avslutte ting når tiden for dette er over. Vi har hatt vaskehall for biler, sykkelverksted og gatefotball.
Men noen ganger er det riktig å selge fyrstikkfabrikken, mener Thomas og forklarer metaforen.
– William Booth, Frelsesarmeens grunnlegger, startet en fyrstikkfabrikk. Det var fordi fyrstikkarbeiderne, kvinner og barn, jobbet under forferdelige forhold og ble syke av det giftige stoffet de lagde fyrstikker av. Han beviste at det var mulig å lage fyrstikker på en lønnsom måte uten å sette arbeidernes liv på spill.
Når andre innså dette, og begynte å gjøre det samme, kunne han selge fabrikken.
I dag står Frelsesarmeen på fem bein i Norges eldste by: Farmannshjemmet for rusavhengige, Åpen dør (matutdeling), Skaperverket kafé, Fretex og Home-Start.
Overalt ser du det velkjente skjoldet som signaliserer at her møter du Frelsesarmeen, også på skroget til båten Einar. Til og med vaffelplatene på kafeen har et skjold i midten.
Vi er klare for å vinke farvel. Men først tar vi et lite ekstra blikk på de kraftige armene til Marius-Leander.
Skal tro om det er ledig plass til et skjold blant tatoveringene til han som blir Frelsesarmeens nyeste soldat denne sommeren?
RELATERTE SAKER
-
Mestring på menyen
– Det viktigste for meg er å være til nytte, sier Kai. Den tidligere kokken er i arbeidstrening hos Frelsesarmeens Felleskjøkken. Alle trenger vi mat, men for Kai varmer det ekstra mye å lage mat til folk i rusomsorgen.
-
En reise i Munchs gamle strøk
– Jeg føler jeg har trukket gulloddet, sier Mari Kjersti Klykken. Hun er blant de godt voksne pikene på broen i Åsgårdstrand. De stråler minst like mye som ungjentene Edvard Munch malte her. Beboerne fra Frelsesarmeens bo- og omsorgstilbud i Oslo stortrives – både på tur og i hverdagen.
-
Her ønsker vi velkommen i sommer
Noen aktiviteter tar en pause i sommerferien, men det er fremdeles mye du kan være med på fra 19. juni til godt uti august. Enkelte steder er det allerede VM-feber. Sjekk vår oversikt over tilbud og åpne felleskap for barn og voksne i alle aldre.