Rett mann på rett plass

Da Jone første gang ble invitert med til Frelsesarmeens villmarkscamp, svarte han med et kontant og tvert nei. For var ikke dette noe kristne greier? 

Han kjører oss til villmarkscampen for å vise fram det som er blitt hans lille paradis på jorda. 

Nå er det han som leder ungdomsarbeidet inni skogen, i tillegg til andre oppgaver som diakonimedarbeider hos Frelsesarmeen i Bamble og Porsgrunn.

– Det er over ti år siden jeg først sa nei til å bli med hit. Men jeg ga etter til slutt, og jeg ble forelsket i stedet med det samme, smiler han og hopper ut av bilen.

Det er ingen hvilken som helst bil. Den er innredet for å reise rundt på paintballturneringer, den store fritidsinteressen etter at han ble kjent med spillet på villmarkscampen.

Vi er inni furuskogen i Stathelle og trekker pusten dypt inn. Akkurat nå er det helt stille her, men snart skal susingen fra trærne overdøves av ivrige ungdommer, fulle av adrenalin og glede. Jone elsker det!

– Annen hver lørdag og annen hver fredag har vi samling her, forteller han og låser opp den kjempestore lavvoen hvor eimen av gamle bål ønsker oss velkommen.

Ute har de klatrevegg, øksekast og svelesteking i tillegg til paintballbanen. Inne i lavvoen har de andakt. Jone nikker mot alteret hvor en bibel ligger oppslått.

– Vi i Frelsesarmeen er alltid tydelige på at vi er en kirke. Ute kan det hende at vi hører et banneord fra ungdommene når de blir ivrige i spillet. Da roper jeg bare «øi», og så svarer de «unnskyld, Jone». De viser stor respekt og vet hvor de er.

Turbulent ungdomstid

Jone tok noen valg da han bodde på hybel som 15-åring for å gå videregående på bygg og anlegg. Det var en turbulent tid, men han erkjenner at den har vært med på å gjøre ham til den han er i dag. 

En som ungdommene tør å snakke med. En som har erfart at man kan forandre retning når ting går galt. En som vil være en trygg voksen for de unge. 

Jone har tenkt nøye gjennom om han skal fortelle det som kommer nå, men det hører med i historien, så han tar det med. 

– Jeg higet etter penger, og jeg higet etter adrenalin. Så ble jeg kjent med et kriminelt miljø og begynte å selge sprit til jevnaldrende. Det gikk en stund før politiet hanket meg inn. Jeg la alt på bordet, fikk en kraftig bot og måtte ha politibeskyttelse på skolen. Mamma flyttet til byen "en beite" for å få meg på skinner igjen.

– En beite?

Det er ikke mye Telemarks-dialekt å høre når Jone snakker, men innimellom kommer noen spesialuttrykk. 

En beite betyr en tidsperiode. Jone snakker varmt om moren sin.

– Det siste jeg sa til mamma før hun døde, var at jeg har ikke vært den beste sønnen, jeg har ikke alltid vært god å ha med å gjøre. 

Mamma svarte at hun ville ikke ha vært den vanskelige perioden foruten, for den gjorde at vi kom nærmere hverandre. 

Jone er glad for at moren fikk se at livet ble godt for gutten sin. Han hadde selv fått to fine sønner, solid inntekt og klarte seg bra. Det ble en fin avskjed med en god mor.

Være viktig for andre

Trangen etter å ha en del penger slapp ikke taket i Jone. Han hadde ansvaret for sine to gutter etter en skilsmisse, men samtidig sjonglerte han flere jobber, blant annet som betongborer og maskinarbeider. 

Selv om villmarkscampen er Jones hjertebarn, ivrer han også for de andre delene av jobben sin i Frelsesarmeen. Blant andre aktiviteter nevner han organisering av Julegryta, ukentlig matutdeling, varmestue og ikke minst leksehjelpen.

– Vi henter barn fra 1. til 5. trinn utenfor skolen og kjører dem i Frelsesarmébilen vår til det gamle og koselige lokalet i Langesund. Der spiser vi sammen før de setter seg med leksene eller andre aktiviteter. 

Jone er nøye med å presisere at det er de frivillige som gjør at de forskjellige tiltakene fungerer. 

En av dem er samboeren hans, Nemi, som han møtte for seks år siden på villmarkscampen.

Hun er også blitt med i Frelsesarmeen og er blant annet med i en gruppe av frivillige som prøver å etablere en garasje, et sted for mekking av motorkjøretøy. Jone og Nemi er blitt et godt team.

Tilbake etter hjerneslag

Før vi forlater furuskogen, trekker Jone pusten dypt inn og forteller hvor uendelig glad han er for å være på jobb. 

For et år siden fikk han brått hjerneslag, og det har tatt tid å bli frisk og hente seg inn igjen. Nå setter han, om mulig, enda større pris på livet og på hverdagen i Frelsesarmeen. 

Han vil vise oss teamet som jobber med matutdeling. I nyoppussede lokaler i Porsgrunn lyser Gerd, Elvira og Ismail opp idet Jone roper hallo. 

De holder på å sortere poteter, gul røtter og rødløk i poser, for i morgen blir det matutdeling.

– Jone er den beste lederen jeg noen gang har hatt, utbryter Gerd. 

– Han tar alltid imot oss med et stort smil og en klem, og han er så omsorgsfull.

Trekløveret av frivillige utgjør et ganske spesielt arbeidslag. Når de har «sin uke» på matutdelingen, overnatter Elvira og Ismail hos Gerd. De er blitt hverandres gode venner.

For Ismail, som bor på asylmottak, gir dette både tilhørighet og språkopplæring. 

Vi får en kaffekopp av Jone i rommet ved siden av. I morgen heter rommet Kafé håp. Her blir det mange som kommer for å ha en hyggelig stund i forbindelse med matutdelingen.

Et sted hvor ingen dømmer

Over kaffen er det tid for å grave litt dypere. 
Hva er dette store «vi» som merkes så tydelig i hele atmosfæren? 

Jone tar oss tilbake til sitt første møte med Frelsesarmeen.

– Jeg kjente tydelig at jeg var kommet til et sted hvor ingen dømte meg. Jeg vet at jeg kan være mye, jeg vet at jeg tar plass, men her kunne jeg være meg selv. 

Jone slo over til en alvorlig mine med alvorlig stemme, men entusiasmen og smilet er raskt på plass igjen.

– Jeg likte menneskene, og jeg trivdes med måten de møtte ungdommene på. Her vil jeg være, kjente jeg. Det tok ikke lang tid før jeg fikk en oppgave.

– Er du blitt kristen nå?

 – Ikke ennå, for jeg har en del spørsmål og tanker å jobbe med. 

Jone beskriver heller seg selv som lyttende og lærende.

– Jeg har jo hørt utrolig mange andakter gjennom disse årene, og Helge og jeg snakker ofte om dette. 

Helge er en av offiserene. Jone forteller at han setter pris på andaktene og at han kan snakke med både korpslederne Marit og Helge Byre Myklebust når han lurer på noe.

Han verdsetter at «Jone får være Jone», med sine tanker, tvil og gode verdier.

– Jeg står for Frelsesarmeens verdier, og det gjør jeg hundre prosent, sier Jone.