Helene maler det hellige

Rett før Sandvika, med utsikt over Oslofjordens øylandskap, ligger kulturinstitusjonen Sjøholmen. Her har kunstneren Helene Knoop atelieret sitt.

Hun beveger seg rundt i det intime rommet, blant fargepaletter, pensler og lerret.

46-åringen gikk i lære hos Odd Nerdrum, og er blant annet inspirert av italiensk renessanse- og barokkunst. 

Hun har stått bak portretter av flere katolske biskoper, og noen vil kanskje kjenne henne igjen fra første sesong av "Portrettmesterskapet" på NRK, eller fra utstillinger i New York eller London.

I en hylle ved vinduet ligger en fiolin som hun en gang fikk i betaling for et portrett, samt en gammel pistol og et speilreflekskamera. Hun ler og forteller at et eller annet sted i rommet finnes også en hodeskalle. 

Alt som befinner seg i Helenes atelier, kan brukes til å fortelle en historie.

– Jeg er en narrativ maler, en som ønsker å lage fortellinger i bildene mine.

Inn under huden

Helene kommer fra Drøbak. Der engasjerer moren hennes seg som frivillig i den lokale Fretex-butikken, kan Helene fortelle. 

Selv fikk hun tidlig et engasjement for kitsch, og var med på å organisere arrangementet og utstillingen Kitsch Biennale i München og Venezia.

Videre er hun opptatt av å skildre nordiske landskap med maleteknikken plein air, hvor man fanger naturens lys, farge og stemning. 

Portrettet står sentralt hos den klassiskinspirerte maleren, som alltid bruker levende modeller – som da hun malte sjakkmester Magnus Carlsen i fastlåst remis med seg selv, eller for å illustrere jakten på en følelse eller tilstand.

– Det å male et menneske, er særdeles interessant. Portrettet handler om menneskesjelen, om å komme litt inn under huden. Om noe mer enn det ytre, forklarer hun.

– Når man bruker levende modeller til portrettet – i stedet for å bruke et fotografi som bare viser et sekunds øyeblikk – så kan man frembringe flere lag, nettopp fordi det tar så lang tid å male modeller. Blikk, ansikt og holdning forandres underveis.

Hvilket narrativ?

Selv om Helene er en figurativ maler som strekker seg etter å fremstille virkeligheten, så blir allikevel alle bilder en tolkning av personen hun har fremfor seg.

Hun forteller at modellene ofte må ta valg som de ikke har tenkt over, og at de oppdager noe ved seg selv, noe mer enn det man ser i sitt eget speilbilde.

Hva skal bakgrunnsmotivet fortelle? Hvilket narrativ oppstår? Skal blikket være sterkt, eller først og fremst følsomt? Hva vises, hva skjules?

I en tid hvor det ofte snakkes om at mennesker trenger å bli sett, gir kanskje malte portretter en uventet mulighet. Som modell sitter man stille i flere timer, mens maleren gransker og utforsker sitt motiv.

Helene forteller at alle mennesker burde få en slik opplevelse. 

– Som maler er jeg ikke ute etter å avsløre noe. Jeg er opptatt av det skjønne, ikke ved at alt skal se så pent ut, men at personen blir opphøyet. Jeg ønsker å trekke frem det gode, det fine, det interessante.

Et slags kall

– Hva tenker du om forholdet mellom kunst og Gud?

– Man forsøker ikke selv å leke Gud, men man prøver å oppnå noe mer enn hva det blotte øye kan se. Man etterstreber å komme nærmere det guddommelige. 

– En annen dimensjon?

– En annen dimensjon, men forankret i virkeligheten, eller kanskje essensen av den. 

– Når jeg skaper kunst, oppløses tid og sted, og man blir oppslukt av maleriet. Det kan nesten oppleves religiøst, med en veldig sterk følelse av tilstedeværelse i livet, og en kontakt med noe som er mye høyere.

Helene forteller at hun har en oppgave, at hun i kunsten kan åpne opp for ideer og tanker. At man kan prøve å forstå verden gjennom kunsten, noe hun har til felles med alt fra musikere til forfattere og andre billedkunstnere.

Mennesker som føler at de må skape.

– Kanskje det er et slags kall. Jeg kan se en solnedgang, og kjenne meg nødt til å male den, selv om familien sier at det kommer en i morgen også, ler hun.

De hellige

I flere år har Helene hatt en fast tradisjon. I adventstiden maler hun en hellig skikkelse, både fra bibel- og kirkehistorien.

I 2025 var det Maria, Jesu mor.

– Hva er bakgrunnen for tradisjonen?

– Når man går inn i adventstiden, blir man så klart påminnet om den bibelske julefortellingen, som er hele grunnen til at vi har advent. Jeg har et spekter av bibelske bilder i hodet, samt liturgiske motiver som dukker opp.

Kirkemusikken i advent- og juletiden minner henne om Bibelens store fortelling om skapelse, syndefall, frelse og gjenopprettelse.

Helene – som er gift med en katolsk mann – er fascinert av helgener, deriblant Den hellige Lucia, bedre kjent her hjemme som Sankta Lucia.

Da denne skulle males, besøkte Helene først Lucias fødested, Siracusa på Sicilila for å bli bedre kjent med henne som også er kirkemusikkens skytshelgen.

– Da jeg malte Lucia, måtte jeg fundere over hvordan man skulle få skikkelsen til å romme alt det fantastiske som musikken rommer. Denne unge kvinnen som ga sitt liv. Det er som om de hellige personene jeg maler i adventstiden, presser seg litt på, og har lyst til å bli gjenfortalt.

Den malte Jesus

På det personlige plan leter Helene fortsatt etter den store troen på at Jesus er til stede blant oss. Samtidig har hun gjort flere portretter av mannen fra Nasaret, i malerier som "Ecce homo". 

Et annet Kristus-portrett er "Den kronede", som er nærmest metafysisk. 

– Noen vokser opp med bilder av litt polerte Jesus-ansikter, mens en kunstner som Rembrandt portretterte ham langt mer realistisk.

– Er det en opplevelse du ønsker å fremheve i dine egne tolkninger?

– Ja, og Rembrandt var en som virkelig klarte å skape det øyeblikket, hvor man strippet vekk de perfekte lagene. Jesus er grovere malt, veldig glødende og lyser innenfra, ikke bare i det ytre, sier Helene. 

– Jeg mener ikke at Jesus skal fremstilles som «mannen i gata», men Rembrandt får frem det menneskelige og verdigheten på en nær måte. 

Begge bildene ble vist på Grand Hotel i Oslo i forbindelse med hennes utstilling "Menn" høsten 2020.

Hun trekker også frem maleriet "Menneskesønnen" av Christian Skredsvig, som henger på Nasjonalmuseet. Der ser vi Jesus, kledd i alminnelige klær på et norsk gårdstun, hvor mennesker kommer til ham med sine syke.

– Tenker du at dine egne malerier kan avdekke noe nytt ved Jesus, for dem som ser bildene?

– Jeg prøver i alle fall å tilgjengeliggjøre og levendegjøre ham. At man kan se inn i øynene hans, i stedet for å være distansert.