Hjelper jobbsøkere med å lykkes

Med håp i bagasjen er en aldri så liten suksess i Arendal. I fjor fikk 14 av 17 deltakere i oppfølgingsprogrammet hjelp og kom seg videre. Flere har fått jobb, andre har gått til skole og studier. Hva er hemmeligheten?

Opp trappa til Frelsesarmeens mursteinsbygg sitter to veiledere som setter alt inn på å få mennesker ut av fattigdom og fastlåste livssituasjoner. 

– Vi ønsker at folk skal lykkes med å nå målene sine. Det fineste jeg opplever, er å se at mennesker blir løftet opp. Noe av magien er å se at de får troen på seg selv fordi de blir sett, hørt og får en støtte som er relevant. Jeg ser det løftet som folk får. Kall det håp, sier jobbveileder Roy Erling Arneberg. 

Sammen med sosialveileder Irene Treidene følger han mennesker tett i tolv uker. De ser en tydelig endring hos deltakerne. 

– Håpsdimensjonen er unik i dette programmet. Forskning viser at man kan få håp i kunst, musikk, fellesskap, tro og natur. Det er noe vi bevisst bruker når vi veileder og lager mål, forteller Irene. 

Flere får erfare at de har stor påvirkningskraft i eget liv. Noen planlegger faste turer i naturen og trener, andre våger å oppsøke felleskap, de går på konserter eller de finner styrke i bønn. 

Irene synes det er flott når deltakerne finner tilbake til motivasjonen og det de egentlig vil.

– Vi får bli med på flere vendepunkt. For noen kommer ikke alt i boks, men det kan skje mye fint underveis. Som at de får nettverk, de blir integrert og det skjer en språkutvikling. De får håp for framtida. 

Ser hele mennesket 

Programmet har en helhetlig tilnærming til mennesker. 

– Vi ser hele mennesket. Det skaper trygghet, gjør at folk senker skuldrene og kan slappe litt av. De trenger ikke spurte i vei, her kan de komme og dele livet, sier Irene. 

– Her har vi tro på at du kan lykkes, at vi kan hjelpe deg med å lykkes, understreker Roy.

Etter at kartlegging og handlingsplan er i gang, er det Irene deltakerne kommer til først. Sosialveilederen har lang erfaring med å snakke med mennesker i krise. På kontoret hennes kan de legge fra seg tunge tanker og bekymringer.

Etterpå kan de gå til Roy som er dreven på CV-skriving, ryddige søknader og vet hva som forventes på et jobbintervju. 

– Matchen mellom Irene og meg er fin, for vi er utrolig forskjellige. Å få den kombinasjonen i møte med menneskene og deres prosesser, å veksle på hverandres karakter og faglige innsikt, har vært en liten suksess, mener Roy. 

Irene nikker: – Roy er veldig teknisk, imøtekommende og menneskelig. Det er helt gull.

Mens han har bakgrunn fra IT og prosjektledelse, har Irene jobbet mange år som 
sykepleier med døve og døvblinde, og senere som helsesykepleier for skoleelever og 
flyktningfamilier. 

Ut av en ond sirkel 

Det var lange matkøer som førte til oppstart av Med håp i bagasjen. Frelsesarmeens ledere lette etter løsninger og spurte: Hvorfor skal folk bare hente en matpose og ikke komme seg videre? Hva vil skje hvis de får sette seg mål og blir fulgt opp? 

Sammen med Fretex startet de dette pilotprosjektet i flere byer. I Arendal var det Irene Treidene som fikk jobben med å stake ut kursen. I et halvt års tid gjorde hun seg kjent i lokalmiljøet, dokumenterte samtaler, kartla behov og søkte etter sponsorer, godt hjulpet av den nasjonale ledelsen.

I mars 2024 fikk prosjektet midler fra Sparebankstiftelsen Sparebanken Norge som jobber for å utjevne fattigdom i Ager og Telemark, og som fortsatt sponser programmet. 

Major Finnbogi Salberg Olsen, Frelsesarmeens lokale leder, merker godt forandringen. 

– Dette er en helt ny vei å gå for oss. Dette tiltaket gjør at vi kan hjelpe folk med å komme ut av matkøene og inn på arbeidsmarkedet. Samtidig prøver de å bygge fellesskap ved å holde åpen kafé for alle som trenger hjelp eller som bare stikker innom huset for å få en kaffekopp. 

– Allerede nå ser vi at det har slått positivt ut. Folk ser verdien i fellesskapet, og kommer seg ut av en ond sirkel, mener korpslederen. 

De ansatte motiverer folk til å gjøre en innsats i kafeen. 

– Det er kanskje unikt med Arendal, at mange av de som følger programmet, får prøve seg med ulike arbeidsoppgaver her på huset. Noen pakker, andre lager mat eller står i kafeen, forteller Irene.

Dermed får arbeidssøkerne en referanse å vise til. Flere mangler det. 90 prosent av deltakerne er fremmedspråklige. 

– De har en lang vei å gå. Det er slett ikke enkelt, men det er mange suksesshistorier. Vi har sett at det tette samarbeidet med menighetens sosialarbeid har gitt veldig gode resultater. Det har gjort oss sterkere og bedre. Vi får utnyttet ressursene våre bedre, mener Finnbogi.

Marwas håpsreise 

Roy kikker bort på Marwa: – Hun er den aller beste ambassadøren vi har. Hun kan salgspitche oss, for vi har hatt en positiv håpsreise sammen. 

For tre og et halvt år siden kom Marwa Turki ABadi AlTaie til Norge med datteren sin, etter å ha ventet seks år i Jordan på visum fra UDI. 

I Arendal fikk hun en tøff start. Hun kvalifiserte ikke for introduksjonskurset og ble gående mye alene. Med seg fra Irak hadde Marwa en utdannelse i datavitenskap, og hun hadde jobbet med IT. Men hva skal man gjøre når man er høyt utdannet, men ikke behersker språket? 

Hun hadde allerede omstilt seg én gang. I Jordan startet hun sitt eget cateringfirma der hun utfoldet kokkekunstene sine. Endelig på plass hos mannen i Arendal, gikk det heller trått med jobbsøkingen. Men Marwa møtte trofast opp på norskundervisning og leste alt hun kom over.

I fjor vår fikk hun plutselig øye på promoplakaten til Med håp i bagasjen. Hun skrev en mail, troppet opp på Jobbsøkerverkstedet og fikk raskt time til samtale. De neste tolv ukene jobbet hun med veilederne, satte opp en plan og lærte hvordan hun kunne søke ulike stillinger. 

– Vi kaller det en reise. Vi hjelper deltakeren fra begynnelse til slutt, der vi er med som en heiagjeng, sier Irene. 

Marwa er ikke i tvil om hva støtten fra veilederne har betydd. 

– Nå har jeg fått tre jobber! Foreløpig er det som tilkallingsvakt på et hotell.

Der lager hun frokost og kveldsmat, og gjennom et vikarbyrå sendes hun ut til diverse kantiner. Nå har hun også tegnet kontrakt som tilkallingsvikar i barnehager og jobber ekstra på en sushirestaurant.

Hvorfor gråte?

– Jeg er så takknemlig for at dere hjalp meg å få referanser. Jeg er veldig glad, sier 37-åringen og smiler bredt. 

Humøret var heller labert for et år siden, etter alle avslagene. 

– Jeg var så skuffet. Hvor skulle jeg gå? Jeg skjønte ikke systemet i Norge. Hva skulle jeg 
skrive på CV-en min? Jeg hadde heller ingen referanser. Men her fikk jeg støtte til å tenke 
positivt. 

Første gangen hun kom hit, turte hun knapt snakke.

– Jeg skjønte mye, men hva om grammatikken min var feil? Men så snakket jeg likevel, og jeg er ikke redd, ler hun. 

Irene applauderer Marwas innsats. 

– Jeg tror du er den mest aktive jobbsøkeren vi har hatt. 

– Ja, du har vært intens, sier Roy. 

– Jeg har sendt 250 jobbsøknader, senest i går. 

– Hvordan er det for deg å få avslag gang på gang? 

– Positivt! smiler Marwa. 

– Hvorfor skal jeg gråte? Kanskje det vil skje neste gang? Det kommer noe som er bedre. Jeg venter.

Noen arbeidsgivere vil gjerne ha henne i staben, men krever at norsk-nivået heves. Og Marwa trener. Når hun søker jobb på et kjøkken, pugger hun navnene på alle redskapene.

Skal hun til legen, skriver hun ned alt hun skal si og øver til det sitter. Før hun skal servere hotellgjestene på Grand, lærer hun seg nyttige fraser. 

– Jeg har tatt norskkurs, jeg leser, skriver og snakker med folk. Det trenger jeg, for jeg vil bli integrert i samfunnet. 

Det er noe hun også ønsker for ungene sine.

En by med utfordringer 

Dagene er travle. Irene og Roy har som regel ti deltakere de følger opp. De driver både sosialveiledning og markedsføring. 

– Det er en del sosial nød i byen. Du ser en del som sliter når du går ute i gatene.

Arendal har markert seg på statistikken med lavinntekt. En ny rapport viser at boligstandarden er dårlig. Mange sliter med å finne bolig, forteller Irene. 

– Generelt har Sørlandet hatt utfordringer med rus, og Arendal har periodevis utmerket seg mer enn andre byer. Det understreker bare behovet og viktigheten av arbeidet vi gjør, sier Roy. 

Heldigvis finnes det lyspunkter. 

– Det unike ved Arendal er at vi møter mange gode hjelpere, som Med hjerte for Arendal-nettverket. De bryr seg om denne problematikken, sier Irene. 

Korpsleder Finnbogi ser at tiltaket kan slå positivt ut, siden samfunnet vil tjene på å få folk ut i arbeid. Med håp i bagasjen er mer enn penger. Her står omsorgen sterkt. En del kvinner fra andre kulturer trenger ekstra oppbacking. Irene erfarer at mange har vært lite vant til å få oppmuntringer. 

– Vi merker at det skal så lite til av hjelp før de kommer seg videre. 

Selv har staben lagt ned mye energi. 

– Det har vært mye jobb, erkjenner Finnbogi og tenker særlig på all markedsføringen. 

Men nå går jungeltelegrafen, og stadig nye ansikter dukker opp. 

Rekrutterer frivillige 

Marwa trives på Frelsesarmeen, og ringer ofte på dørklokken. 

– Jeg liker familien min her. Jeg kjenner at jeg ikke er alene her i Norge. Selvfølgelig har jeg mannen min og døtrene mine, men den store familien her støtter meg. Sånn føles det. Trenger jeg hjelp eller råd, kan jeg komme hit. Det er veldig godt. 

Hun har nå fått godkjent datautdanningen sin fra Irak som en bachelorgrad. Planen er å få praksisplass gjennom Nav. I tillegg har hun søkt videregående for å forbedre norsk- og engelskkunnskapene. Framtidsplanene er klare: 

– Jeg vil fortsette på universitetet, for jeg trenger bare to år, så har jeg master i IT. 

Foreløpig stiller hun som frivillig på kafeen når det er matutdeling. Der koker hun 
kaffe, lager kaker og steker sveler. På familietilbudet Sammen bidrar hun med matlaging. 
Hun elsker å snakke med andre frivillige for å få mer språktrening.

– Ja, frivillige er viktige for Frelsesarmeen, understreker Roy. 

På Jobbsøkerverkstedet har de med seg et lite team. Ellen Rosdahl Tellefsen, tilhørig i Frelsesarmeen og tidligere rektor, er en av dem som har vært med fra oppstarten. 

Siden hun har lang erfaring med ansettelser, har hun mange innspill til undervisningen og er ofte med på rollespill der de driver intervjutrening. 

– Jeg har fått mange gode menneskemøter. Selv om jeg ikke lenger er i jobb, får jeg bruke min kompetanse til noe nyttig og bidra til at noen får et bedre liv og se sine muligheter. 

Hun synes det er gøy når folk hun intervjuer, plutselig oppdager ressursene sine. 

– De har en erfaring med seg som de kan benytte for å søke jobb. Noen har for eksempel stelt gamle foreldre, andre har drevet med catering i hjemlandet. Jeg ser at de får opp selvfølelsen på sin egen bakgrunn. Det fineste jeg opplever, er å se glimtet komme tilbake i øynene deres, sier Ellen. 

For Marwa var Frelsesarmeen totalt ukjent. At det er en kirke, er bare positivt. 

– I Irak hadde jeg både muslimske, kristne og jødiske venner. Jeg tente til og med lys i en kirke der. Jeg respekterer alle. 

Roy understreker at ulik religiøs bakgrunn aldri har vært noe problem når folk møtes til undervisning på huset. 

– Her bygger folk nettverk, de får venner og fellesskap. De kan også bli påkoblet andre 
tilbud i kommunen, på huset, og noen blir frivillige, sier Irene. 

Noen får vite om tilbudet gjennom voksenopplæringen. Nav sender også folk hit.

Programmet har fått ringvirkninger: En del uføretrygdede som har vært mye i kafeen til Frelsesarmeen, har blitt mer aktive etter at de startet opp. Flere har meldt seg som frivillige, andre har oppsøkt ulike tiltak for å komme seg ut i jobb. 

– Med håp i bagasjen gir svar på et behov, konkluderer Irene.

Måler håp 

Hver onsdag er det drop in Jobbsøkerverksted, et åpent tilbud for alle. Da står Roy og Irene klare til å ta opp et nytt tema. Folk slår seg ned ved pultene for å lytte og lære. 

– Verkstedet er en støtte for dem som er i en jobbsøkerprosess, enten fordi de har 
falt ut av arbeidslivet, eller er på vei inn for første gang. I korte økter gir vi inspirasjon og 
kunnskap. 

Som hvordan du kan skrive CV og jobbsøknad, hva kan du forvente på et jobbintervju, og hvordan det norske regelverket og arbeidsmarkedet fungerer, forteller Roy. 

Han merker at flere blir nysgjerrige og interesserte. 

– Vi bruker det som en rekrutteringsarena. Gjennom samtaler gjør vi en vurdering på om det kan være aktuelt å ta dem inn i programmet vårt. 

Med håp i bagasjen har effektmåling, og måler blant annet håp. 

– Hvordan i all verden kan håp måles? 

– Vi kartlegger og har en temperaturmåling der vi spør: «Hvor er håpet? Hvor mye 
håp er det?» 

Gjennom et skjema fra Herth Hope Index måles håpsopplevelsen ved oppstart, ved slutt og etter seks måneder. Da får de en pekepinn om programmet har hatt noen påvirkning.

– Ser dere en stigende kurve? 

– Både og. Det har noe med realitetsforståelse og forventninger å gjøre. Summen er likevel at folk blir løftet i håpsdimensjonen. 

Likevel, språk, manglende papirer og ulikt syn på kompetanse kan sette en stopper for ansettelse. 

– Å jobbe med mennesker er utfordrende. Vi står i prosess, vi er en del av andres reise, men det er også det positive. Her ser jeg juvelene. Jeg skulle så gjerne fått til det lille som må til for at det blir god match, og folk kan gå rett inn i arbeidslivet, sier Roy. 

Marwa gir aldri opp. Plutselig ganger hun sin egen "håpsprosent" med ti:

– Nå som jeg har fått både jobberfaring og referanser, har jeg gått fra null til ett tusen prosent håp. 

marit.dehli@frelsesarmeen.no