Får livskompetanse til å mestre egen hverdag

Hva har kvinner fra Afghanistan, Syria, Etiopia og Norge til felles? Er det noe i det hele tatt som binder dem sammen?

– Humoren, gjerne de litt drøye kommentarene. Vi liker å tøyse litt, sier Hilde Langseth, leder for AKS, et språk- og arbeidstreningstiltak for flerspråklige som får økonomisk sosialhjelp fra Nav. 

Nok en gang har hun tatt med seg et knippe kvinner ut på tur i skogen bak Frelsesarmeens lokaler høyt oppe i byens bratte bakker. 

– Selv om jeg har hatt et helt annet liv enn deltakerne, kan jeg likevel kjenne meg igjen i det de forteller om sitt liv som kvinne. Vi har de samme følelsene. Min hjertesak er at jo tettere vi kan komme ned til én-til-én relasjonen, dess fortere forsvinner fordommer, uenighet, frykt og følelsen av annerledeshet. Det blir tryggere for alle parter. 

Hun blir avbrutt av en norsk barnesang. «Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro», synger Enas fra Etiopia. «Koko-koko», svarer de tre andre i turfølget på vei langs bekken. 

– Hva heter den gule blomsten dere ser der? spør Hilde Langseth.

Kvinnene må tenke litt, men så husker Zakia navnet.

– Smørblomst, smiler 56-åringen fra Afghanistan stolt.

Stiller opp for eldre

Ingen av deltakerne er vant til friluftsliv, men nå er de blitt ivrige.

– Det er veldig hyggelig, synes Zakia som alltid har med seg sekk og en real norsk matpakke med brødskiver og egg.

– Ja, tur er det morsomste, særlig når Hilde hele tiden spør oss om hva vi ser. Vi må fokusere, sier Faten fra Syria. 

– Dere må konsentrere dere! Dette er ikke noen koselig tur. Vi skal lære alt! Og vi må bare snakke norsk. Etterpå er det quiz, sier Hilde med et lurt smil.

Deltakerne på AKS følger villig ordre. De vet at innsatsen gir gevinst. Nå forstår de mer av det norske samfunnet. 

Alt er bedre enn å sitte alene hjemme. Av ulike grunner har de falt utenfor skole og arbeidsliv, men her får de sjansen til å utvikle seg, lære språket og kulturen. 

De får også gjøre noe for andre som trenger sosialt påfyll: Eldre som bor hjemme. To ganger i måneden stiller de opp på Hjerterom. Da dekker de bord i Frelsesarmeens møtesal, lager mat og snakker med gjestene. 

De får vist at de både er gode kokker, festarrangører og omsorgspersoner.

– Vi så at her er det masse ressurser, og vi kan være til for noen andre, sier Hilde.

Kvinnene forteller om landet de kommer fra og viser bilder. De synger sammen, har stol-trim og gjør oppgaver med de eldre gjestene.

Lærer å lese og skrive

Denne formiddagen har Faten, Enas og Zakia tatt veien opp til Frelsesarmeen og gjort i stand fat med lekre snitter, nøtter og frukt. De er klare for å fortelle om tilbudet som har forandret hverdagen deres. 

– Det er så koselig her, og vi lærer så mye. Det er helt fantastisk, sier Faten.

To ganger i uka møtes rundt ti deltakere i den lille møtesalen. Noen har vært her lenge, andre en kort stund.

– Nav vil helst ha alle ut i jobb, men det er ikke helt realistisk, enten på grunn av helse, språknivå eller livssituasjon, forteller Hilde. 

Over 50 kvinner fra 13 ulike nasjoner har vært med til nå.

Noen har lært å lese og skrive på AKS. 

Eller forbedret leseferdighetene, som Zakia.

– Jeg gikk ikke på skole i Afghanistan, forteller 56-åringen.Ungene hennes krevde at hun måtte lære seg bokstavene, og Zakia pugget. Til slutt satt alfabetet og hun begynte på Læringssenteret.

– Det var veldig flaut. Tenk, jeg var en gammel dame som skulle lære seg å lese og skrive.

Da fembarnsmoren var ferdig fire år senere, sto hun uten noe tilbud. Hun ble sittende hjemme, og kjente at norskkunnskapene forsvant. Det var nesten umulig å gå på butikken og fatte hva som sto på varene.

– Jeg var veldig lei meg, men veilederen min på Nav fortalte meg om AKS, og det var hyggelig å komme hit. Litt etter litt kom språket tilbake, forteller hun. 

– Nå leser du og skriver veldig pent, sier Hilde.

Et sted å øve

Zakia har vært på AKS i over tre år. Her blir hun kjent med nye. Faten fra Syria er en av dem, hun er gift og har fire døtre. For et halvt år siden sto hun på døra og fortalte at hun hadde fått fagbrev som helsefagarbeider, men fikk ikke jobb.

– Å sitte hjemme er kjedelig. Da jeg leste om AKS på Facebook, tenkte jeg: «Hvorfor ikke bli med dem, hjelpe til og få øve på norsk?» Mens jeg venter på jobb eller videre studier, kan jeg gjøre noe her.

Hun var litt nervøs da hun ringte på, men Hilde tok henne imot med åpne armer. Nå er hun frivillig på AKS og Hjerterom. Ofte lager Faten lunsjen, men det gjør også de andre. 

Det blir retter fra mange land når kvinnene samles, særlig når store dager skal markeres. Da bugner det på bordet, og de utveksler oppskrifter. 

Enas fra Etiopia bor alene med tre barn og er takknemlig for all veiledningen hun har fått. 

– Vi har alle forskjellige livssituasjoner. For meg er det sosiale aller viktigst, her treffer jeg andre. Jeg vil heller ikke glemme språket. Jeg vil lære det både skriftlig og muntlig, sier Enas. 

Noen av deltakerne knyttes nærmere Frelsesarmeen. Enas er med på familieaktiviteten Sammen, noe som betyr mye for ungene hennes. En annen deltaker støtter opp om Leksehjelp.

– Hvordan ville livet deres vært uten AKS?

– Veldig vanskelig, svarer kvinnene i kor.

– Her lærer vi ting på helt nye måter.

Kreativ språktrening

Hilde sliper språkkunnskapene deres. Sammen trener de på den vanskelige grammatikken. Litt nostalgi hjelper alltid.

– Hvordan lekte dere som barn? Hva fant dere på? spør lederen.

Svarene kommer fort. 

Alle lekte med dokker og startet butikk, bortsett fra Enas som drepte fugler i egne feller og tilberedte fangsten med krydder hun hadde rappet fra moren.

– Men vi spiste dem ikke, sier hun om det som var en høyst ulovlig lek.

Samfunnskunnskap er spennende. Da henter de ofte inn folk som kan noe om et bestemt tema. De har hatt om turliv, brannvern og brystkreft.

– Noen ganger har vi geografi. Hva heter elva som renner ut i Mjøsa? spør Hilde.

– Lågen, svarer Faten.

– Er det noe dere har lært som var helt ukjent for dere?

– Skrei-fiske, svarer Zakia.

– Jeg hadde aldri hørt om birkebeinerne, sier Faten.

– Ja, de er i kommunevåpenet for Lillehammer, sier Hilde.

– Før, da vi så dem på skiltene, skjønte vi ingen ting, men nå forstår vi. Og vi har lært om norske høytider, sier Enas.

Hilde nikker:

– Vi prøver å gjøre AKS til noe levende, noe aktuelt gjennom hele året. Når det er festivaler i byen, er det fokus på kunst, litteratur og birkebeinere. Deltakerne drar på museer, utstillinger og konserter. De har til og med lært å spille cello, godt hjulpet av Lillehammer Kulturskoles prosjekt Strings United.

Av og til reiser de utenbys, til Hamar, Oslo og Sunnmøre. Eller de besøker lokale bondegårder der de baker brød.

I fjor høst plukket de epler for å lage most. Den ivrigste var Zakia. De andre kvinnene hadde sitt svare strev med å få henne ned fra epletrærne. For dette vekket gode barndomsminner.

– Jeg elsket å klatre i trærne på gården til faren min, forteller hun. 

I sommer fikk hun og de andre være med på fisketur.

Alt handler om folk

Sjefen selv har lang fartstid i Frelsesarmeen. Det begynte med Babysang og Alphakurs for Hilde Langseth, før hun og familien ble med i korpset (Frelsesarmeens kirke og nærmiljøsenter).

– Her kjente jeg at det var et godt sted å være, en levende menighet, sier Hilde.

Hun var programleder i Norsk Tipping da hun for snart 20 år siden fikk spørsmål fra Frelsesarmeen om hun kunne tenke seg å være med og starte Jobben på Lillehammer, et arbeidstreningstilbud for tidligere eller aktive rusavhengige.

Hun tok sjansen.

Da kommunen og NAV ville ha et tiltak for flerspråklige på sosialstønad, utfordret de Hilde. Som tok ny sats.

– Hver morgen våknet jeg med harde kjever, for jeg skulle jo fylle prosjektet med godt innhold.

Det har hun klart. Deltakerne er fulle av lovord:

– Hilde er veldig flink til å forklare oss ting på en enkel måte. Hun har tid og lytter til oss, sier Enas.

– Og hun glemmer oss ikke, understreker Faten.

– Hun er en tålmodig og snill dame. Hun sier ikke ting bare én gang, men forklarer det samme for oss mange ganger, sier Zakia.

Hilde kommer fort under huden på folk. 

– Det er noe fint med den grundige kontakten jeg får med hver og en. Det er kanskje noe av grunnen til at Jobben og AKS har vært de beste arbeidsårene mine.

Også tidligere som journalist, var det menneskemøtene hun likte best.

– Jeg er opptatt av relasjoner og formidling. Alt handler om folk, enten de har slitt med rus, hatt psykiske utfordringer, eller de er kommet til et nytt land med et annet språk og en fremmed kultur.

– Hva ønsker du å gi dem som kommer hit?

– Min engasjerte tilstedeværelse, min oppriktige interesse for hver enkelt. Jeg vil at de skal trives så de får stå fram som den de er og kjenne: Her er jeg meg.

Hilde lærer også mye av dem som kommer.

– Det er kjempegode damer på AKS. De har lært meg omsorg, å være obs på andre rundt meg, og hva som er deres virkelighet i Lillehammer. Det som gjør meg glad, er når jeg merker at damene slapper av og de kan komme med spørsmål som er viktige for dem. De kommer tydeligere fram som personer. Mennesker som kommer hit og er veldig usikre, både på språk og samhandling, finner en trygghet som gjør at de tør å snakke og tør å dele. Alle skriver under på en taushetserklæring.

Barneoppdragelse og kvinnehelse er temaer som stadig er framme.

– Det hjelper meg. Når det gjelder litt private ting, har jeg ingen andre jeg kan snakke med om det, forteller Enas.

Hun har fått utvidet nettverket sitt.

– Før hadde jeg ingen bestevenner jeg kunne snakke med, men jeg har fått en norsk «bestefar» som har hjulpet meg helt fra ungene kom til verden.

Både moren og faren til Hilde har gjort en innsats på AKS. De pensjonerte lærerne har hjulpet folk som skulle ta statsborgerprøve, de har undervist, stilt med bil og vært med på turer. Nå har begge gått bort. Even Langseth døde i sommer.

– Mange var så glad i faren min. «Pappa’n min», kalte en av deltakerne våre ham og ga ham en klem.

Får livskompetanse

Flere av kvinnene står i tøffe utfordringer. Da blir AKS stedet der de kan lette på trykket og få informasjon som kan hjelpe dem videre.

Hilde står ikke alene. To dager i uka kan hun sparre med kollega Tove Stinterud. De får del i mye smerte, men erfarer at deltakerne tar mer og mer ansvar for eget liv.

– De får livskompetanse. Flere mestrer sin egen hverdag i sitt nye liv her i Lillehammer.

Hun er imponert over hva kvinnene henter fram av ressurser for å manøvrere i et totalt annerledes samfunn. Men barna deres bærer ofte foreldrene. De bekymrer seg for at moren deres ikke kan språket og ikke forstår de sosiale kodene.

Når barna inviteres med på en tilstelning på AKS, får de plutselig se en annen side ved moren.

– En voksen datter begynte å gråte da hun så hvordan moren klarte seg i den norske samtalen.

AKS sitt viktige oppdrag er at en kvinne lærer så godt norsk at hun slipper å ha med datteren sin som tolk når hun skal handle på Kiwi eller gå til legen.

Målet er at deltakerne kan leve selvstendige gode liv i Lillehammer og kan ha god livskvalitet, livsmestring og livsglede i det som er deres hjemby nå.

Snakker om tro

Det er mange med hijab på AKS. Tro er derfor et naturlig samtaleemne. Kvinnene forteller om sine høytider, mens Hilde lærer dem om bakgrunnen for jul, påske og pinse. De ønsker hverandre god jul, og de har restefest etter Eid.

– Vi møtes i respekt for hverandres tro.

– Har det gått smertefritt at AKS holder til i en kirke?

– Ja, jeg tror at deres forståelse for tro og det åndelige gjør at de ikke synes det er vanskelig at Frelsesarmeen er i en kristen ramme, mener Hilde.

Det forkynnes ikke på samlingene.

– Men vi bygger ned angst-barrierer. Det har vært viktig for meg, men også som Frelsesarmé-representant, ønsker jeg at dette er et godt og trygt sted, og en vei inn hvis de vil.

Å stå vakt ved Julegryta var det flere som ville.

– Deltakerne er veldig nysgjerrige, nettopp fordi jeg kan snakke om tro på en nær og uproblematisk måte. Tro er en del av mitt liv. De hører når jeg forteller og kjenner igjen noe. De vet hvem Jesus er. Jeg kjenner også igjen min tro i deres tro. De sier at de ber for meg og min familie.

Hildes mor døde i fjor sommer og faren denne sommeren. Flere AKS-deltakere møtte opp i begravelsene.

– De er fra Afghanistan, Irak, Etiopia og Syria og hadde aldri vært i en norsk kirke før. Men det gjorde de for meg, sier Hilde.

Bryter ned fordommer

Hilde er ikke i tvil om hva som gjør at hun står på, år etter år:

– Det er disse deltakerne. Det er kjempegivende, morsomt og meningsfylt. Å se at dere er motivert, at dere sier til meg at noe er nyttig og bra, det er min motivasjon, sier hun og smiler til Enas, Zakia og Faten.

Den eneste haken er finansieringen.

Hilde bruker mye energi på å få budsjettet i havn. Det er til tider en slitsom affære å søke sponsorer. Samtidig har hun sansen for et slikt lavterskeltilbud, fordi det er få stengsler og lite byråkrati. Og hun har ingen planer om å gi seg.

– AKS er mitt. Jeg har eierskap til det og kan bestemme innholdet og gi det mening. Det er her formidlingsgleden min kommer inn. Jeg vil dele det jeg synes er viktig.

På Facebook har de fått mange følgere. Hilde krydrer feeden med foto fra de siste utfluktene. Kanskje bidrar det til å bryte ned fordommer.

– Det er praktisk integrering og inkludering ved at nettverket vårt blir litt større. Folk blir kjent med dere og vet at dere gjør en innsats for å lære norsk og samfunnskunnskap, sier hun til de tre.

Zakia, Enas og Faten er klare for å lære mer. Helst på en tur i skogen. Zakia har fått sansen for norsk friluftsliv. Hun og datteren har ofte tatt med niste og gått i skogen.

– En gang møtte vi en stooor elg, forteller hun og planter begge håndflatene på hodet.

– Vi ble så redde og løp vekk.

Nå har hun funnet andre, tryggere traseer. Aller hyggeligst er det når Hilde sender ut en sms om at de må huske å ta på gode sko til morgendagens trimtur.

Zakia vet å svare: «Passer dette?» spør hun og legger ved et bilde av en badedrakt. 56-åringen blunker lurt. Her er hun trygg og kan fleipe litt.

– Jeg skulle ønske vi kunne komme hit mer enn to ganger i uka. For jeg gleder meg til hver gang.

marit.dehli@frelsesarmeen.no