Mestring i hver meter

Noen ganger er en kilometer så mye mer enn tusen meter, og løping så mye mer enn trening. For når beboere og ansatte ved botilbudet Fagerborg ukentlig jogger en kilometer i Frognerparken, handler det ikke først og fremst om fart eller tider, men om å komme seg ut døra. 

Om å finne et fellesskap. Om å kjenne at kroppen virker. Om å ha noe å glede seg til. 

Som regel består løpegruppa av fire personer, og på turene viskes skillelinjene mellom beboer og ansatt ut. Denne torsdagsmorgenen sitter beboer Ole Robert sammen med daglig leder Silje-Therese Løken og sosialfaglig leder Carina Kvisgaard i stua på Fagerborg. Alle er klare for ukas løpetur, de venter bare på at det siste medlemmet skal komme ned.

– Roar holder på å knytte på seg joggeskoene, rapporterer Carina. 

For beboer Ole Robert er aktiviteter som løpegruppa viktig.

– Jeg liker å gjøre noe. Det er jo ofte når folk sitter og kjeder seg at de finner på negative ting, smiler han. 

Han merker at formen gradvis blir bedre.

– Hvis du setter deg ned og bare lar deg forfalle, så går det veldig fort nedover. 

I kveld skal han delta i sitt første mosjonsløp, Ulsrudvann Rundt.

– Er du nervøs?

– Jeg tenker ikke så mye på det, men jeg kjenner det jo litt. 

– Forrige uke satte jeg og Ole Robert ny rekord. Tre kilometer! forteller Silje fornøyd.

Har det som ingen kan stjele

Løpegruppa er et relativt nytt tilbud. Ideen oppstod da en beboer, som hadde redusert rusbruken, begynte på treningssenter. Silje foreslo å starte en løpegruppe, Carina ville være med, og allerede etter kort tid kom flere beboere til.

Felles for dem som er her, er at de ikke hadde noe sted å bo før de kom til Fagerborg. For Ole Robert har livet tatt flere brå vendinger. Han bodde i mange år i kommunal bolig og klarte seg stort sett bra, men etter en vanskelig periode, mistet han leiligheten.

Plutselig sto han uten hjem, måtte pakke ned alt han eide og bo på gata. Da ble han frastjålet de fleste av tingene sine. 

– Man kan ikke snu ryggen til et øyeblikk. Man sovner jo, og da blir ting borte, sier Ole Robert. 

Han har likevel noe ingen kan frata ham: viljestyrken.

– Jeg tror det er sånn at alt er mulig hvis vi bare bestemmer oss for det og ikke gir opp, sier mannen, som ifølge ham selv er «to meter iført buffalo-sko», tidenes høyeste joggesko.

Ole Robert har tidligere drevet både med fotball, håndball og sykling, men å bygge opp kroppen igjen, har vært krevende. På et tidspunkt var det ene beinet så skadet at han risikerte amputasjon.

– Da satt jeg i rullestol og bodde i andre etasje uten heis. Det var ikke så lett. Men jeg kom meg alltid opp.

I dag handler mye om å holde fast ved de gode valgene han har tatt i livet.

– For meg som har kommet dit at jeg ikke ruser meg hver dag, er det klart at det er litt vanskelig å bo sammen med andre som kan ruse seg. Særlig når jeg har en dårlig dag.

Likevel tar han også denne utfordringen som trening.

– Om jeg skal klare å bli helt rusfri, så må jeg forvente å møte folk som ruser seg, så jeg må øve meg på å takle det. 

– Er det en hjelp for deg å ha løpegruppa? 

– Absolutt, for da har man noe å ta seg til. Jeg kan ikke bare sitte inne på rommet.

Et sted å bygge seg opp igjen

Fagerborg er et midlertidig botilbud for mennesker over 18 år som er i aktiv rus og mangler et stabilt sted å bo. De 21 plassene er finansiert av Oslo kommune samt av Frelsesarmeens givere. Stedet driftes av Frelsesarmeen.

Målet er å kartlegge den enkeltes behov og bidra til at beboerne kommer videre til mer varige og riktige tiltak.

– Vi bistår også med alt stort og smått i hverdagen, forteller Silje.

På Fagerborg er det middag hver dag og frokost i helgene. Det er matlagingsgruppe, kulturaktiviteter og ulike fritidstilbud.

– Vi prøver å møte folk der de er. Forrige uke lagde vi lasagne sammen. Snart skal vi på teater, forteller Silje.

Hun blir avbrutt av en blid og direkte nordlending som har gjort sin ankomst i stua.

Roar har fått på seg joggeskoene, dongeribuksa får duge som treningsantrekk, og sekken blir med på ryggen.

– Løp dere virkelig tre kilometer forrige gang? spør han.

– Ja, fordi Ulsrudvann Rundt er på den distansen, så vi måtte se om vi klarte det, og det gjorde vi. Men vi løp jo to kilometer forrige gang du var med, så det er også kjempebra, sier Silje. 

– Det var en prøveordning. Jeg kan ikke love det hver gang, kommenterer han tørt til latter fra de andre.

For ham er fellesskapet vel så viktig som treningen.

– Det er fint å delta på noe. Jeg liker å være ute i naturen. Man må prøve å holde seg litt i form. Jeg kan ikke bare sitte på rommet – eller ligge i gata.

– Hvordan er det for deg å bo her?

– Åh, suverent. Og det er den flotteste plassen jeg har vært. Jeg har besøkt de aller fleste mestringsenhetene i byen. Dette er den beste.

Mer enn trening

Nå er joggeskoene knyttet og vannflaskene fylt. Ute varmer høstsola. På vei gjennom bygatene mot Frognerparken, går praten lett. Silje stopper ved en butikk som har et klesstativ stående utenfor. 

– Se, denne hadde vært fin til deg, Ole Robert, spøker hun og henter fram en kleshenger med en rosa kjole på.

– Ja, da må vi så fall ha den samme begge to slik at vi matcher, parerer han.

Latteren sitter løst.

Carina forteller at alle setter pris på Ole Robert sine komplimenter. 

– Han er veldig flink til å legge merke når folk har pyntet seg litt. 

Ole Robert smiler.

– Ja, er ikke det litt hyggelig da? Jeg synes i hvert fall at det er fint å få en positiv bemerkning.

Silje forteller at det er god stemning som preger Fagerborg. 

– Jeg hører mer positivt enn negativt, sier den daglige lederen som er spesielt glad i torsdagsmorgenene. 

– Vanligvis når vi kommer på jobb, så er vi alltid i jobbmodus, men på torsdager så får vi litt fri. Fri til å bare være sammen og bonde litt. Det er ikke noen roller som «beboer» eller «leder», vi er bare sammen, løper og har det hyggelig, 

Hun tror at det være ute av huset gjør noe med relasjonene, og hun setter pris på at de ofte blir heiet på av andre som er i parken. 

– De heier kanskje mest på Carina siden hun som regel løper bakerst, sier Silje til latter fra kollegaen.

– Jeg tar den! Sier Carina.

Hun forteller at det som regel er Ole Robert som løper fortest, mens Roar er rå på spurt.

Vel framme i parken, der Sinnataggen og andre velkjente skulpturer venter, starter de med litt intervalltrening opp og ned den ene alleen. 

Etter noen runder, tar de en gå-økt mot Monolitten, menneskesøylen som rager høyt over de andre skulpturene nederst i parken. 

– Flere har sagt at det beste med løpegruppa, er å føle seg normal. Vi er bare en vanlig gjeng som er i parken sammen, forteller Silje.

Løpegruppa gjennomføres uansett hvor mange som møter opp.

– Om det kommer én eller fem personer, så er aktiviteten like verdifull, sier Silje.

Fagerborg tilbyr også andre aktiviteter. Beboere har vært på golf, bowling, kino, teater, yoga og treningssenter. 

Nylig fikk botilbudet 50 000 kroner i støtte fra Sparebankstiftelsen til å utvikle bakgården i Sporveisgata i Oslo. Blant annet ble det kjøpt et bordtennisbord mange har stor glede av, les mer om det her. 

Saken fortsetter under:

– Vi prøver å følge opp folks interesser når vi har kapasitet, sier Carina.

I tillegg har de søkt legater om midler til treningsmedlemskap og treningsklær.

– Det skal ikke være så langt fra tanke til handling. Hvis noen har lyst til å gjøre noe, prøver vi å få det til, sier Carina. 

Små skritt, store seire

På toppen av trappene ved Monolitten stopper gruppa. Alle vet hva som venter; en siste spurt. Og i imponerende tempo forseres trappetrinnene. Oppe på høyden gir de hverandre high-five. For de meterne de har løpt og gått i dag, representerer noe stort. 

Hvert eneste steg handler om mestring, helse og fellesskap.

For ansatte dreier det seg også om å holde fast ved håpet når tilbakefall og skuffelser kommer.

– Det har vært ganger hvor jeg har stilt opp for å trene med noen, og så har beboeren ramlet tilbake i tung rus. Da handler det om å akseptere situasjonen, nullstille og prøve igjen neste uke, sier Silje.

Dagens deltakere synes det var helt greit å ta det litt rolig i dag. Noen av dem har tross alt et løp de skal delta på senere. 

Stolte deltakere

Dagen etter løpet ved Ulsrudvannet, er stemningen god.

– Det var helt greit å delta, forteller Ole Robert. 

Han innrømmer at han var litt nervøs rett før start. 

– Men selve løpet gikk fint, selv om det var litt uvant å løpe i skogen med røtter og steiner og slikt. 

– Kjenner du løpinga i kroppen i dag?

– Nei, merkelig nok ikke. Jeg må være i overaskende god form, konkluderer Ole Robert.

Løpet ga mersmak, og gruppa er allerede påmeldt to løp til. 

For Silje var det en ekstra fin opplevelse å representere Frelsesarmeen.

– Det var mange som heiet på oss. Det var sterkt. Og så var det fint å gjøre noe sammen, sier hun. 

For noen ganger er en kilometer så utrolig mye mer enn tusen meter. Og turen rundt Ulsrudvann kan være så ufattelig mye mer enn de 2870 meterne som kan måles. For den tilbakelagte strekningen blir et bevis på at veien videre til et liv i fellesskap og mestring faktisk finnes.

Og hvert steg teller. 

randi.bjelland@frelsesarmeen.no