Oldemor blåser ut

Når Frelsesarmeens hornorkester marsjerer i Drammens gater er det ikke bare en fryd for øret, men også for øyet. Korpset har nemlig en ganske unik spredning i alder. Med basstrombone ser vi Liv-Margrethe Fredriksen, snart oldemor til 13. 

– Jeg har marsjert nesten hele livet, og det har skjedd mye rart underveis, smiler den spreke bergenseren når vi møter henne hjemme i Hokksund. 

– Jeg har mistet både notene, hatten og hælen i marsjen. Ja, sliden også.

Stammespråket for hornmusikanter er hørbart på plass. Sliden er den delen av  trombonen hun trekker ut og inn.

– Hva gjør man når man mister noe midt i spillingen? 

– Sliden plukker man opp, hatten og notene løper man etter, og hælen, den puttet jeg i lommen og trippet på tærne resten av marsjen.

Dette året ble dessuten 17. mai-marsjen gjennomført med et brudd i venstre albu. Denne dama lar seg visst ikke stoppe verken av deler som detter av eller de det gjør vondt i.

Kjærlighet og bekymring

Vi vil snakke om livet som frelsessoldat. Hvordan har det preget Liv-Margrethe at hun har vært en kristen hele livet og tilhørt en kirke som Frelsesarmeen?

Noen av svarene henger på veggene i den koselige leiligheten hun deler med sin Nils i generasjonsboligen. Yngstedatterens familie bor i etasjen over.

Veggene oser av kjærlighet, omsorg og gode minner. Mellom smilende barn, konfirmanter og brudepar ser vi et kors her, en engel der og et broderi med «Ha tro til Gud». 

Nils henter ned et slags diplom han vil at vi skal se: Et hedersbevis fra Frelsesarmeen for fremragende tjeneste.

– Med så stor familie, har du lært deg å holde bekymringer på avstand?

– Å nei, utbryter Liv-Margrethe spontant. 

– Jeg har svart belte i bekymring! En gang ble jeg sendt til akutten med krampe i brystet. Det lignet på hjerteinfarkt. Men prøvene var helt fine, og jeg ble tipset om at det kunne ha med tankene å gjøre. Det hjalp å bli satt på sporet, for da kunne jeg jobbe med det.

– Noen blir fornærmet hvis legen sier at det kan være noe psykisk.

– Ja, men kropp og psyke henger nøye sammen, slår den tidligere psykiatriske hjelpepleieren bestemt fast. 

– Når jeg kommer til legen, pleier jeg å si: «Det kan være psykisk, altså». For sånn er det bare. Og takke meg til å ha bekymringer og vanskelige følelser. Å være følelseskald ville vært mye verre. 

Liv-Margrethe lar blikket gli over veggen. 

– Jeg tar dem med i mine bønner, alle sammen, og jeg er kjempetakknemlig for at de har klart seg så bra. Det er så mye som kan gå galt. Bønnen gjør ikke at vi sklir lettvint gjennom livet, men det er godt å be.  

Troen gjennom alt

Mellom den taktfaste marsjeringen har det vært perioder med humper i veien, humper i livet. Vi aner det allerede når hun presenterer familien på denne måten med et lurt smil:

– Jeg har fire barn og Nils har tre. Det blir seks til sammen.

Svaret på den matematiske gåten er at Liv-Margrethe fikk tre barn med sin første mann, og Nils hadde to voksne barn da de giftet seg. Sammen har hun og Nils ett barn. 

– Men alle er våre barn nå, og Nils sine døtre går på Kvinneforum på Frelsesarmeen sammen med meg.

Skilsmissen er et mørkt kapittel i livet. Den skjedde i en tid hvor det var forventet i kristne miljøer at man holdt sammen, og det ble taklet på en mindre omsorgsfull måte enn det ville blitt gjort i dag.

– Ble det en utfordring for troen din? 

– Nei, det er vi mennesker som feiler, ikke Gud. Troen på en god Gud har jeg beholdt gjennom alt. 

I 2014 gikk det en TV-serie på NRK som het "Født i feil kropp". Der kunne vi se en søt liten jente stå i familieselskap og synge:

Jeg er ikke en tilfeldighet.
Jeg er skapt av kjærlighet.
Gud i himmelen har bestemt at jeg skulle være meg.

Jenta var Liv-Margrethes barnebarn, og i dag er hun mektig stolt av den voksne mannen han er blitt. 

– Det er klart det tok litt tid å fordøye det og å venne seg til et nytt navn og nytt pronomen. Men kjærligheten er jo like stor, og det sa jeg til ham da han fortalte dette: Uansett hva du gjør, så er jeg veldig glad i deg!

– Noen ville sett på det som et religiøst problem, men det gjorde ikke du?

– Overhodet ikke! Gud elsker alle uansett hvem vi er, hva vi tror på og hvilken legning vi har! 

De to siste setningene blir fremført med så mange utropstegn som bare en bergenser kan få til.

Overraskende helbredet

Liv-Margrethe snakker enkelt og likefrem om Gud. Troen er ikke komplisert. Den handler om kjærlighet, og det har hun ønsket å formidle videre til andre. 

Helt siden hun var 14 år hjemme i Bergen, har hun hatt lederansvar. Det har vært søndagsskole, speidergruppa, juniormusikk, strengemusikk, babysang og mye mer. Alt sammen i tillegg til jobb i helsevesenet og familieliv.

Men en gang stoppet det helt opp både for arbeidslivet og den aktive fritiden. Ryggen sviktet så fullstendig at det innimellom var vanskelig å sette den ene foten foran den  andre. Liv-Margrethe som elsket jobben sin, var ute av arbeidslivet i tre år.

– Da kom evangelisten Roger Larsson til Bragernes kirke i Drammen, og vi dro dit fordi hornmusikken skulle spille. 

– Der sto jeg og holdt Nils i den ene hånden og en venn i den andre, og plutselig var det som om hele meg kokte og jeg holdt på å besvime. Det gikk over, og jeg holdt meg på beina.

Først da hun skulle legge seg den kvelden, skjønte Liv-Margrethe at noe hadde skjedd.

– Det pleide å være så vondt å finne en stilling å sove i, men jeg kjente ingen ting. Jeg spratt opp i senga og ned igjen. Jeg var helt smertefri.

Det var en kjent sak at det skjedde helbredelser i møtene til frelsessoldaten Roger Larsson, men jordnære Liv-Margrethe hadde ikke tenkt på at noe sånt kunne skje med henne. 

Det hadde imidlertid Nils, og han hadde bedt om at det skulle skje. 

– Ble dette et gudsbevis for deg?

– Ja, jeg må jo tro på det når jeg opplever det. Men jeg skjønner samtidig at det som er et gudsbevis for meg, ikke er det for andre.

– Og så må også jeg leve med at jeg ikke får svar på alle mine bønner. Det får meg ikke til å tvile på Gud, men jeg spør mange ganger om hva som er meningen med det vonde. Blant annet da jeg mistet tre nære i løpet av kort tid, min eks-svigermor, en hjertevenninne og en kusine.

Nå for tiden ber hun om at Gud må stoppe «disse grusomme verdenslederne som driver og kriger.» 

– Jeg fortsetter å be og tro selv om det foreløpig ikke ser ut til å nytte.

Elsker klatreparker

Med en smertefri rygg var Liv-Margrethe klar for å gi noe tilbake til samfunnet, som hun sier. Etter en fin periode hvor hun sang og organiserte aktiviteter på et sykehjem, lyttet hun til datteren som anbefalte henne å utdanne seg til barnepleier. 

Resten av arbeidslivet ble på fødeavdelingen hvor hun bisto jordmødrene. Et eventyr av en jobb. Men pensjonisten hadde ikke nok med å spille, synge, samt reise og besøke klatreparker hvor hun balanserte høyt over bakken og rutsjet av sted i zipline. 

Nei, hun tok en ekstrajobb i hjemmesykepleien og ble der i flere år. 

– Forresten, sier hun skjelmsk. 

– Jeg mener oppriktig at klatreparker bør innføre honnørbillett. 

Liv-Margrethes aktive livsstil kom godt med da hennes kjære Nils fikk både slag og hjerneblødning i 2009. Med tøff og tydelig kjærlighet fikk hun ham ut å gå, livredd for at han ikke skulle komme seg på beina igjen.

– Vi gikk ute i gatene her. Korte turer og veldig langsomt. Så satte vi oss som mål å komme oss til et vann, en tur som tar halvannen time. Vi som aldri hadde vært friluftsfolk, endte med å ta den turen to ganger i uka hele sommeren. Og Nils fulgte vår yngste datter opp kirkegulvet året etter, slik hun hadde drømt om. 

Spontant huskjøp

Ståpåvilje, tålmodighet og kjærlighet skal ha æren for at Nils og Liv-Margrethe fremdeles har gode dager sammen med sine fugler, katter og av og til en hund i losji. 

En god dose med humor kommer også godt med.

– Jeg hører dårlig og Nils snakker dårlig, så du kan jo bare tenke deg hvordan kommunikasjonen er innimellom, ler Liv-Margrethe og topper fortellingen om de to med en nesten utrolig historie.

– Da vi skjønte at vi ikke hadde mulighet til å reise så mye som før, begynte vi å drømme om en hytte. Men det var ikke lett å finne, så vi endte opp med et hus på Krøderen i stedet.

– Et helt hus?

– Ja, det skjedde litt spontant, og vi kjøpte det usett. Før vi visste ordet av det var det vårt. 

Liv-Margrethe ler. Hun vet at hennes jevnaldrende går for lettstelte leiligheter uten terskler. Huset trenger hennes praktiske innsats og stahet, men gir gode opplevelser tilbake. De deler hun på Facebook når hun og Nils går langs stranden, tar seg et bad eller inviterer gode, gamle venner på besøk.

Livet til den musikalske jenta fra Bergen ble kanskje ikke en dans på roser, men det ble litt av en marsj! Og basstrombonisten holder fremdeles takten.