Pilegrimstur for innsatte – en indre vandring

Klokken er litt over 15 på en lørdag, og gruppen på ni tar sine siste skritt mot Nidarosdomen, etter seks dagers vandring. Nå er lårmusklene ømme, skoene fuktige, og sekkene tunge. De stiller seg på rekke og rad og stirrer opp mot Norges nasjonalhelligdom. 

Et øyeblikk med stillhet. Det har vært en lang rute, og nå er pilegrimsvandringen over.   

– Det har vært en helt fantastisk flott tur, og en spesielt fin gruppe med innsatte. For min del var det rørende, og en helt fantastisk opplevelse. Jeg føler på en veldig takknemlighet for å få lov til å være med på dette, smiler Frelsesarmeens fengselskapellan i Bastøy fengsel, Carina Loe.  

En kapellan, en prest, to betjenter og fem innsatte har vært på tur sammen.  

– Vi «gikk oss inn» i å bli en samlet gjeng veldig fort. Det var en ro og mye stillhet. En felles forståelse for hvorfor vi var der.  

Slitne og stolte  

Etter at de har tatt bilder sammen, drar de til hotellet for å ta en sårt etterlengtet dusj og pleie noen gnagsår. Deltagernefikk også en times tid til å utforske Trondheim sentrum, før pilegrimsmessen i Nidarosdomen startet.   

Tradisjonen tro, har de alle med seg en liten stein som de plukket på turen, og som skal legges ved alteret. 

Det er et symbol på takknemlighet, men også at man gir slipp på sorg, byrder, synd og bekymringer. 

Når man har lagt steinen ned, viser det en vilje til å legge fra seg fortiden og gå videre med et lettere hjerte.  

– Det var en som tok opp en stein på 19 kilo. Den ble fort byttet ut med en mindre en, humrer Carina.  

Rundt hjørnet på venstre side av domen, kommer en prest i kjortel ut av et lite kapell og ønsker velkommen. En etter en fylles kapellet med pilegrimer som har fullført vandringene sine. 

I benkeradene sitter unge og gamle, ektepar, mødre og døtre, alenevandrere og innsatte fra Bastøy fengsel. Det er en spesiell stemning i rommet. De fleste kjenner ikke hverandre, men samtidig deler de noe unikt:

De er slitne og stolte – de klarte det!  

Presten deler noen utvalgte ord, og inviterer så de som vil til å tenne et lys og motta nattverd. 

Med flere tårevåte øyne i benkeradene, synges flotte salmer i kor. 

Til slutt inviterer presten opp til forbønn, og flere av de innsatte stiller seg i kø. 

En unik opplevelse   

Pilegrimsleden fra Dovre til Trondheim er de siste 250 kilometerne av den historiske Gulbrandsdalsleden. Pilegrimsvandringen over Dovrefjell startet kort tid etter Olav den hellige ble helligkåret 3. august 1031. 

Ved reformasjonen tok det slutt, men pilegrimer dukket etter hvert opp igjen på de gamle veiene. Vandringen over Dovrefjell byr på moskus, villrein, fjellrev og et rikt fugleliv. 

Det er fjellstuer som gjennom århundrer har tatt imot pilegrimer og andre reisende, og gamle kongeveier. I dag er pilegrimsleden en av de mest populære strekningene for turgåere.   

– Det var bare så vakkert, og en helt unik opplevelse, sier Carina.  

De gikk mye og kjørte litt. Budsjettet var annerledes i år, derfor ble turen skrellet ned fra tidligere ti dager, til syv dager.  

Standarden på de forskjellige overnattingsstedene varierte. De sov på alt fra primitive fjellstuer, til flottere steder som Kongsvold Fjeldstue, hvor de fikk servert treretters middag.  

Etter pilegrimsmessen i Nidarosdomen, ble det hele avsluttet med et siste måltid ute sammen.   

– Da snakket vi om turen og samlet inntrykkene til de forskjellige. «Godt at det er over», «vi klarte det», og «trist at det er ferdig», ble en slags konklusjonen den dagen, humrer hun.  

Når de er tilbake skal de ha en reunion litt senere for å samles igjen og reflektere litt dypere. 

– Det skjer jo noe spesielt når man opplever en slik vandring sammen. En relasjon skapes, som er helt spesiell. Vi har opplevd at de som har vært på tur sammen, oppsøker hverandre når de kommer tilbake til fengselet.  

For å bli med på en slik tur, er det viktig at de innsatte har vist en vilje til indre refleksjon. Derfor blir de som har gjennomført en retreat i Halden fengsel, prioritert. 

Retreaten gjøres i regi av Frelsesarmeens fengselsarbeid, Kriminalomsorgen og Den norske kirke, og omtales som «klosteret bak murene». Det er åtte eller 21 dager i stillhet, med daglige samtaler med en veileder og mye tid til refleksjon. 

Pilegrimsturen er en fortsettelse av retreatarbeidet.

– Når de går inn i en retreat, så er ikke målet at de skal ha en tro, eller få det. Men du må ha et ønske om å reise i deg selv. 

Skal tåle å sitte i «mørket» 

Ifølge studier gjort av Kriminalomsorgen, er tilbakefallsprosenten lavere blant innsatte som gjør retreatarbeid og pilegrimsvandring.

– Jeg ser hva det gjør med dem, når de blir sett på som mennesker, og ikke hva de har gjort. Når man får reflektere, snakke ut, være i ro, og da få gå ute i naturen slik som på denne turen, da skjer det noe, sier Carina.

– Jeg jobbet to ganger som veileder på retreat i Halden fengsel, og noen av uttalelsene derfra var ganske sterke. Noen sa at de hadde lært å elske seg selv igjen.

Carina har jobbet mange år i kriminalomsorgen som sosialkonsulent og rådgiver. Hun begynte i jobben i Frelsesarmeen for tre år siden, hvor hun tok videreutdanning innen sjelesorg.

– Underveis fant jeg min egen tro, og gikk en annen vei, men så kom jeg inn i kriminalomsorgen igjen etter noen år, og inn i denne stillingen i Frelsesarmeen. Det var så spennende å komme inn i kriminalomsorgen igjen med skjoldet på brystet. De fleste har et godt forhold til Frelsesarmeen, det er et stødig navn å gå inn i fengsel med, sier hun.

– Hva skiller en sjelesorgsamtale fra en sosialfaglig samtale i fengsel?

– I det sosialfaglige skal man drive noe fremover og jobbe med endring. I sjelesorg jobber man mer «her og nå», hvor man skal tåle å sitte litt i «mørket». De samtalene man får i retreat og de samtalene vi får ute i naturen, i stillheten, men også i det fellesskapet som skapes, det er helt spesielt.

På vandring i livet – sammen 

På pilegrimsturen blir skillet mellom innsatt og ansatt visket bort, forteller Carina.

– Vi er på vandring sammen i livet. Om det er i retreaten eller over Dovrefjell. Vi er avhengig av hverandre, uavhengig av rolle, smiler hun. 

Carina forteller at det på ingen måte er en forventning om at man skal ha en tro for å bli med på verken retreat eller pilegrimsvandring. Men hun opplevde at de fleste i gruppen hadde en Guds-tro, hvor tiden i bønn ble satt pris på. 

På noen overnattingssteder var det bønn på kvelden eller morgenen, ledet av pilegrimsprester. Men gruppen startet uansett hver dag med å be sammen. De pakket sakene sine og gikk en times tid i naturen før de fant en fin plass å samles til pilegrimsbønn: 

«Gud, du som er Gud for alt som lever. Tidlig om morgenen kommer vi til deg. Det er i deg vi lever, beveger oss og er til. Vær med oss på vandringen i dag. La våre måltider feire det gode på din jord. La oss gjennom dagen verne om smått og stort i ditt skaperverk. La vår hvile fylles av undring over din vidunderlige verden. Amen.» 

Så hadde de «dagens ord», hvor enten Carina, eller fengselspresten Knut, delte noen ord til ettertanke. Gruppen samlet seg også på kvelden, hvor de snakket om hvordan de syntes dagen hadde vært.

– Da kom de gode samtalene. De innsatte fikk også noen oppgaver underveis, som for eksempel å tenke på noen som har betydd mye for dem i livet sitt, eller at de skulle ta med seg det som betyr noe for dem, og legge fra seg det som ikke betyr noe for dem. Det var ikke tvang på noen ting, alt var frivillig, sier Carina. 

Det skal så lite til 

Etter pilegrimsturen sitter Carina igjen med sterke minner:

– Da vi kom opp på Dovrefjell, var det en innsatt som spurte pent om han fikk lov til å løpe. Han lovet at han skulle komme tilbake, smiler hun og fortsetter:

– Han la fra seg sekken og spurtet. Å se Snøhetta, og at han løp der ute i det fri, det var rørende. Det er utrolig å få være med på «reisene» til mange av de innsatte, det er et privilegium. 

Når hun får spørsmål om hvorfor de gjør dette for de innsatte, blir hun stille ett øyeblikk.

– Det er for å gi mennesker muligheten til å vandre i seg selv. Å komme i kontakt med seg selv, og gå ute i naturen. Vandringen sammen med de innsatte handler om å se dem for den de er, og dra frem det gode i dem. 

– Følelsen mange innsatte har er: «Jeg er et dårlig menneske. Jeg har såret mange, og familien min. Alt har rast». 

Hun fortsetter:

– Det er så tungt å bære. Det skal lite til for å falle, men skal også lite til for å løftes opp. For eksempel, om en får høre: «Du ser jo alle rundt deg! Du står opp om morgenen og vet hvordan alle vil ha kaffen sin. Du klapper en på skulderen som du ser har en tung dag. Du vet hvor lite som skal til for å løfte noen opp!». Å høre oppmuntrende sannheter om hvem de er og gode kvaliteter de har, det er en fin start, sier Carina.

Takknemlighetsturen 

"Jens" (48), innsatt på Bastøy fengsel, har vært på to retreater i fengsel, og nå: pilegrimsvandring. Turen har han kalt en «takknemlighetstur».

– Jeg føler at jeg fikk jobbet mye med meg selv på de to retreatene, og at dette ble en tur jeg fikk nyte på en helt egen måte. Det var en skikkelig fin tur, jeg er veldig glad for at jeg fikk tilbud om å bli med, smiler han. 

I fengsel får man ikke ha telefon, men på turen fikk de det. Da hadde Jens ofte Bibelen og lovsang på ørene, og gikk mye alene. 

Han forteller at han bruker mye tid i bønn, og at det var spesielt fint å være med Gud ute i naturen. 

Jens var 12 år da han begynte å ruse seg, og kom inn i et kriminelt nettverk med kjøp og salg av rusmidler.

– Jeg hadde fra en tidlig alder en trang til å utfordre, og hadde ingen grenser. Jeg slet mye psykisk og sosialt. Det begynte med litt hasj, litt alkohol, og utviklet seg derfra. Da jeg var 20 år, var jeg sprøytenarkoman. 

Han forteller om et sterkt og overraskende møte med Gud, midt i alt.

– Jeg hadde ikke hørt noe særlig om Gud tidligere. Men der satt jeg på en hytte og ba til Ham allikevel: «Hvis du finnes, her er jeg. Jeg trenger hjelp!». Jeg var i en dårlig situasjon. Jeg hadde blitt pappa til mitt første barn, moren tok avstand for å beskytte dem begge, og jeg skyldte noen dårlige folk penger. 

Der på den hytta ble Jens åndsdøpt og «født på ny», forteller han. 

Tre uker senere var han på visning på en hybel i Sarpsborg sentrum. Huseieren var hyggelig, og Jens flyttet inn. Der på huset var det en som begynte å snakke om Jesus.– Jeg tenkte: «Han der, han er ikke helt god». Det var fremmed for meg, praten om Jesus. Mannen ga meg Det nye testamentet, og jeg begynte å lese. 

– Jeg tenkte: «Han der, han er ikke helt god». Det var fremmed for meg, praten om Jesus. Mannen ga meg Det nye testamentet, og jeg begynte å lese. 

– «Livets vann» og «Livets brød», det er jo litt rar terminologi når man ikke har vært borte i det før. Men, jeg var likevel nysgjerrig og fortsatte å lese. Mannen inviterte meg så med på en gudstjeneste. Det endte med at jeg gikk fram og knelte. Da skjedde det noe i livet mitt, og jeg ble aldri den samme igjen.

Allikevel var det noe i sjelslivet som han fortsatt slet med. De neste årene ble «humpete». 

Jens og hans daværende kone og mor til deres første barn, ble gjennom årene foreldre til fire barn til, men ble etter hvert skilt. I noen perioder ville han ta litt avstand fra troen, for så å komme tilbake igjen. I noen perioder drev han firma og jobbet hardt, for så å falle tilbake til rusen på nytt.

Talte i tunger

I 2018 hadde han jobbet for hardt over lengre tid i eget firma, og livet begynte nok en gang på en nedadgående spiral med rus.

– Dette med menighet og gudsliv begynte å blekne igjen. Da gikk det ikke lang tid før jeg gikk ned for telling og begynte med sprøyter. Det gikk så fort. Jeg begynte å flytte på narkotika igjen, og det ble mye verre enn det noen gang hadde vært tidligere. Jeg var helt på bunnen, forteller han. 

To måneder før Jens ble tatt av politiet, hadde han en sterk opplevelse med Den hellige ånd, forteller han.

– Plutselig begynte jeg å gråte, og så begynte jeg å tale i tunger.

Han humrer når han forteller at samboeren lurte fælt på hva som foregikk.

– Men jeg visste at dette var Gud. Da tenkte jeg: «Ok, Gud. Kanskje det var hjertet mitt som lengtet etter deg». 

Jens kom på Ringerike fengsel i 2024 og var der i seks måneder.

– Der hadde jeg det virkelig kjipt. Jeg mistet jo alt, firmaet og alt. Jeg hadde en sjel som hadde fått mye juling. 

Så skjer det første mirakelet, forteller Jens. Han fikk lov til å dra på varetektsurrogat, «et alternativ til fengsel for en siktet person med frihetsberøvelse», med RETO-stiftelsen.

– Det var der jeg begynte å nærme meg Gud igjen. Så fikk jeg endelig dom og måtte inn på høysikkerhet i Halden, november 2025. 

Selv om tiden på høysikkerhet ikke var så lang, var det lenge nok for Jens. Opplevelsen var tøff, og inne på cella ble han sittende med tankene sine. Det var verst da han skulle sove.

– Jeg slet mye med panikkangst. Det var heftig å møte det som var inne i hodet mitt. Å møte meg selv og det jeg hadde gjort. Jeg hadde sviktet mine nærmeste, barna mine og kona, sier han. 

Skammen ble Jens sin største fiende, og han kunne ikke dempe den med rusmidler eller medisiner. Samtidig som han slet, brukte han mye tid på dagen til å snakke med andre innsatte om Jesus.

– Det var en periode jeg ble utstøtt av de andre på avdelingen, jeg var kanskje litt for frimodig. Det var en veldig tøff tid for meg hvor jeg ble isolert og fryst ut sosialt. Fra en dag til den andre gikk det fra varme til kulde, forteller han.

– Jeg gikk og var anspent rundt de andre. Gikk på jobb, så tilbake på cella. Men da fikk jeg også brukt mye tid med Gud. Jeg leste i Bibelen, og ba for de innsatte som frøs meg ut. Det var en søndag jeg bare «badet i Guds nærvær». 

I løpet av de neste par dagene hendte det noe avgjørende viktig: Frelsesarmeens fengselskapellan inviterte ham med på den første fengselsretreaten. Og han som først frøs ut Jens, kom gråtende og ba om tilgivelse.

– Det var et mirakel! Jens fløt litt på den hendelsen en stund, men de anklagende tankene og følelsene ramlet over ham igjen. Skammen og mindreverdighetsfølelsene ville liksom ikke gi slipp. 

Alt måtte frem i lyset

– Inne på retreaten bestemte jeg meg for å «gå helt ned i posen». Å virkelig gå dit det gjør vondt. 

På retreaten i fengselet er det 21 dager med stillhet. Det er verken TV eller radio, men de tilbyr bøker. Jens leste mye i Bibelen. Ellers var det mye tid til ettertanke. Dagen startet med morgenbønn og refleksjon. Man får en times samtale hver dag med en veileder, og det ble viktig for ham.

– Det var der opprensingen begynte for meg. Jeg la frem alt jeg skammet meg over, det aller mest pinlige. Rammene der var trygge, og det var en viktig del av prosessen min å få sagt det, forteller han.

– Det var der den dype prosessen begynte, og jeg er fortsatt i en prosess i dag. Men noe jeg lærte på retreat, var å være åpen og ærlig. Jeg har gjort mye dumt, utforsket og prøvd mye. Jeg har kjent mye fordømmelse og skam. Det å få fram alle ting, ble viktig for meg. 

I mai i år ble han overført til Bastøy fengsel. Da han fikk spørsmål om å bli med på pilegrimsvandring, begynte han å trene seg opp. For Jens har det å gå vært et terapeutisk verktøy for ham generelt i livet.

– Det å komme fra høysikkerhetsfengsel til lavsikkerhet, det var en fin greie for meg. Følelsen av litt mer frihet. Bastøy fengsel er omtrent fem kilometer i omkrets, og det tar en time å gå rundt. Jeg begynte å gå rundt og rundt øya med sekk på ryggen, forteller han.

– Det er noe i det å gå, det er terapeutisk. Man får luftet seg, og det skjer noe rent kroppslig. Det å være ute sånn som dette er det mange som tar for gitt, men for en som sitter i fengsel, er det en veldig spesiell følelse, sier han. 

Etter mange slike treningsturer rundt Bastøy, var det endelig tid for den store pilegrimsvandringen. På en pilegrimstur som dette, får den enkelte god tid til å reflektere over eget liv og finne ro. 

Jens forteller at for han var dette «utpust-biten» av hans indre reise. Selv om han fortsatt er i en prosess, og sliter med noen ting, holder han seg fast i Gud.

– Troen min på Gud er bærebjelken i livet mitt! sier han. 

I høst begynte han å studere teologi.

– Jeg er spent på hva Gud vil gjøre med det. Det er mitt eneste og største ønske, at Gud vil bruke meg.