Rocker festival-Norge i Fretex-funn

– Jeg har aldri vært interessert i trender. Absolutt aldri. Og jeg har heller aldri vært interessert i merker, sier Dagny Norvoll Sandvik.

Da de andre jentene på barneskolen gikk med Miss Sixty-bukser gjorde Dagny sitt første funn i form av en snekkerbukse på loppemarked.

– Jeg kunne liksom ikke tro hvor kul den var. Den kostet sikkert ti kroner eller noe sånt. Så sånn sett tror jeg kanskje at jeg alltid har gått litt min egen vei når det kommer til klær – at det handler mest om hvordan det føles når en tar det på, og at en kjenner at det liksom representerer en. 

Ti år er gått siden gjennombruddet. Katalogen hennes har for lengst passert én milliard streams. Det har vært hit etter hit.

På Alnabru «blar» 36-åringen seg gjennom et til dels fargerikt klesstativ i det store industribygget til Fretex. Dette er selve hjertet som leverer varer til Fretexbutikker på Østlandet. På Vestlandet ligger nok et sorteringsanlegg.

Til sammen sørger de hver måned for å gi over én million kroner til Frelsesarmeens arbeid for å hjelpe fattige og marginaliserte grupper. 

– Oj, se på den her! Den var litt artig. 

Dagny, som måler 180 centimeter, er på jakt etter noe praktisk. Noe hun kan bevege seg i. På scenen gir hun alt mens hun synger og danser.

– Jeg synes sjelden at klær er «ferdigbrukt» når de blir gitt bort til gjenbruk. Så jeg ser ikke helt poenget i å kjøpe nytt, hvis jeg kan finne ting som jeg liker veldig godt og som allerede er blitt brukt. Vi har jo et enormt forbruk og jeg prøver å være med på å bidra til at en rett og slett skal forbruke litt mindre.

Dagny håper vi som samfunn kan komme til et sted der vi ikke produserer like mye. Hun er redd for at folk ikke lenger ser verdien i klær.

– Det blir så lett å gå i butikken og bare kjøpe noe billig kjapt. Og så, når en kjenner at den er litt utvasket, eller at den ikke passer helt lenger, så er det bare vekk med den. Men innenfor gjenbruk så er vel kanskje målet at man skal kjøpe mindre og heller bruke lenger.

Oppvokst i et åpent hjem

Høsten 1990, bare tre måneder gammel, var Dagny med sin gitarist-far og vokalist-mor på sin aller første turné. En blid liten bylt i sparkebukse. 

– Jeg vokste opp med to foreldre som driver med bossanova og jazz. Det var hverken pop eller rock i vårt hus, men det var alltid musikk og det var alltid musikere rundt, sier hun om foreldrene som fortsatt turnerer med Norvoll & Sandvik Duo, selv om begge har passert 70. 

I barndomshjemmet, på det store tunet med fem vennefamilier som naboer, var det nok av instrumenter å velge mellom – gitarer, piano eller trommesett. Det fantes også mikrofoner.

Dagny begynte å spille fiolin som femåring, men ga seg etter ett år. Hun var litt for rastløs til å lære seg det ordentlig. Musikk ble nesten litt for hverdagslig.

– Som barn drømte jeg om alt mulig annet, jeg skulle bli astronaut, arkeolog, fotballkeeper og ballettdanser.

Marit Sandvik var intensivsykepleier og Øystein Norvoll jobbet på barneskole. I flere år drev foreldrene også Tromsø jazzklubb. Det var høyt under taket hvor enn de befant seg.

– De er så utrolig lite dømmende mennesker. Jeg føler de møter folk på en sånn måte at alle skal få lov til å være sånn som de er. De har alltid hatt et veldig åpent hus hvor folk kan komme. De er ikke opptatt av hvilken jobb en har, hva en har gjort eller hva en har fått til. De behandler alle likt, og det er en veldig fin kvalitet.

Dagny kunne alltid komme hjem og fortelle om hun hadde gjort noe galt.

– Det er jo umulig å gå gjennom livet uten å gjøre feil eller trå feil av og til. Men en følte seg ikke dum av den grunn. Jeg lærte tidlig at det er en del av å være menneske og at det er en del av det å lære og utvikle seg. Det har vært en stor trøst i mange situasjoner.

Fire grep på gitaren

Faren lærte yngstedatteren fire grep på gitaren da hun kom i tenårene. 

– Hver gang han viste meg en ny akkord, så var det å gå opp på rommet og sette seg ned og skrive en ny låt.

Deretter gikk hun ned i stuen for å fremføre den. Musikk viste seg fort å være det morsomste tenåringen Dagny drev med, så hun fortsatte. Og fortsatte litt til.

Det ble musikklinjen på videregående og det var her hun knakk koden som singer/songwriter. Hun viste seg å være et naturtalent og føyk opp i karakter.

Læreren ordnet små spillejobber for henne i hjembyen. Om det var på «Hurtigruta» eller en pub i Tromsø – Dagny opptrådte der hun kunne.

I en periode hadde ungjenta fem jobber for å spare opp penger, for etter hvert kjente Dagny på en stor utferdstrang. 

Men hverken Oslo eller Bergen, der søster og i dag manager Juna bodde, fristet så det ble London. Der hadde hun allerede funnet tonen med en engelskmann, men det var egentlig bare ham hun kjente da hun flyttet dit. De ble kjærester og startet band.

– Vi spilte mye på puber rundt omkring i byen og hoppet på alle konsertmuligheter som kom vår vei. Og det ble jo litt etter hvert, sier hun.

Sammen med denne gitaristen reiste hun senere også på «stueturneer» over hele Norge. På det meste var de innom 34 private hjem på 28 dager. Regelen var at det måtte være minimum 15 publikummere. 

De omreisende musikantene sov hos fremmede, men Dagny elsker å treffe nye mennesker så det var bare et pluss. Flere av hennes første fans kommer fra denne tiden.

Likevel var hun nær ved å gi opp musikerdrømmen sommeren 2015, og i den perioden kunne hun ringe hjem opptil ti ganger om dagen. 

– Mamma og pappa er ikke bare verdens kuleste foreldre, men jeg elsker verdiene deres, og jeg elsker måten å tenke på. Jeg elsker at de tør å være annerledes. 

Fant seg selv i London

Begge foreldrene oppfordret henne til å bli i London, stå på med musikken og tørre å tro på det. I 2016 kom gjennombruddet, men i motsetning til det mange kanskje trodde så kom ikke suksessen over natta.

– Jeg er glad jeg fikk de ti årene til å bruke tid på å utforske hvem jeg er både musikalsk og visuelt, og hvor jeg kjenner meg hjemme.

For parallelt med musikken gikk Dagny på loppemarkeder og begynte å sy om klær. Hun kjente på et stort behov for å fylle dagene med flere aktiviteter som ga mening.

– En av de tingene som har fulgt meg, helt siden jeg bodde i London den første gangen, er å hente frem symaskinen. Den blir jo dessverre litt for ofte stående nå i hverdagen. Men det er en sånn ting som jeg aldri gir slipp på.

Hjemme i Nordens Paris drev de mye med håndarbeid. Moren har alltid strikket og sydd klær. Dagny har ikke sydd noe særlig selv i det siste, men i sommer har hun ryddet i skapet og satt seg ned med nål og tråd.

– Jeg har sydd på knapper og gjort litt om på ting. Fått på skulderputer og sånne ting som egentlig er veldig enkelt, men som kjennes ut som jeg i hvert fall får litt av den syingen inn i en travel hverdag. Det er veldig gøy.

Født med X-faktoren

Dagny har spilt på over 50 internasjonale festivaler, solgt ut Oslo Spektrum og vært support for Justin Timberlake. Tromsø-jenta har også varmet opp for megastjerner som Elton John, Sting og Robbie Williams.

I sommer entret hun på nytt scenen for Katy Perry, som også har gitt Dagny cred på sangen «Never Really Over» – inspirert av låten «Love You Like That». Men midt oppi all denne oppmerksomheten så har Dagny klart å beholde de lange beina sine godt boltret til jorden. 

I 2007, da hun ble kåret til Årets ansikt, var dette kommentaren til journalisten i Det Nye: 

– Jeg tenkte bare «ka farsken, e det mæ?». Det var helt overraskende. Og selv om jeg hadde håpet på å vinne, så hadde ikke tanken helt slått meg at jeg faktisk kunne vinne.

Det ble deltakelse i Supermodel of The Year der vinneren fikk modellkontrakt i millionklassen med Max Factor. Solstrålen fra nord oste av energi og hadde det Eileen Ford kalte X-faktor.

50 vakre jenter fra hele verden. Men verdiene Dagny hadde med seg hjemmefra var heller dårlig match med det som ventet. 

Hun var rett og slett ikke nok opptatt av det som rørte seg i den verdenen.

– Jeg var glad i sport og det å være aktiv, men jeg var aldri noen «treningsnarkoman» og brydde meg alt for lite om hvilken hudkrem jeg brukte – alle de tingene som er jo en del av jobben din når du er modell. Og så følte jeg egentlig at jeg hadde mer jeg ville si enn å uttrykke meg kun gjennom klær og igjen hvordan jeg så ut.

Rundt bordet satt det folk og så på bildene av 17-åringen for å vurdere om de ville gi henne et tilbud. Det var da hun merket det.

– Å stå der rett opp og ned og bare skulle bli vurdert på den måten av noen uten å kunne snakke for seg, eller si noe eller ha en samtale... det ble bare helt feil for meg. Jeg synes overhodet ikke at det var noe gøy.

Heldigvis var hele familien på fem sammen i New York da Dagny deltok i finalen, for det skal sies at dette er og blir en ualminnelig sammensveiset gjeng. Sammen har de også opplevd hvor skjørt livet kan være.

I flere intervjuer har hun fortalt om da den seks år eldre storebroren fikk kreft bare 15 år gammel. Alt toppet seg for Dagny da hun var rundt 10–11 år. 

– Det var vel et år etter at Bjørn ble syk, der jeg plutselig fikk... litt som man snakker om voksne som treffer veggen. Jeg fikk veldig mange rare tanker om ting og gikk fra å være en «queen bee» på skolen til å plutselig kjenne at jeg var en helt annen person. Jeg tenkte veldig mye på liv og død. 

Da var moren god å ha. Dagny kunne spørre om alt, og de pratet daglig sammen om vanskelige ting. Hun sluttet å frykte de vonde tankene. 

– Jeg lærte at man ikke må være redd for å kommunisere om vanskelige ting. Det er en del av livet.

Men samme år som jordnære Dagny snuste på modellyrket vant hun også Ungdommens kulturmønstring (UKM) i hjembyen. Hun valgte med hjertet. Det ble musikken.

Lave skuldre og rullings

Dagny forble i London og magien skjedde da hun traff en tidligere rock’n’roller og låtskriver som hadde flyttet hjem til foreldrene i Portsmouth. I bakhagen hadde han et lite krypinn der han laget musikk.

– Jeg tror det at han hadde så lave skuldre, satt liksom bare i skuret sitt og røykte rullings og var veldig kul på alt. Det gjorde at vi kom til et sted der vi kunne leke oss veldig, og skrive musikk uten at det var et press om hva det skulle være eller hva hensikten var.

Fram til da hadde Dagny kun spilt kassegitar, men han introduserte henne for å begynne en låt med trommer eller rocke på en elgitar. De gjorde en del sessions i lag og den femte gangen satt den – monsterhiten «Backbeat». 

Sangen, som starter med et slags vokalt kamprop, ble nominert til «Årets låt» under Spellemannprisen 2016. Hun var også en av kandidatene til å vinne «Årets Nykommer & Gramostipend» samme år. 

Senere har Dagny vært nominert til den gjeve prisen hele seks ganger. Hennes råd til unge artister som vil opp og fram er å møte andre mennesker med åpenhet.

– Vær hyggelig mot folk. Det synes jeg jo er noe som bør komme ganske naturlig. Ingen har rett til å være en «douche», liksom.

I 2020 kåret NRK P3s lyttere «Somebody» til «Årets låt» og for to år siden fikk hun P3s hederspris.

Terningkast 6

Denne våren har Dagny sluppet tre singler med tydelige referanser til Madonna, Lady Gaga, David Byrne og Talking Heads:

•    «Dancefloor Erotica»
•    «No More Closet Disco Queen»
•    «Rain»

Midt i juni kom albumet «Dancefloor Erotica» i sin helhet. 11 låter. 31 minutter. 

Aftenposten rullet ut terningkast 6: «Dagny har bladd i CD-bunken og funnet lydsporet til sommeren. Det er ikke mange plater som har sparket så hardt fra seg i år», sto det i anmeldelsen.

– Jeg tror jeg alltid kommer til å ville utforske nye ting og føle at jeg er i utvikling. Jeg elsker at musikk kan være soundtracket til forskjellige perioder i livet og ramme inn forskjellige følelser. For meg har dette albumet blitt en påminnelse om å være modig i en periode jeg trengte en slik påminner.

Den nordnorske stjernen koser seg på store utescener med horder av festivalgjengere i inn- og utland.

– Jeg elsker festivalsommer. Det er årets høydepunkt, sier hun muntert.

På sitt tredje studioalbum har målet vært å skape noe unorsk, vågalt og dansbart.

– Et lekent og annerledes prosjekt som leder inn i en epoke full av bevegelse, frihet og selvdrevenhet. Et album hvor den andres blikk og den indre kritikeren skyves til side, sier hun.

Av sine musikerforeldre har Dagny lært at man aldri blir utlært. Hun elsker å fornye sitt musikalske uttrykk, men når det kommer til klær skal det helst ikke være noe nytt.

– Jeg prøver nesten utelukkende å kjøpe brukt og også å selge ting jeg selv har, som jeg ikke bruker så mye lenger, slik at noen andre heller kan bruke dem, forklarer hun.

Hun tenker det er noe grunnleggende feil når en ny topp koster 49 kroner i en av de store kjedene.

– Hvordan er det mulig? Jeg håper at vi, i det store bildet, igjen blir mer opptatt av å tenke at klær er en verdi som en må kjøpe.  Og så tar en vare på dem og bryr seg om dem og prøver å bruke dem så mye en kan og på så mange mulige måter en kan. 

Men Dagny vil ikke rette en pekefinger mot andre, for hun opplever at hun selv har veldig mange flere klær enn hun trenger.

– Så jeg må først og fremst gå i meg selv og se hvor jeg kan gjøre en bedre jobb for å etterleve dette. Men man blir jo mer og mer bevisst. Selv om jeg ikke kjøper så mye nytt, kan jeg selv bli bedre på å bruke enda mer bærekraftige stoffer. 

Tettpakket sommer

De planlagte konsertene har vært mange. I pressemeldingen på NTB før ferien ble det listet opp steder som Stavanger, Bergen, Fredrikstad, Rørvik, Vadsø, Harstad, Oslo og Mo i Rana. Og midt mellom alle livekonsertene i Norge sto Tyskland, Sverige og Sveits for tur.

Helst kjører bandet buss, men likevel blir det rundt 90 flyreiser i året. På nyåret blir det stor Europa-turné.

– Vi flyr ekstremt mye, men igjen prøver jeg liksom å gjøre så godt jeg kan på andre områder. Blant annet med klær. Da jeg kjøpte meg leilighet, var jeg bestemt på at hvis mulig skulle 100 prosent være kjøpt på Finn eller Tise og på gjenbruksbutikker. Og det har jeg nesten klart å holde på.

Støvsugeren har hun arvet av en gammel onkel. Tanken var at hun bare skulle ha den i innflyttingsfasen.

– Men den funker som bare det. Og da har jeg tenkt sånn, men hvorfor skal jeg kjøpe noe nytt hvis den funker? Det blir jo på en måte bare mer søppel.

Dagny forteller at hun ikke kjører bil og prøver å ta kollektivtransport. 

– Jeg kjenner meg veldig hjemme i naturen og er opptatt av at vi skal prøve å ta vare på planeten så godt det lar seg gjøre. Det er jo sånne ting som en har sett hjemmefra. Mamma og pappa er naturfolk.

Hun har ikke tatt etter opphavet bare fordi de er foreldrene hennes. Om det er noe, er hun ikke redd for å være uenig med dem.

– Men jeg synes helt oppriktig at de har veldig mange fine verdier når det kommer til både mennesker, dyr og natur. Så det har vært lett å ta etter dem.

Samarbeid med Fretex

Blondinen vil hverken ha antrekk som er for korte eller for stramme. Her blandes gjerne det feminine med det maskuline. Hennes signatur-outfit var lenge jumpsuit.

I 2022 donerte Dagny den hvite og svarte kjeledressen fra Blåkläder, som hun brukte på Øya, til Fretex. Antrekket var passende til en hardtarbeidende, ujålete liveartist.

– Jeg tenker veldig sjelden på hvem som tar over klærne mine, men jeg tenker veldig ofte på hvem som har hatt de klærne som jeg har kjøpt da. Hvilket liv det plagget har levd før.

Hun prøver å ha en mentalitet på at klærne fortjener å bli brukt.

– Så hvis jeg bare har dem hengende i skapet for lenge, så tenker jeg det er bedre at noen som faktisk har lyst til å bruke det og får glede av plagget, heller får ta over det.

For festivalsesongen 2026 har hun vært mer på jakt etter todelte antrekk. 

– Den var kul da. Og den her er jo litt gøy, sier Dagny entusiastisk.

– Har du noen som syr om disse klærne for deg?

– Ja, hun heter Caroline Bratt (red.anm. på Instagram bycarocrafts) og er helt rå. Flere ganger har jeg vært og funnet ting, som her på Fretex, og så tatt det med til henne. Av og til er det småjusteringer, andre ganger er det ganske store ting hun gjør. Hun er bare så dyktig.

– Hvor delaktig er du i den prosessen – ser du det hele for deg?

– Som regel er det jo sånn at jeg tar det på, og så ser jeg kanskje et potensial i at dette kan en gjøre litt kortere, eller ta litt inn her. Jeg er jo veldig glad i skulderputer, så det er jo på dette tidspunktet obligatorisk.

Det hun synes er ekstra gøy med brukte klær, er at tøystykket har hatt et tidligere liv hos noen andre.

– Men når plagget kommer inn i ditt skap, så skal en jo gi det et nytt liv på sin måte. Og da er det av og til lov å klippe litt opp i beina, eller ta litt opp i kjolen, eller legge på litt skulderputer. En må jo finne sin måte å bære plagget på.

– Hvorfor velger du å samarbeide med Fretex i år igjen?

– Det er jo for at det også går til en god sak, til veldedighet. Det at det er med på å hjelpe folk. Jeg tenker det er veldig, veldig bra og det tror jeg det er mange som synes.

Dagens skattejakt på sorteringsanlegg er ikke helt over. Hun skal også velge ut enda litt flere brukte klær, som skal selges på Øya.

– Og så er det klart at i takt med at gjenbruk, vintage og second-hand og sånt blir mer populært, så blir det jo kanskje også dyrere – men at det ikke er en grunn til å ikke kjøpe brukt.

Hun opplever at pris lett kan bli en unnskyldning dersom en vare koster det samme ny:

– Men det er fortsatt veldig mye bedre å velge brukt, tenker jeg.

Svært familiekjær

I dag sitter begge søsknene i styret til selskapet Little Daggers Touring AS. Storesøsteren er ifølge Dagny den som håndterer hele livet hennes.

– Juna er den pragmatiske, jeg er den kreative. Hvis jeg har en idé, passer hun på at den bærer seg økonomisk.

Dagny spøker med at Juna aldri er mer enn ti meter unna. De fire første årene i Oslo bodde de også i samme leilighet sammen med Harry – Junas samboer og Dagnys trommeslager helt siden årene i London. Han jobber også som manager nå.

Men det stopper ikke der. Dagny skriver sanger sammen med produsentkjæresten sin, men hun ønsker å beholde denne delen av livet privat.

– Det er en så personlig jobb, og det å ha folk man kjenner rundt seg er en enorm bonus, sa hun i juni-utgaven av magasinet Elle. 

De siste årene har hun omtrent bare gått i brukte klær også på diverse røde løper. Som artist føler Dagny at hun har et visst ansvar gjennom sosiale medier.

– Hvis vi gir inntrykk av at du alltid må ha nytt, så er det kanskje mange følgere som føler at de også må kjøpe og bruke. Men jeg synes det er kult å bruke igjen og heller finne nye måter å bruke de samme plaggene på enn å alltid måtte kjøpe nye plagg.

Hun tenker artister, influensere og andre med større plattformer også må være med på å normalisere at klær ikke er oppbrukt etter en gangs bruk.

– Nytt er ikke nødvendigvis bedre, freshere og coolere enn å bruke den samme kjolen flere ganger, liksom. Nei, vi har en jobb å gjøre og det inkluderer meg selv. 

Men det er en følelse Dagny stadig jakter på. Den hun kjente i hele seg da hun opptrådte for familie og venner bare sju år gammel. Hun hadde på seg en lilla 60-tallsdress med A-skjørt. På føttene hadde hun matchende høyhælte sko med fuskepels – fem nummer for store. Til å toppe det hele hadde hun en glitrende flosshatt. 

– Det var det første antrekket jeg tok på meg og tenkte: «Dette antrekket elsker jeg».

Skolejenta i lånte fjær struttet av den X-faktoren hun senere skulle bli viden kjent for, langt bortenfor husklyngen hjemme i Tromsø.

KILDER: NTB, NRK, iTromsø, Klikk.no, Aftenposten, ELLE (juni 2026), «Wolfgang Wee Uncut» (mai 2026), «Drivkraft» (desember 2020) og «Fritimen» (januar 2018).