Rytmen til en lengsel

Ved et lite bord på gårdsplassen til Fåbro gård på Lysaker sitter en 54 år gammel trommeslager. Han har vært en del av turneer og plateinnspillinger med A-ha, Morten Harket, Ylvis, Sissel Kyrkjebø, Lene Marlin, Madcon, Secret Garden, Dreampilots og Salmer på pøbb – for å nevne noe.

Han er også pendlende trommeprofessor ved Universitetet i Agder, primus motor for konsertserien Lilleaker Live på Møllefossen Café noen hundretalls meter unna, og kommer fra den vesle byen Vennesla, en tjue minutters biltur fra Kristiansand. 

Begeistringen sitter synlig utenpå kroppen når han spiser et knasende rundstykke med ost fra bakstavdelingen på gården, og senere skuer opp på et par jagerfly på øvelse, som skyter fart over himmelen.

– Musikk gjør at du kjenner du er i live. Kunsten minner oss om å være til stede her og nå, sier Karl Oluf Wennerberg

I begynnelsen

– Jeg begynte å spille før jeg var to år gammel og kunne gå, forteller trommisen. 

– Ifølge min mor tok jeg på eget initiativ ut grytene fra kjøkkenskapet, satte dem ut på gulvet og lagde meg et lite trommesett, smiler han.

Hans far spilte mange instrumenter, deriblant trommer, og hadde bred musikksmak: fra klassisk til brassband, fra Beatles til salmesang. En forkjærlighet for varierte toner og rytmer som sønnen arvet.

En dag kom far hjem med en øvelsestromme med rød kant og et par trommestikker, og poden tok dem straks fra ham.

– I likhet med mange andre barn ønsket jeg å bli akkurat som min far. Samtidig falt stikkene veldig naturlig i hendene mine.

På skolepennalet skrev Karl Oluf inn navnene til lokale trommeforbilder som Vegard og Trond Bakken. Venndølen ble med i Vennesla Kristne Brassband, Ten-Sing, kretskorpset og musikkmiljøet i Vennesla Frikirke. 

Som femtenåring deltok han på sin første plateinnspilling med et lokalt kor, han spilte til dans på lørdager, og som så mange andre av landets profesjonelle musikere, skjedde mye av hans musikalske vekst innenfor kirke- og bedehusvegger. 

– Jeg har mye å takke Frikirken for.

Da de kuleste gutta ringte

Veien gikk videre til Agder Musikkonservatorium, Norges musikkhøgskole (NMH) og et lite halvår i New York for å høre at «en skarptrommene borte i statene låt akkurat som en skarptromme her hjemme». 

Karl Oluf oppdaget på ny det essensielle i musikken: egenart og formidling. Den unge sørlendingen 
ville lære nivået og finne sitt eget uttrykk. 

Øvingen betalte seg, og etter hjemkomsten til gamlelandet ballet det på seg med spillejobber og studioarbeid for både kjente og ukjente artister. 

Høydepunktene inkluderte Japan-turné med Idol-vinner Aleksander With og konsert i Sydney Operahus med Secret Garden.

Likevel var det noe som lenge gnagde i ham.

– I mange år var jeg sterkt drevet av frykt, redd for å mislykkes, redd for å ikke være god nok. Samtidig hadde jeg troen på at jeg kunne leke med de kuleste gutta, og som tenåring hadde jeg vært kjepphøy og sagt høyt at jeg skulle bli så god at A-ha kom til å ringe, smiler Karl Oluf. 

– Som ungdom var jeg blodfan, hadde samme lærreimer rundt håndleddene og fikk samme sveisen som keyboardist Magne Furuholmen.

Etter flere år som proff og et utvidet nettverk, ringte telefonen endelig i januar 2009. Det var A-ha. 

Siden har han hatt flere engasjementer med de norske popheltene, fra lokalkonsert på Sør Arena i Kristiansand, til den verdenskjente Rock in Rio-festivalen i Brasil foran 90 000 mennesker.

– I dag er jeg en av få som har fått oppleve å se en konsert med A-ha bakfra

Å ikke stå i veien

Selv om engasjementene med A-ha rager høyt, finnes det andre ting i musikkens verden, noe som ikke har noe med navn eller konsertarenaer å gjøre, men som sitter sterkt i Karl Oluf.

– I musikken kan man få en transcendent opplevelse, at man mister tid og sted. At man nesten er mer som et slags medium enn en ren utøver.

Trommisen mener ikke medium slik det ofte forstås i nyåndelige settinger, men i den forstand at skaperkraft kanaliseres gjennom ham og andre utøvere. Hvor det ikke handler om å vise seg eller tøffe seg, men bare følge instinktet og uttrykke gaven som man har fått. 

– Både Michael Jackson og produsenten Quincy Jones snakket om at musikk var noe som kom til dem. Virker det kjent?

– Ja, og Quincy Jones sa at når man lager musikk, burde man alltid etterlate «20–30 percent of room for The Lord». At det skal være plass til det Gud bringer inn.

Musikeren vil ikke stå i veien for det som kommer når man spiller, og forteller om første gang han virkelig kjente en åndelig dimensjon i musikken. 

– Jeg var guttunge i korpset og spilte et skarptrommestykke. Mens jeg fremførte mitt innøvde stykke, opplevde jeg å være i kontakt med noe jeg ikke hadde kjent på før, jeg begynte å gråte og gikk kjapt ut av rommet. Det var en dyp form for mening, en opplevelse av noe sant, noe ekte, og et sterkt nærvær, forteller Karl Oluf. 

– Det samme har jeg opplevd under trommesoloer. Det var en gang hvor jeg ikke kunne huske hva jeg hadde spilt, det var noe som skjedde utenfor min bevissthet, og flere har i ettertid fortalt at de husker akkurat den trommesoloen.

Salmer på pøbb

Karl Oluf tror skaperkraft kommer ut av kjærlighet, og forteller at i Bibelen beskrives Gud som kjærlighet.

– I sin dypeste form mener jeg at musikk er et bindeledd mellom oss og direkte inn til skaperkraften, til kjærligheten, og i min kontekst som en kirkens mann; til Gud.

En musikkopplevelse kan minne et menneske om liv, død og tilstedeværelse. Karl Oluf tror toner og ord kan minne oss på å fortelle våre nærmeste at vi er glade i dem, at vi selv er privilegerte, eller at vi må skifte retning i livene våre. 

Blant de mange prosjektene musikeren er involvert i, er Salmer på Pøbb et høydepunkt. Konseptet som turnerer land og strand med gamle salmer i egen drakt – mens det klirrer i glassene blant publikum – frontes av et merittert band med Thor-Erik Fjellvang og Lewi Bergrud i spissen. 

Poenget er ikke å drikke øl på puben, men å få kirkens sangskatt ut til folket.

– Jeg ønsker at det skal være et åndsnærvær når vi spiller, at publikum kan adressere sin lengsel og oppleve at man hører til. Kanskje musikken og salmenes flere hundre år gamle tekster kan hjelpe med å lege ens forhold til Gud, eller relasjoner mellom mennesker, sier Karl Oluf.

– Musikk er kjærlighet, Gud er kjærlighet. Dette henger naturlig sammen for mitt vedkommende. Musikk berører noe grunnleggende i oss mennesker, og kan gi trøst, håp, fellesskap og mening. Behov som ikke bare er følelsesmessige, men også åndelige. Derfor ønsker jeg at Salmer på Pøbb skal være noe annet enn underholdning.

Musikeren forteller videre at bandets konserter skal være et rom for ettertanke og nærvær, hvor musikken får virke på sine egne premisser.

– Som utøvere er vi ikke først og fremst i sentrum; vi forvalter en rik salmeskatt som gjennom generasjoner har tonesatt og satt ord på menneskers lengsel, glede, sorg og håp, forklarer han. 

– Vi musikere kan bidra med håndverket, god musisering om du vil, men de sterkeste øyeblikkene oppstår ofte når musikken berører noe dypere enn det vi selv kan kontrollere. For meg er dette nært knyttet til troen på Gud. Jeg trenger den forankringen i mitt virke som formidler, og jeg tror mange mennesker søker nettopp slike erfaringer, steder der de kan kjenne tilhørighet, mening og åndelig næring.

Unngår å være dømmende

Som musiker møter Karl Oluf en stor variasjon av mennesker, ikke minst i de ulike musikkmiljøene trommisen frekventerer. Han tror på Jesus, men vil ikke møte mennesker kun med en hensikt om å overbevise dem, som om de ikke var annet enn midler for et mål.

I stedet ønsker han å lytte, og unngå å være dømmende. Noen av dem han snakker med om tro kan stille seg kritiske til deler av kirkens historie, hvor noen mennesker har misbrukt posisjonene sine, og synes det kan være vanskelig å identifisere seg med spørsmål rundt likekjønnet ekteskap eller andre kontroversielle temaer. 

Han forteller at flere av hans beste venner er folk som ikke er troende, og som ønsker å være gode mennesker. Han tror ikke enighet er fundamentet for alle relasjoner.

– Jeg er heller ikke enig med min egen kone i alt, som også er kristen, sier han.

Han har falt til ro i egen tro, og forteller at han opplever kirken i sum som overmåte god. 

– Man skal være forsiktig med å tenke at man vet hva Gud tenker og gjør, og det står i Bibelen at vi kan komme til å bli overrasket over hvem man møter i Himmelen.

Vil inspirere studentene

Karl Oluf har ikke bare en utøvende rolle, men også et akademisk tilsnitt. Som professor i slagverk ved Universitetet i Agder ønsker han å inspirere studentene til å ta vare på og utvikle sin egenart. Det som kun er deres. Professoren blir intens og alvorlig i blikket.

– Som student må man forstå hva læring egentlig er. Læring er å holde på med ting man ikke kan. Når man forstår det, er mye av min jobb gjort, sier Karl Oluf.

– Å spille trommer er også en ferdighetsdisiplin, så man må selvfølgelig øve mye. Veldig mye. Samtidig må man være seg selv, ta seg selv på alvor. Hva som er akkurat din identitet, din måte å spille på, må utvikles.

Det kan være en skummel sak å våge å være seg selv, noe han selv har måttet lære. I dag føler musikeren at han spiller bedre enn noensinne. På veien og i studio, i klasserommet, eller som arrangør for konsertserien Lilleaker Live i nabolaget, ønsker han å være en misjonær for musikken og alt det medbringer.

Den 10. oktober lanserte Salmer på Pøbb sitt tredje album på Fyrlyset, som drives av Frelsesarmeens rusomsorg. Deretter besøkte de 13 norske byer med sitt «Kapittel 3». Platen inneholder kjente, kjære salmer som «Blott en dag», «Ikke en spurv» og «Deg være ære».

– I desember skal jeg ut på veien med Telenors juleturné med Kjetil Bjerkestrand som kapellmester. Vi starter på Svalbard og besøker de store norske byene for et invitert publikum, sier han.

Men mellom alle spillejobbene blir det også tid til noen rolige stunder i Oslo.

– Hver morgen, når jeg er hjemme, starter jeg dagen med en kaffekopp sammen med kona mi. Så ber vi for dagen og for våre kjære. Det er fortsatt flest hverdager i mitt liv, og de gleder jeg meg over.

P.S.: Salmer på pøbb spilte da Frelsesarmeens nye hovedkvarter ble åpnet i mai 2025. På trommer satt Karl Oluf Wennerberg, se saken under.