Sammen mot ensomhet

Som en av Norges mest profilerte komikere og programledere har hun en sjelden kombinasjon av ærlighet, humor og sårbarhet, som treffer hjertene til det norske folk.

Vi møter Else på Frelsesarmeens arbeidstilbud Jobben på Sagene. Oppe i tredje etasje er det servert nykokt kaffe og ferske boller.

– Da var det fredag, si! smiler Else. 

Hun legger fra seg ryggsekken og drar ut fire bøker:

– Se her, jeg klager alltid over at jeg har for mange selvhjelpsbøker, men disse kom i posten i dag. Må nok ha bestilt dem en dag jeg var litt trist. Alle bøkene handler om «Motherless daughters». Nå har tristheten gått over, men kanskje kjenner jeg det igjen i oktober. Livet går jo opp og ned. Hvis det vonde ikke kommer, så er det en glede. For det kommer tilbake igjen, det vet jeg.

Else har brukt stemmen sin som standupkomiker, programleder og politiker, til å snakke åpent om psykisk helse, utenforskap, sorg og ensomhet. Noe hun mener faller mellom alle stoler. Mye av sin egen sorg har hun bearbeidet i det offentlige rom.

– Alle snakker om at jul er så ille for ensomme, men påsken kan for mange være verre, tror jeg. Alle de røde dagene ... Det er kanskje ikke lov å si, men jeg har hatt et litt vanskelig forhold til påsken.

Hun var elleve år da moren døde. 17 år senere fulgte broren, Lars Kristian, etter.

– Mammas død kom som et sjokk for meg, men det, skjønte jeg i ettertid, var fordi pappa skånet oss veldig. Det er alltid et sjokk når man mister noen, uansett. Dette var det man kan kalle ... kanskje ikke et «forventet selvmord», det kan misforstås, men det var mange som jobbet hardt for å holde henne i live.

For Else var det årene før broren døde, at ensomheten var som verst.

– Jeg har egentlig vært lite alene, så ensomheten for meg var i alle de årene jeg var redd for broren min. Det var ensomt. Utenfor familien var det litt mer hemmelig. Det tror jeg er fordi han ikke ville bry andre med det han slet med. Så det jeg driver med, med å være så åpen, er litt sånn motreaksjon på det.

Prosesserte sorgen på scenen

Else vokste opp på Jessheim i Ullensaker sammen med mor, far, søster og bror. Som barn beskriver hun seg som medium forsiktig, «bollesveis og korps», og at hun hermet mye etter broren sin. Det var mye latter og humor i hjemmet, i stillhet kjempet moren en kamp om livet.

I tidlig 2000 fant hun veien opp på standup scenen, som videre førte til gjennombruddet i "Blymandag" og "Torsdag kveld fra Nydalen" i 2009.

Lars Kristian døde etter Else hadde spilt inn de to første programmene av "Torsdag kveld fra Nydalen". Da fikk hun psykolog og hepatittvaksine i gave av faren. 

– Jeg gikk til psykologen og sa at jeg ikke visste om jeg kunne jobbe med humor lenger. Da hun sa: «Men, du behøver kanskje ikke det, da?», da responderte jeg kjapt med: «Ikke ta fra meg dette».

Det første Else gjorde da broren døde, var å undersøke om hun kunne gå på jobb neste dag. 

– Det var ikke fordi jeg ikke var lei meg, men det var fordi jeg var så lei meg, at jeg bare ville være sammen med noen. Det kjentes bra at det var noen som krevde noe av meg, og at jeg laget programmet med venner. Da jeg dro på jobb den dagen, var jeg så opptatt av å si at det ikke var flukt, og ikke terapi. «Jeg er ikke sånn, jeg har opplevd dette før», sa jeg. Det var nok flukt, ja.

– Så flukt er ikke alltid negativt når man er i sorg?

– Absolutt ikke. Det er kanskje litt ekstremt å være på TV og tulle, men det kunne vært noe annet, også. Det var viktig for meg å ha noe å gjøre som betydde noe.

Etter brorens død ble hun ekstremt opptatt av begeistring, og å finne mening i prosjekter. Da bruke hun stemmen sin som komiker og programleder til å prosessere sorgen.

– Da var det ikke jeg som skulle sendt faktura, for å si det sånn. Det skulle nok vært motsatt. Jobben ble er værested for meg. Også fikk jeg dessverre lage mange sketsjer.

Hun ler: – De tenkte sikkert at «hun må få masse plass», jeg laget masse ræva greier som kom rett ut på TV. Ingen visste hva godt de kunne gjøre for meg. Men om jeg var alene på den tiden, da visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre.

I 2018 laget hun en fire episoders dokumentarserie, "Else om: selvmord". Målet var at serien skulle bryte med tabuer og gi folk lyst til å leve.

– Ett av spørsmålene jeg stilte i serien var: «Hvorfor lever du i dag?». Da tror jeg det var en som sa: «Tromsø fotballklubb». Kom man ikke, så var det noen som ringte fra supportermiljøet og spurte etter deg. Det å kjenne tilhørighet, å ha et sted å dra, med noen som venter på deg ... det er viktig.

Stiftet politisk parti mot ensomhet

I desember 2024 stiftet Else Ensomhetspartiet, som hadde som mål å sette søkelys på ensomhet og psykisk helse. Som politiker stilte hun blant annet på panel under fjorårets Homeless World Cup i Oslo (VM i gatefotball) og på et seminar med Mellom Oss, Frelsesarmeens samtaletilbud for personer med et begrenset nettverk. Temaet ensomhet.

– Ensomhet er farlig. Det blir så fort et skille, «oss og dem», «de ensomme». Men alle opplever ensomhet! Spesielt i overgangsfaser. Det kan være barndom, økonomi eller dødsfall … Hvis man først faller ut, er det vanskelig å komme inn igjen. Så må man knekke en kode på å få livet til å funke igjen. Etter stortingsvalget i 2025 ble partiet lagt ned.

– I det lille politiker-kvarteret mitt, så stod jeg en måned på stand med Ensomhetspartiet nede i Spikersuppa. Så kom det en mann nesten hver dag: «Fy søren, for et ræva navn, jeg er ikke ensom! Jeg er ikke ensom! ». Vi hadde en skål med sjokolade på standen, de likte han. Så hver dag gikk det fra spytting til sjokolade. Etter en stund sa jeg til ham: «Nå har du vært her seks dager på rad, kanskje du er litt ensom?», humrer hun.

Hun ler: – Ensomhet er et samfunnsproblem! Jeg snakker om ensomhet og følelser fra et pårørendeperspektiv. Men alle mennesker har med seg, på ett eller annet nivå, at man vet at «alt kan gå til helvete». Man har erfaring med at det kan det gjøre.

Et møte med Jobben

På Jobben, Frelsesarmeens jobb- og aktivitetstilbud for mennesker i aktiv rus, er mange kjent med følelsen av utenforskap. Da Else kom hit i dag, ble hun møtt av flere ivrige deltagere.

På arbeidsrommet sitter det folk rundt omkring med hvert sitt håndverk. Noen strikker, noen tegner, og andre hekler.

– Her var det koselig! sier Else og går inn.

Hun går og hilser på alle. Skravling og latter runger i det lille rommet. Til slutt setter hun seg ned ved siden av Egil, som sitter innerst i hjørnet og hekler.

– Hva betyr tilbudet for deg? spør hun.

Egil svarer forsiktig: – Det betyr så mye å ha et sted å gå til. Hvis ikke jeg hadde hatt dette, så hadde jeg bare gått rundt i byen, eller ligget på sofaen hjemme og sett på TV. Det er så tomt. Jeg er her hver dag fra ni til to. Jeg har ikke vært borte en eneste dag, sier han og smiler.

– De er så flinke de som jobber her. Det betyr utrolig mye å ha et fellesskap med mennesker som synes det er hyggelig å se deg. Han forteller at han har brukt rus hele livet, og at han begynte allerede da han var 12 år. 

– Er det en blanding av mange tilfeldigheter som gjør at ting blir som det blir? spør Else.

– Ja. Men jeg har to barnebarn nå, vi har litt kontakt og det er fint.

Det blir mange gode samtaler på Jobben denne dagen. Else takker for praten med alle, og deltakerne vil også gjerne takke Else for besøket. Hun får en gave: Frelsesarmeens egen eplemost Epleslang og honning fra Bi-Jobben. 

Et par av deltagerne ønsker også å gi litt i tillegg, fordi de satte så pris på at Else kom: En heklet klut og en Belle-figur fra Disney-filmen "Skjønnheten og udyret" blir overrakt med mange klemmer og gode ord.

Kan fortsatt kjenne på en frykt

I 2011 laget Else monologforestillingen "Kondolerer", etterfulgt av oppfølgeren "Gratulerer", i 2018. Samme år kom hun med boka "Else går til psykolog", hvor hun gikk til psykolog og dokumenterte to år med terapi. Hun vant Mental Helses Åpenhetspris 2018.

– Jeg begynte prosjektet fordi jeg ville «ta» alle psykologer. Alle i min familie har gått i terapi, men det har ikke gått så bra med dem. Bestemoren min gikk i terapi, men sluttet fordi psykologen stilte for personlige spørsmål! 

Hun smiler: – Jeg ville vite hva de drev med på det rommet. Så ble det ikke sånn, det ble sorgbearbeiding.

– Hvorfor er det viktig å snakke om dette?

– Åpenhet kan bli en hvilepute. Når man snakker om det, så får man en følelse av at vi er et åpent samfunn. Det å være i krise er ganske likt, men det å være pårørende er litt forskjellig. Alle møter jo kriser på ett eller annet tidspunkt. For noen er det kort, for andre varer det lenge. Det blir stille et øyeblikk.

– Er det noe du er redd for?

– Jeg er redd for at noen andre skal dø – og .... Hvis jeg våkner opp og er sur en dag, så tenker jeg: «Uff, nå blir det to år i slåbroken». Men så går det jo over.

Når Else snakker om hvordan sorgen har utviklet seg med tiden, forteller hun at det ikke går bort, men at hun ser på sorg som en sekk: først er den på størrelse med en Bergans-sekk, så kanskje en Fjällräven-sekk, så en magetaske. Hun har det med seg, selv om hun til tider kan tenke at hun er ferdig med det.

Verdens varmeste naboklage

Else er hele tiden med på tiltak som jobber mot ensomhet. I samarbeid med Eldreombudet er hun en stemme for initiativet «Nabovenn». Det er en påminnelse om å si «hei», og være raus. Å be om hjelp, eller å invitere inn til en kaffe.

– Det er et kjempefint initiativ! Vi må komme oss tilbake til godt naboskap.

Hun har en yndlings-nabohistorie:

– Etter at broren min døde, så var jeg veldig lei meg selvfølgelig, og var vel i en «ule-fase». En Gråtehjemme-fase. En dag banket det på døren. Da jeg åpnet, så hadde naboen satt en fyrstekake foran døren med en lapp: «Jeg hører du ikke har det så bra, kan du være så snill å oppsøke psykolog». Det er verdens varmeste naboklage! Og det landet så riktig hos meg. Det å bli sett, og møtt med en sånn varme – og anbefaling.

Tidligere i mars inviterte Else også til "Norges største søndagsmiddag", i forbindelse med en ny TV-serie om ensomhet, i håp om å inspirere folk til å komme sammen og spise. Hun mener vi må ta søndagsmiddagen tilbake, og begynne å invitere folk hjem. 

– Etter det politiske, så tenkte jeg på hva demokratiet kan gjøre for ensomhet. «Hva skal vi gjøre nå?». Mannen min og jeg flyttet inn i et altfor stort hus, vi er to personer og en hund, liksom. Så ser jeg over veien, og der er Sandefjord frivillighetssentral. Jeg ble inspirert av dem, og sammen med fire andre, så vi på hva vi kunne gjøre. Vi kom på at det enkleste man kan gjøre sammen, er å spise!

Les saken på NRK om da hun serverte lapskaus til over 1000 gjester på Sandefjord stadion. Det ble ukuleleorkester og kor til underholdning.

– Så skal dette fortsette videre, hvor jeg arrangerer månedlige middager gjennom Frivillighetssentralen. Så skal det være mulig å registrere seg som vert og invitere folk på middag. Jeg tror det blir kjempebra!

Else fant kjærligheten

Else møtte mannen sin Tommy gjennom programmet "Else" på TVNorge. I april 2024 giftet de seg i Oslo Spektrum, foran 7500 publikummere, med Bjørn Eidsvåg som seremonimester. Hun booket Spektrum og planla bryllupet før hun fant brudgommen sin.

– Det var veldig fjollete å søke etter en mann på TV. Men jeg hadde oppriktig lyst til å finne noen, og jeg skjønte ikke helt de «date-greiene». Det som var veldig bra, var at jeg faktisk fant noen. Å møte Tommy var som å komme hjem, sier hun. 

Å være gift forteller hun først og fremst er skikkelig koselig. I 2025 flyttet de inn i hjemmet sitt i Sandefjord.

– Han er jo kokk, og han lager skikkelig gode kjøttboller. Og så er han en ordentlig gladlaks, han er ikke så opptatt av vemod og sånn ... så han kommer til å le når jeg kommer hjem med fire sorgbøker.

Else forteller at når man mister noen, så er det noe man har med seg. Hun har en redsel for å bli forlatt, og det får av og til Tommy kjenne på.

– For ikke så lenge siden våknet jeg av at han gikk ut av senga, så ropte jeg: «Ikke gå fra meg!». Da lo han og sa: «Dette er et ekteskap, ikke en gisselsituasjon. 

Hun ler: – Så jeg er ganske preget av det, da.

– Men, det er noe med å prøve å ha det bra og være en del av noe. Man må tørre å la seg elske, og finne noen som ikke drar fra deg. Det må ikke nødvendigvis bare være den romantiske kjærligheten, det var ikke sånn at jeg var ulykkelig før jeg møtte ham.

– Hva er budskapet ditt?

– Budskapet ... at det er lov å prøve å leve videre! Jeg vet ikke hvor mange år jeg har gått i terapi, men det jeg har lært, er at følelser ikke er farlig. Det var mange dyre timer hos psykolog for å lære det! Jeg mener at alle må få det tilbudet! sier Else.