Spiller sitt livs rolle

Det har kommet med alderen – en opplevelse av økt tilstedeværelse av den allmektige. 

– Jeg prøver å ta de valgene som ikke nødvendigvis føles rett for meg, men hvor jeg kjenner at «ja, dette er nok et godt valg i det lange løp». Så sånn sett så kan du jo si at jeg kjenner Guds nærvær mer, og kanskje stoler mer på det. 

«Fame», «Hair», «West Side story», «My Fair Lady», «Les Misérables», «Phantom of the Opera» og «Singin’ in the Rain». Oslo-gutten pleide å lande de største rollene i musikaler landet over. 

Så var det som om noen slo av flombelysningen inni ham. 

– Jeg elsker teater, jeg elsker sang, jeg elsker formidling. Dette er virkelig i mitt DNA. Jeg er veldig glad i å stå på scenen, men etterpå har jeg bare lyst til å pakke sammen og dra. Jeg bryr meg ikke om alt oppstyret rundt. 

Det er ingen hemmelighet at han var sykmeldt i over ett år. 

Hans Marius gikk fra å være påskrudd og oppstemt til nedstemt og avskrudd. 

– Det ble tungt etter hvert, for det er også et veldig selvsentrert yrke. Du må hele tiden være på jakt etter neste jobb og neste jobb. Det ligger jo i det yrkets natur at det handler om deg.  

Musikalstjernen innrømmer villig at det er et enormt paradoks, men han har aldri likt å være midtpunkt. 

– Jeg følte at jeg måtte dra søkelyset bort fra meg, for jeg ble rett og slett ordentlig syk av det. Du blir så veldig selvbevisst og da må du prøve å rette fokus ut: Hva kan jeg gjøre for andre mennesker? 

Han tenkte også «hva om jeg bare slipper alt og ser hva som skjer». 

– Jeg prøver ikke å styre så mye selv, og så blir jeg med på det som jeg tror jeg skal gjøre. 

Selv om han ikke nødvendigvis vet hva det er, så tror han det går an å sikte oppover, mot noe godt. 

– Hvor galt kan det gå, tenkte jeg. Og det har gått ganske bra. Plutselig kom jo denne jobben som gravferdskonsulent. Alt ble lagt til rette, så jeg tror jo litt på styrelse. 

Vurderte å bli prest

Faren var gartner på Geitmyra skolehager, klemt mellom Ring 2 og Nordre gravlund. Familien på fire bodde i det røde trehuset fra 1750-årene. 

Selv har Hans Marius dype røtter i Metodistkirken på Bjølsen. Etter videregående vurderte han å bli prest der, men slo det fra seg. 

Da han ikke kom inn på Teaterhøgskolen valgte han Bårdar Akademiet. Utrolig nok begynte han ikke å synge på ordentlig før etter fylte 20. 

– Min far var min nummer én fan, nesten til det slitsomme. Da han ble pensjonist, så begynte han å bli med meg på jobb. 

Han fikk lov, altså, bedyrer den tidligere frilanseren. 

– Da vi hadde prøver, så satt han i salen. «Det var kjempebra, ja», sier sønnen på rent trøndermål der han hermer etter sitt opphav. 

Hans Marius kunne forsøke å tone det hele ned, og sa ofte at det ikke var så bra. 

– «Jo du var best!» svarte han da. Det var flaut, men det er jo virkelig en gave å ha sånne foreldre. 

Far og sønn snakket på telefon tre ganger daglig, helt til det ble tyst på linjen i 2011.

Kan være seg selv

Hans Marius skjønner hvorfor det ble teater på ham. Her kunne han ta på seg ulike kostymer og spille noen andre. 

– Der er det jo ikke meg. Jeg er jo roller, ikke sant? Men i det yrket jeg har nå, så kan jeg være meg. Det høres kanskje veldig negativt ut, men jeg kan «navigere» i andres sorg, slik at jeg kan finne ut hva disse menneskene trenger i en videre sorgprosess. 

Ofte er det ting de ikke vet selv, som den voksne datteren – hun som alltid hadde med friske blomster til sin mor da hun kom på besøk. 

Hans Marius foreslo at hun kunne lage bårebuketten, bare finne en planke, litt oasis og selv velge farger og flora. 

– Det handler om å være delaktig i det å følge moren din ut. Du er med på det. Og jeg er sikkert veldig bastant når jeg sier det, men jeg lover deg, du kommer ikke til å angre på det. I retrospekt så vil du se på det som noe fint, sa han til henne. 

Kvinnen midt i livet gjorde som han sa, for Hans Marius vet så inderlig godt hvordan tapet av en forelder kan ramme en. 

Første søndag i november feires allehelgensdag. Mange tenner lys og går på kirkegården for å minnes sine døde.

Når noen forlater dette livet har familien, ifølge norsk lov, ti virkedager på seg til å enten ha en begravelse eller en bisettelse. 

– Man har ikke så veldig god tid egentlig. Men jeg tror jo, uten at jeg har full dekning for å si det, at det har noe med at vi som samfunn har funnet ut at etter disse dagene må vi fremover. Vi kan ikke utsette det lenger, fordi det handler om en sorgprosess og det handler om å komme seg videre. 

Han tror at dersom folk hadde fått lov til å synke helt ned i sorgens tidlige fase, så ville det blitt vanskeligere å ta en del av de mange avgjørelsene og prosessen ville dratt ut i tid. 

– Og det er veldig mange som synes at ti virkedager, eller 14 dager, holder fint. 

Men han tenker at på papiret så ser det litt voldsomt ut. Dersom det velges kremasjon, så må urnen i jorden innen seks måneder.

Hans Marius tror også at mye handler om logistikk og om verdighet. 

– Et dødt menneske skal få lov til å gå videre. 

Opplevde «drømmedøden» 

Faren til Hans Marius fikk den slutten han ønsket. Blottet for drama. 67-åringen hadde dratt alene til familiehytta på Bjørkelangen. Da mor og sønn kom opp var døra låst, men lyset sto på. Gjennom vinduene kunne de se ham sitte i favorittstolen. 

Nå fyltes mobilen hans opp av ubesvarte anrop. De måtte bryte seg inn ved å knuse et av vinduene. 

– Jeg kjente det med én gang. Som om det var noe i rommet. En kulde. Da jeg tok på ham, var han helt kald, fortalte han i et stort intervju med Aftenposten i fjor høst. (Artikkelen ligger bak betalingsmur.)

Farens hjerte hadde nektet å ta flere fremtidige slag. Det var et stort sjokk, selv om de hadde snakket om døden. Ingen av dem fryktet den. 

Begge var trygge i sin tro. 

– Han sa faktisk at han gjerne kunne dø i stolen på hytta. Så han fikk den døden han ønsket seg.

Men etter at de fant ham kom et enda større sjokk, for de hadde visstnok en gammel familietradisjon han overhodet ikke visste noe om. 

Nok en gang slår Hans Marius over på kvikk trøndersk, men er litt lysere i målet når han gjengir morens ord: «Vi kler på, vi steller, vi barberer og vi legger i kiste». 

Hun forklarte samtidig at hverken han eller søsteren trengte å være med på det hvis de ikke ville. 

Men Hans Marius, som hadde et veldig nært forhold til sin far, ble med. 

– Jeg tenkte at han har hjulpet meg inn i livet. Det er så fint å få lov til å hjelpe ham ut. Men det er jo det tyngste jeg har gjort, men samtidig helt fantastisk. 

Opplevelsen har en av hedersplassene i hukommelsen. Han husker hver eneste detalj.

– Det aller tøffeste var å skru igjen lokket på kisten. Men det må jo gjøres. 

Topp tre i begravelser 

– I en begravelse skal et menneskes liv fortelles på 45 minutter gjennom salmer, minneord, blomster og musikk. Det er en spennende koreografi, sier Hans Marius. 

Som gravferdskonsulent er han litt usikker på hvor ofte han også synger under seremoniene, men anslår at det er i rundt halvparten. 

– Det har blitt litt oftere enn jeg så for meg, men det er vanskelig å si nei i møte med sørgende folk. Det blir unaturlig, sier han. 

På repertoaret er det noen gjengangere. Den låten han synger oftest er «Nella Fantasia», også kalt «Gabriels obo» fra filmen «The Mission». Den er skrevet av den italienske komponisten Ennio Morricone. Chiara Ferraù satte senere ord til melodien. 

– I min fantasi så ser jeg en bedre verden, jeg ser en bedre framtid for deg, for meg, for alle. Så det ligger en slags bønn i det, sier Hans Marius. 

En annen klassiker er «You Raise Me Up» av det norsk-irske bandet Secret Garden. 

På tredjeplass ligger den svenske salmen «Jag har hört om en stad ovan Molnen», som de senere tiårene er blitt svært kjent gjennom Carola. 

Hans Marius trekker fram en historie han en gang hørte om Frank Sinatra, som relativt ung. 

– Han ble intervjuet av en stor avis like etter at han hadde blitt verdensberømt. Journalisten sa «du er jo en av verdens største sangere for tiden og hvordan er det?» Men Sinatra svarte at han ikke var noen sanger, men: «Jeg er først og fremst en storyteller». 

Denne historien har Bjølsen-gutten merket seg, for det er jo dette det handler om. 

– Det jeg har gjort hele livet mitt, er å fortelle historier. Gjennom sang, gjennom teater, sånne ting. Og hva er en gravferd? Jo, det er å fortelle et menneskes historie. 

Så Hans Marius tenkte at han hadde noe å bidra med i denne bransjen også, der det brukes virkemidler som tekster, musikk og blomster. 

– Og så er det jo en liturgi, det er en plan. Jeg synes akkurat det med riter, eller begravelser og tradisjoner, er veldig viktig fordi det hjelper folk videre i en sorgprosess.

Hans Marius understreker at musikken er en stor del av det. Men han synes det er veldig fint at det ikke er ham det handler om når han står og synger. 

– Her er det bare teksten, her er det bare familien, her er det bare det menneske man skal ta avskjed med det handler om. Og det er veldig fint. 

Da liker han å se de etterlatte inn i øynene, smile og på en måte si «jeg ser deg» og «jeg kjenner din sorg». 

– Det synes jeg er viktig som sanger.

Ta med barna

Gravferdskonsulenten opplever at vi i Norge skjermer barn for mye mot døden.

– Plutselig så har man kanskje en oldemor på 97 år. Og hvis man ikke er forberedt på at hun er «litt på overtid», at det ikke er så unaturlig at hun dør ... 

Han mener det er uheldig.

– Og da mener jeg ikke at man skal gå rundt og snakke om død hele tiden, men man bør for sin egen og for barnas del, ha et avklart forhold til det i hvert fall.

Hans Marius tror det er sånn at mennesker i mange ikke-vestlige land har et sunnere forhold til døden. 

– Jeg tror vi gjør oss selv og og barna en kjempestor bjørnetjeneste. Så derfor heier jeg alltid på foreldre som spør «er det greit at vi tar med barna?». Ja, ta dem med!

Men det krever at de voksne rundt kan snakke med dem. Hans Marius er opptatt av at de ikke må bli overlatt til seg selv med sine følelser.

De gangene barn er med, pleier han å gi dem små oppgaver, som å dele ut program eller tenne lys. Særlig en begravelse rørte ham dypt. Han fremførte «Nella Fantasia» og ante ingenting om det som skulle skje. 

– Plutselig reiste fem oldebarn seg. De kom opp med hver sin tusj i hånden. Så gikk de bort til kisten og begynte å tegne på den. Det var så fint, men da var det veldig vanskelig å stå der og synge.

Av og til opplever han at ting kan være tøffe emosjonelt, men han han et triks.

– Da må jeg minne meg selv på at dette ikke er min sorg, men jeg kan jo bli beveget av de menneskene jeg ser i øynene.

Ikke slutten 

Hans Marius stortrives i jobben som gravferdskonsulent. 

– Det handler genuint om å gå inn i andre sin sorg og sette deg selv litt på sidelinjen. Det er en veldig takknemlig og utrolig spennende rolle. 

Og det er én ting som stadig blir mer tydelige for ham. Det skjer hver gang han ser en død kropp. 

– Jeg er ikke i tvil om at det menneske som er der, det er et annet sted. Jo mer jeg ser det, så er det bare et skall, det er et skip eller et fartøy som vi har. Det høres kanskje rart ut, men det er egentlig en veldig god følelse. For meg betyr det bare at da er det ikke slutt. 

I sin nye karriere har han fått spørsmål om han har fått et annet syn på døden. Svaret er nei. 

– Jeg har hatt et ganske avklart forhold til døden hele livet. Jeg tror heller at jeg har fått et annet syn på livet. Jeg har begynt å se verdien av det igjen. 

gro.matland.nevstad@frelsesarmeen.no

P.S.: Vil du lese mer om Hans Marius Hoff Mittet? Gravferdskonsulenten synger gjerne på små scener der han får en helt annen kontakt med sitt publikum. Klikk på saken under: