Trøstekunstneren med åpen hjertedør

Opp en stupbratt bakke på en av Oslos små øyer ligger det. Huset som skiller seg fra alle andres. Inngangsdørene er malt i grønt og rosa, mens halve grunnmuren er dekket av mosaikk, fylt med hjerter og gedigne, vennlige ansikter. Umiskjennelig Björgsk. 

Den lett naive streken er lett å kjenne igjen fra grafikk, plakater, bøker, kort og kalendre. Mennesker som klemmer store hjerter inntil seg. Som strekker seg mot stjernehimmelen. Eller står ytterst på stupebrettet og tester sitt eget mot. 

Kunstneren har vært der selv. Kjent på usikkerheten og frykten. Ikke minst smerten. Midt i alt har hun valgt åpenhet. Det hun har funnet, deler hun gjerne.

Får energi av å gi

Det tar litt tid før hun lukker opp. Men så står Björg der med et brett breddfullt med meze fra Midtøsten.

– Jeg skal bare servere lunsj til teamet mitt, sier hun og viser vei inn i en separat førsteetasje. Der sitter én tilrettelegger, én økonom og en brite med opplevelsesferier som sitt spesiale.

Björg har fått nok en idé hun skal teste ut, autentiske feriereiser i Valdres. Teamet er i full gang med forberedelsene. Men sjefen selv skal videre. Opp en lilla og grønn trapp, forbi en rosa gynge-gris, blomsterkledde vegger og bokstaver i neonlys, viser hun vei inn til kjøkkenet sitt. 

Her disker hun opp med hjemmelaget svele.

– Man blir utrolig effektiv når man har vært alenemor. Hvert minutt er verdifullt, sier Björg.

Som alltid har hun vært våken siden klokka fem. Da får hun både tegnet og lagd mat. Produksjonen er enorm. Engasjementet likeså. Björg er en giver. Hun støtter barnehjemsbarn, pårørende til rusavhengige, og kvinner som er utsatt for vold. 10 000 barn i verdens største slum, Kiberia-slummen i Kenya, får hjelp av henne. 

I Gambia støtter hun kvinner som vil starte egen bedrift, og ved kunstskolen hennes klekkes det ut nye kunstnere.

– Hvor kommer overskuddet ditt fra?

– Man får energi av å gi. Jeg får så mye kjærlighet. Når jeg ser at andre får det bedre, blir jeg så glad. Jeg kunne fort blitt utslitt, for jeg jobber syv dager i uken, men jeg får så sinnsykt mye igjen. Mange kaller meg for gledesspreder, men jeg blir så vanvittig glad av å få hjelpe mennesker. Min verden er så vakker, konkluderer hun, åpner armene og deler ut både en og to klemmer.

Gi lindring

Kanskje er det varmen hennes mennesker trekkes mot? Björg ser folk. På julaften har hun åpnet dørene for dem som kjenner seg ensomme. Venner som sliter, finner ly i det store huset hennes. Men ikke alt lar seg reparere.

– Jeg mistet en av mine beste venninner i selvmord. Det er nesten ikke til å holde ut. Men det at hun døde, gjør at jeg reiser rundt og holder foredrag for LEVE, sier hun og tenker på Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.

– Livet er så kort, hver dag jeg får lov til å være her, vil jeg nyte og være takknemlig. Det er ikke noe en skal ta for gitt, at hjertet slår.

Det vet hun så altfor godt. Björg mistet mannen sin som 30-åring. Hun har kjempet seg gjennom sorg og tap, og aldri sluttet å gi til andre.

– Jeg tror at jo mer motgang du har, jo mer du klarer å stå i ting og mestrer det, jo mer tåler du. Jeg har stått alene og ikke trodd jeg ville klare meg uten andres hjelp. Men jeg har gått fra å være offer til å skjønne at jeg klarer det selv. Motet kommer ikke av at jeg er modig, men fordi jeg opplevde noe og klarte å komme meg gjennom det, sier 51-åringen.

I kunsten sin sender hun ut trøst og oppmuntringer.

– Jeg ønsker å gi lindring, mot og håp. Jeg vil minne folk på hvem de er, så de ikke glemmer at de er verdifulle, at de er sterkere enn de tror. For jeg vet det fungerer.

Jeg ville leve!

Men det har ikke alltid vært slik. Björg har strevd med å finne egenverdien.

– Jeg har hatt to fine foreldre som har gjort sitt beste og skapt et trygt hjem, understreker hun.

Oppveksten ble likevel turbulent. Björg er født på Island, men bodde lange perioder i Sørøst-Asia og i Bærum. Det var da det forferdelige skjedde. Bare ni år gammel ble hun gruppevoldtatt i Lommedalen. Hun fikk ingen hjelp til å bearbeide traumet, og gjemte alt inni seg. Etterpå ble det vanskelig å sette grenser, og hun opplevde flere krenkelser.

Da hun som 18-åring var utvekslingselev i Mexico, ble hun voldtatt to ganger. Igjen holdt hun inne.

– Jeg våget ikke å fortelle det til noen.

Det gikk en stund, inntil Björg våknet en morgen og erfarte nok en gang at noen prøvde å forgripe seg på henne.

– Jeg klarte så vidt å komme meg unna, men var knust. Jeg hadde nådd min absolutte bunn. Da ga jeg opp. Jeg opplevde at jeg ble jaktet på hele tiden, forteller hun. Björg la seg i en hengekøye, slukte en haug med piller og forventet å forsvinne helt. Men livet tok ikke slutt.

– Da jeg våknet opp i hengekøya, fant jeg ut at jeg ville leve, og jeg ville være lykkelig!

Hun hadde fått en totalt ny innstilling. Nå skulle gleden få regjere i livet hennes.

– Hvordan kom du dit?

– Jeg var i en offerrolle og syntes andre hadde vært slemme mot meg. Jeg følte meg verdiløs. Men da sa et menneske noe til meg som endret alt: «Björg, du er i offerrollen. Du har det bare bra når du tar tak i livet ditt».

Det lød kanskje brutalt i øyeblikket, men kommentaren snudde tankesettet hennes.

– Det er den største gaven jeg har fått. Jeg så rundt meg og oppdaget at alle sliter. Det er ingen som går gjennom livet uten å kjenne på hvor hardt det kan være. Jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av livet, og jeg ville være mest mulig glad. Så fant jeg ut at gleden er noe du velger. Bare jeg er ansvarlig for mitt liv og mine følelser, sier hun.

– Å la noen behandle deg dårlig, er også et valg. Om du velger å stå opp for deg selv eller ikke, alt er et valg. Det handler ikke bare om hvordan du har det, men om hvordan du tar det.

En kjent frase, men for Björg er det ramme alvor.

Få egenkjærlighet

Året i Mexico gjorde henne sterkere og satte et skille.

– Det var da jeg gikk fra å være barn til å bli voksen.

En hendelse fikk henne til å tenke nytt. Det var da hun skulle få besøk av sin norske kjæreste. Björg satte seg på en falleferdig buss og kjørte alene i 17 timer til flyplassen i Mexico City. Men der sto ingen kjæreste. Flere ganger prøvde hun å ringe til Norge, men kom ikke igjennom. Klokken to på natten sto hun alene i en av verdens mest kriminelle hovedsteder. Til slutt fikk hun skyss av en sikkerhetsvakt til bussterminalen og kom seg på en buss. Der sovnet hun, totalt utslitt.

– Da jeg våknet, var Visa-kortet og alle tingene mine borte. Jeg var robbet og hadde verken mat eller drikke, bare fire mynter i lomma. Men jeg hadde en venninne i byen jeg kom til, og klarte å gå og gå til jeg til slutt fant fram til henne. Jeg sto i det, og det gikk bra. Da tenkte jeg: Alt er mulig!

– Det gir oss styrke når vi er igjennom grusomme ting og det går bra. For neste gang det skjer noe fælt, har vi kjent på de vonde følelsene før. Vi har ikke sett noen løsning, men det har likevel kommet en. Jeg har lært meg å tenke: Det ordner seg. Jeg tror motgang gjør oss robuste.

Björg har jobbet hardt med å snu negative tankemønstre.

– Hvis du tror at du ikke er verdifull, setter du ikke grenser, for da tror du at du ikke fortjener å ha det godt. Du må tro at din egenverdi er konstant.

– Klarer du å formidle det til deg selv når du har en tung dag?

– Ja, når egenkjærligheten er på plass, forsvinner den ikke. Da klarer du å ta vare på deg selv. Jeg har aldri dager der jeg tenker at jeg ikke har noen verdi. Men det var en lang vei å komme dit.

«Ta vare på deg selv som du ville ta vare på din egen datter», står det på et av bildene hennes der en kvinne klemmer om sitt eget sårede hjerte.

– Det var som en eureka-opplevelse for meg da jeg klarte å elske meg selv. Det er det motsatte av å være egoistisk, du blir den beste versjonen av deg selv. Da blir du tydelig på hvem du er, og det blir lett å forholde seg til deg.

Hun mener at vi selv har et ansvar for å fylle oss med det som er sant om oss. At vi lytter til vår indre stemme.

– Å ha den sannheten i hjertet ditt, at du er verdifull, må komme innenfra, ellers lar du det ytre styre.

En ekstra trygghet

Björg kjenner at Gud gir henne verdi. Det er en god ballast å ha med seg. I tenårene gikk hun i Ten-Sing, og var senere både konfirmasjonsleder og søndagsskolelærer.

– Troen har alltid vært kjempeviktig for meg og gitt meg enormt mye styrke når jeg har vært langt nede. Det hjalp meg alltid å gå inn i en åpen kirke for å be, spesielt i Mexico, der har de åpne kirker. Gud er helt fantastisk. Jeg tror han passer på meg og er der for meg. Han har gitt meg ekstremt mye trygghet. Å forstå at du er verdifull for ham og at Jesus elsker deg, er så viktig. Det kan hjelpe deg på vei.

Hun tror Gud er til stede i det smertefulle og oppmuntrer henne til å bruke de vonde erfaringene så de kan bli til trøst for andre. 

På peishylla hennes lyser «GLEDE» i gult neonlys. En viktig påminnelse som også finnes i Bibelen. Minst 21 ganger oppfordres det til å velge gleden. Som i Fil. 4,4: 

«Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere!» 

Det er ord Björg tar til seg.

– Kjærlighet og glede er det samme. Når du viser andre kjærlighet, får du glede. Det tar to sekunder å rive noe ned, og kjempelang tid å bygge noe opp igjen.

Vil vekke livsgleden

Björg har skapt noe vakkert ut av egne tap. Bare fire år fikk hun med mannen sin, Eric, før han plutselig døde av hjerteinfarkt, hjemme i stua i Sør-Frankrike. Tilbake sto Björg med sønnen Tolli. 

Men hvordan skulle hun forklare en to-åring at pappaen hans var død? 

Hun satte seg ned, skrev og tegnet. Det ble til boken: Pappaen min bor i himmelen.

Da sønnen litt senere fikk en ballong, bestemte han seg for at den skulle sendes opp til faren, så han hadde noe å leke med der oppe. 

Da fikk moren en tanke: Hvorfor ikke samle dem som har mistet sine kjære til et arrangement på Allehelgensdag. Da kunne de sørge sammen og sende opp ballonger som en hilsen til dem som var gått bort. Dermed var storsamlingen Hjertefred skapt.

I fjor var det 20 år siden Eric Scott døde. Like lenge har Björg stått i bresjen for markeringen.

Artister og akrobater har stilt opp, i tillegg til hundrevis av frivillige. Sammen får de et fellesskap rundt sorg, kjærlighet og håp. Konseptet har spredt seg. Nå arrangeres Hjertefred 26 steder i landet. 

For Björg er det vanskelig å fatte at hun har klart å være en støtte for tusener.

– Jeg har vært deprimert og lei meg. Jeg vet hvor vondt det er å være der. Men jeg tror jeg forstår smerten, og da får jeg så lyst til å hjelpe. Jeg møter ekstremt mye takknemlighet. Det sterkeste av alt er at jeg klarer å vekke livsgleden i folk igjen. Det er nesten uten unntak. Det er så sterkt.

Stemmen brister.

– Jeg begynner å gråte bare jeg snakker om det. Det er mødre der som har mistet sønnene sine og ikke vet hvordan de skal leve videre. Og så blir de frivillige på Hjertefred og tar del i fellesskapet. Folk forbinder døden med frykt, sorg og skam. Døden blir tabu. Men å få sørge er som å gå ute i et regnvær, og sorgen blir vasket bort.

Gutten som fikk sørge

Hun glemmer ikke tolv-åringen som hadde mistet faren sin. Gutten klarte ikke å sørge, lukket seg inni seg selv. I to år nektet han å snakke om faren. Moren prøvde å få ham til åpne opp, men ingen ting hjalp. Gutten var rasende bare noen nevnte faren.

– Grunnen var at han hadde fått beskjed om at gutter ikke skulle gråte, så han var så sint. Moren fikk høre om Hjertefred og fikk ham med seg dit. De ble møtt av 300 fakler, alle tent av en annen mor som hadde mistet sønnen i selvmord, forteller Björg.

2000 mennesker sto der, mange gråt og holdt rundt hverandre. Så gikk en annen gutt fram til mikrofonen, Björgs sønn, Tolli.

Også han tolv år. Han leste fra morens bok: «Pappaen min bor i himmelen».

«En gang hadde jeg en pappa. Vi malte. Vi lekte. Vi badet. Så ble han veldig syk og døde. Plutselig var han ikke hos oss mer. Mamma sa han var i himmelen».

– Idet denne gutten hørte sønnen min lese, brøt han sammen på bakken og begynte å gråte. Han ville ikke hjem, bare være der.

Moren fikk legge jakken sin rundt ham. Da de kom hjem, ville han bare se bilder av faren. Plutselig var det greit å vise følelser, og han ville snakke med noen. To måneder senere fikk Björg en mail fra moren: 

«Kjære Björg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket deg. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd med sønnen min hvis ikke vi hadde dratt på Hjertefred».

Ta bort tabuer

Dette er bare én av hundrevis av tilbakemeldinger Björg har fått. Hun tror på åpenhet rundt døden.

– Det handler om å ta vekk skam og tabuer rundt noe som er så naturlig som å dø, det eneste vi vet vil skje med oss alle. Sorgen er egentlig vakker, den er en kjærlighetserklæring. 

Kreativiteten er en viktig kanal for smerten, tror hun.

– Jeg hadde ikke klart å lage kunsten uten at jeg hadde opplevd alt det vonde. Når jeg uttrykker meg, blir jeg ikke deprimert. Det gjelder alle. Det er så viktig for vår mentale helse. Jeg er så takknemlig for at jeg kan jeg få det vonde ut ved å tegne det ut. Andre kan for eksempel skrive, synge eller lage keramikk.

Hjertefred hadde aldri blitt til uten sorgen og tapet av ektemannen Eric.

– Det var helt grusomt. Men fordi han døde, kan jeg hjelpe tusenvis av mennesker. Når noen sier at livet er urettferdig, tenker jeg mer på at livet er en skole.

Hun har ikke svar på alt som skjer av grusomheter og strever med å forstå det når barn rammes. Men hun velger å se at det har kommet ut noe godt av det meste som har vært vondt.

Hjelper voldsutsatte

Björg har donert mange bilder til krisesentrene i Norge, og motivene berører.

– Kvinner som har vært der, har fortalt at når de har tenkt på å dra tilbake til sin voldelige mann, har de sett på bildene mine. Da gir det dem styrke.

En ung jente på 14 år søkte ly på krisesenteret i Oslo da hun var i fare for å bli tvangsgiftet.

– Hun ville helst tilbake til moren sin, men visste at hvis hun dro hjem, kom hun til å bli drept. Hver dag så hun på bildet mitt av en jente som strekker seg etter en stjerne. Når hun tenkte på å gi opp, sa hun til seg selv: «Nei, jeg skal nå drømmen».

Det klarte hun. Til slutt ble hun flyttet til en ukjent adresse og fikk en helt ny familie som skulle ta vare på henne.

Litt senere fikk Björg et brev fra jenta:

«Hvis det ikke var for det bildet, hadde jeg ikke klart å holde ut. Bildet ga meg mot og håp hver eneste dag.»

– Det er så stort for meg å få sånne meldinger, sier hun, tydelig rørt.

Og takker alle som står rundt henne.

– Jeg hadde aldri klart det alene. Jeg er så heldig at jeg har mennesker rundt meg som tror på meg.

Den ubetingede kjærligheten

Björg har satt spor etter seg i kirker i inn- og utland. Både Bekkelaget og Bahamas får snart glassmalerier. Bebudelsen og Madonna med barnet går igjen i flere alter tavler, som i sjømannskirken i Calahonda i Spania og i en kirke på Island.

– Når Maria holder Jesus, viser hun oss en ubetingede kjærligheten som Gud også føler for oss. Uansett hva vi gjør, blir vi tilgitt. Jeg er så opptatt av morskjærligheten, den store omsorgen. Den gudskjærligheten tror jeg på, den sterke kjærligheten i oss som helbreder. Det er denne kjærligheten som gjør at menn og kvinner som er skadet av barndommen, blir helbredet og hjertene deres blir hele igjen.

Hun har også donert bilder til Bekkelaget og Ormøy menighet, for at de skal selge kunsten til støtte for vennskapskirken i Beith Sahour nær Betlehem.

Björg løper ned trappa. Teamet venter ute, klar for neste avtale.

– Akkurat nå har jeg fokusert mest på Destinasjon Glede, sier hun og tar på seg kåpen.

De siste fem årene har 4000 personer gjennomført det ettårige kursopplegget hun har sammen med moren sin og flere fagpersoner.

– Deltakerne har fått doblet livsgleden sin. Kurset er digitalt, man kan velge felleskapet om man ønsker, eller gjøre det alene. Vi redder så mange familier og liv. Det er rørende og gir mer hverdagsglede til helt vanlige mennesker. Det handler om å velge glede og få egenkjærligheten på plass, oppsummerer hun.

Det er verdt alt.

marit.dehli@frelsesarmeen.no