Er aldri alene

Det er påskeaften og stummende mørkt i Trevi i Italia. Ikke et gatelys. Ikke et lysglimt fra vinduene i murhusene. Folk famler seg fram nedover de trange, brolagte gatene. Stille går de mot kirken. 

Major Ann Pender har forlatt reisegruppen og følger kirkegjengerne. Hun leter seg fram til en ledig plass i benkeradene og tar imot et høyt, smalt stearinlys. Hun venter. Litt etter samler de seg, prestene, munkene og barnekoret. I langsom prosesjon går de ut av kirken til plassen utenfor der et stort bål er tent opp. 

Med seg bærer de et gedigent lys som ennå ikke er tent. Inne i kirken er alle lamper slukket. Bare skinnet fra bålet kaster skygger innover. Menigheten lytter til salmesangen utenfor. Igjen skjer det et skifte. Følget kommer inn igjen, kun bærende på det store lyset som nå er tent. 

Folk strekker lysene sine mot den ene flammen og lar den gå videre til nestemann. Til slutt er det hundrevis av lys i kirken. Ann Pender kjenner at noe rører seg i henne. 

– Det var som en aha-opplevelse. Det var dette som skjedde i påsken: Det var helt mørkt, og så kom Jesus. Han sto opp igjen! 

Hun smiler. 

– Det er rart. Jeg har vært kristen omtrent hele livet, og var helt uforberedt 
på dette. Det var en så sterk opplevelse. Tårene rant. Jeg skjønte jo ikke bæret, for alt foregikk på italiensk. Samtidig forsto jeg det Jesus sier: «Jeg er verdens lys. Dere er verdens lys». Det er jo sant! Jeg fikk lyst til å rope ut i kirken, på norsk: «Han sto opp!»

En overraskelse 

– Det ble en ny bekreftelse for meg. Her har jeg blitt så gammel, og så får jeg noe nytt igjen. Gleden kom tilbake, smiler 64-åringen. 

Erfaringen gjorde godt etter noen år med store omveltninger i privatlivet. Med kort tids mellomrom døde også begge foreldrene hennes. 

– Da var det mye mørke. Jeg kom meg gjennom én dag, så den neste. I denne tiden sa noen til meg: «Du er så sterk.» Men det var ikke jeg som var sterk. Bønnesvaret var at jeg klarte å stå i ting. Det var ikke min egen styrke jeg sto i. 

Ann Pender er leder for Sentraldivisjonen i Frelsesarmeen, og anser seg selv som jordnær, langt fra høytflyvende. Midnattsmessen i Trevi snudde noe. 

– Jeg er ikke skrudd sammen sånn at jeg forventer slike opplevelser. Det kom som en overraskelse, en velsignelse. Du kan ikke ta med deg mørket inn i et lyst rom, da blir det bare borte. Men du kan ta ett lys, og det forvandler et rom. Jeg ble minnet om at Jesus sto ved min side.

Påskens mysterium 

Den vissheten tar hun med seg når hun går inn i påsken og prøver å forstå hva Jesus gjorde da han ofret seg selv, ble korsfestet og sto opp igjen. For hva betyr det at Jesus har tatt all vår smerte, skyld og skam, med seg opp på korset?

Ann Pender understreker at hun ikke er noen teolog, men hun har erfart en levende, tilstedeværende Gud. 

– Det er ingen ting som er overraskende for ham av det jeg opplever, kjenner og føler. Såpass mange ganger har jeg erfart at vi ber og ber, men situasjonen endrer seg ikke til det bedre. Men Jesus har gått gjennom mørket, døden og graven og kommet ut på den andre siden. 

– Likevel er det vonde fortsatt til stede i verden? 

– Ja, det er lett å tenke: Hvorfor griper du ikke inn? Det er bare å høre på nyhetene. Hvorfor overstyrer du oss ikke? Men skulle han gjøre det? Gud har gitt oss den frie viljen. Vi har ikke makt over hverandre. Jeg tror mye handler om at vi har fått livet, verden. Så skal vi forvalte det på riktig måte. 

Hun tar en tenkepause. 

– Noen ganger ber jeg om at de som har makt, har folk rundt seg som kan minne dem om Gud og gi dem vilje til godhet. Men da setter jeg meg til doms over dem. De store spørsmålene er der fortsatt.

En som er der 

«Påskemorgen slukker sorgen», synger vi. Men er det sant? 

– Det er vanskelig å tro det når du står midt i smerten, sier Ann. 

Når livet har buttet, gjør det godt å tenke på omsorgen hun har møtt fra andre. 

– Kanskje klarer vi ikke å be selv. Om jeg selv ikke klarer å holde fast, så har jeg blitt holdt oppe ved at andre har bedt for meg. 

Da foreldrene døde, kommandørene Margaret og Edward Hannevik, ble vissheten om at det var noe mer, forsterket. 

– Da kjente jeg på håpet. Dette var ikke slutten. De var trygge og hadde selv levd i håpet hele livet. 

Omtrent samtidig med at faren døde, fikk moren påvist kreft. Etter en tid ønsket hun ikke mer behandling og bodde de to siste månedene på palliativ avdeling. 

Mot slutten, da familien begynte å miste kontakt med henne, sa sykepleieren noe Ann ikke glemmer: «Selv om hun går inn og ut av bevisstløs tilstand, er hun helt rolig. Du kjenner det på pulsen, på hjertet. Selv i bevisstløs tilstand kan det være en kamp når du går i møte med døden, men den kampen har ikke moren din.» 

– Det var utrolig godt å høre. Det moren min hadde holdt fast ved hele livet, var der også i den siste fasen. Tenk, hun fikk avslutte livet slik hun hadde levd. Hun visste hvor hun skulle. 

Ann stopper opp. 

– Sorgen er jo der, men den blir lettere å bære når Jesus går ved siden av. Ved at han ga oss sin Hellige ånd som er i oss, har vi en opplevelse av at den oppstandne Jesus er i oss. Det gjelder om vi er skrudd sammen slik eller sånn.

Et håp som strekker seg 

Ann Pender velger å holde fast i håpet. Men hva er det? 

– I brevet til hebreerne står det at «håpet er et fast anker for sjelen». Det er ingen som går gjennom livet uten å oppleve smerte. Da føler jeg at det er håpet som gjelder, man er ikke alene. For meg har det vært veldig viktig. 

Da hun som ung mor startet med babysang på Bryne, ble det viktig å formidle at Gud var der for foreldrene med sitt nærvær. 

– Særlig for den som er førstegangsmor, er det mye frykt. Jeg husker godt frykten da jeg sto der selv med et tre uker gammelt barn og foreldrene mine dro hjem. Da slo det meg: Nå er dette barnet vårt ansvar å holde i live. Vi bodde utenlands på denne tiden, og i slike situasjoner kan det føles som om man er alene, men man er faktisk ikke det. 

I Jobs bok i Det gamle testamentet har hun funnet ord som er gode å lene seg mot: 

– Jeg kan også gå inn i vanskelige samtaler og vite: Jeg er ikke alene i det.

Bibelen snakker om både håp og glede. Noe handler om fremtiden, men også om her og nå. 

– Du har noe å holde fast i, selv om det ikke kjennes slik. Glede er noe mer enn latter. Jeg ville slitt med å ikke ha den dimensjonen i livet mitt, særlig i de vanskelige tidene, sier Ann Pender. 

Møtet med mennesker i Frelsesarmeen i Kenya og Zambia har utvidet perspektivet hennes. 

– Der lever folk i fattigdom og fastholder likevel et håp og en glede. De tar på seg sine hvite uniformer, et bilde på hva de har opplevd med Jesus, at her har de rett til å stå som Guds barn. Ville jeg klart det, hvis jeg hadde de samme omstendighetene? 

Den aller tyngste dagen 

Ann er ikke i tvil. Én dag i påsken berører henne mest. 

– Langfredag. Det er den mest personlige dagen for meg. 

Om hun ikke selv skal lede et langfredagsmøte, oppsøker hun alltid en gudstjeneste denne mørkeste dagen i Jesu liv. Hun vil gå inn i mysteriet, erfare hva Gud måtte gjennomgå for å forsone seg med oss. 

Ann blir ikke ferdig med korset. Romernes verste tortur-redskap er et symbol for lidelse, men også seier. 

I sju år var hun leder for Templet, Frelsesarmeens kirke og nærmiljøsenter i Oslo sentrum. Da fikk det enorme, vevde korset i møtesalen stor betydning på langfredagsgudstjenesten.

Folk kunne komme fram til korset og legge fra seg steiner som et symbol på det de strevde med, eller de tente bønnelys. 

I musikken finner Ann både trøst og fred. Når hun ikke har svarene, setter 
hun seg ved det gamle pianoet sitt i stua og spiller. Da får følelsene utløp, hun kan kjenne nærværet og la sangtekstene fylle henne. 

– Ofte når jeg trenger hjelp, detter det ned en sang i hodet mitt som minner meg om hvem jeg er og hva jeg har i Jesus. 

Et bilde har brent seg fast i henne. Da hun så The Passion of the Christ på kino, var hun spent på om filmskaperne hadde tatt med oppstandelsen. Filmen kunne sluttet med en fortvilet Maria som holder Jesu døde kropp i armene. For i det øyeblikket gikk scenen i svart. 

– Da var det helt stille. Så hørte vi plutselig en rumling. Steinen ble rullet bort, og det ble lysere. Da så vi Jesus fra siden, gå forbi, og vi så hullet, sier hun og peker på håndflaten sin.

Påskemorgen 

Denne scenen har hun delt flere ganger når hun har ledet gudstjenesten 1. påskedag. Ann liker å gå inn i hvordan Maria Magdalena kan ha hatt det når hun finner graven tom. Derfor leser hun teksten i Johannes-evangeliet i jeg-form. «Jeg har sett Herren», jubler Maria. At Jesus viser seg først for en kvinne, er helt spesielt. 

– På den tiden måtte det tre kvinners vitnesbyrd til for at en kvinnes utsagn skulle gjelde i retten, forteller Ann. 

Men det er Maria som blir kronvitnet. Som deler hva hun har opplevd. 

– Tenk, den gleden disiplene må ha følt, den må jo ha vært helt ubeskrivelig. 

Hun har selv fått et glimt av gleden. 

– For meg betyr det at Jesus er i livet mitt. Han vil aldri la meg være alene. Han er min trygghet. Alt rundt oss er i endring, men dette er konstant. Jesus er uforanderlig, sier hun og holder hendene sammen i et fast grep. 

Hun har fått en bevissthet om at Jesus virkelig er stått opp fra de døde og lever. 

– Det er vanskelig å forklare hva dette betyr for meg, særlig til mennesker som ikke har en tro selv. Men det er kanskje den sterkeste følelsen; at jeg ikke er alene i noe. Det er en visshet der, og konkrete løfter om at han er med. 

Etter midnattsmessen i Trevi har lyset fått en ny mening. 

– Hvis jeg er en lysbærer og vi er mange lysbærere, gjør det ingen ting om lysene er små. For vi har faktisk noe å dele. Jeg kan dele mitt lys videre til andre. I dagens verden tenker jeg at det blir mer og mer viktig. Mange er redde, usikre og lurer på hvor det bærer. 

Ann tenker på de små barnebarna sine som skal vokse opp i en uforutsigbar verden. 

– Da blir det kjempeviktig for meg å formidle tro, håp og glede til dem. Ikke minst trygghet. 

Hun trenger det selv. 

– Ofte kan vi sukke: Er jeg ikke kommet lenger. Men Guds nåde er ny hver morgen. Vi kan starte på nytt. Det er litt av oppstandelsen.

marit.dehli@frelsesearmeen.no

Vil du lese mer om liv og død? I påskenummeret står denne saken med major Ann Pender rett etter et intervju med mannen bak boken "Den siste vakten", som nå er ute i pocketutgave. For å skrive den måtte han oppsøke egen frykt.