Arven etter oldemor

– Jeg kommer alltid litt før for å dekke bordene. Da setter jeg ut kopper og asjetter, og bretter servietter, sier Lydia Marie Palm (25) fra Krokstadelva like utenfor Drammen i Viken fylke.

Hun har trukket en stol bort til bordet foran scenen i det store forsamlingslokalet til Frelsesarmeen i Nedre Eiker. Nå gir hun hver av de småblomstrete serviettene en sirlig brett på midten og former dem som en trekant, før hun legger dem på rekke bortover bordet. I snart fire år har Lydia Marie vært medhjelper under formiddagstreffene som Frelsesarmeen arrangerer hver fjortende dag. Arbeidsoppgavene går nesten av seg selv. Og det er bra, for før deltakerne kommer klokken 11, står noe annet på programmet.

– Vi har korøvelse med «Treffmusikken» fra klokken ti. Det er alltid noe jeg gleder meg til, for jeg er veldig glad i å synge, forteller Lydia Marie og kaster et raskt blikk opp på den store urskiven på veggen.

Like etter er koret i full sving. Ti kvinner og to menn fyller rommet med lovsang og tamburinklang mens pianisten holder takten bak pianoet. På første rad sitter Lydia Marie med notepermen oppslått i fanget. Bak henne er mamma Lill-Kristin og bestemor Bodil. Alle tre går på Frelsesarmeen, er medlemmer i koret og begeistret for sang og musikk, akkurat som Lydia Maries oldemor også var.

– Jeg pleier å synge til oldemor når jeg står her. Da ser jeg ut gjennom vinduet og opp på himmelen mens jeg tenker på henne, forklarer Lydia Marie.

Navnesøster Lydia
Det er to år siden Krigsropet intervjuet 95 år gamle Dagny Skinnemoen, som hadde vært soldat i Frelsesarmeen i 80 år. I fjor vår døde hun, men Dagny har uten tvil satt spor etter seg, både i Armeen og i familien.

– Oldemor var et utrolig fint menneske som brydde seg om alle, og som betød mye for oss alle, forteller Lill-Kristin Palm når korøvelsen er over.

Bodil Skinnemoen Sand nikker bekreftende.

Helt fra Lydia Marie var liten hadde hun og oldemoren et spesielt forhold. Dagny foreslo at den vesle jenta skulle kalles opp etter slumsøster Lydia Monsen. Hun var aktiv i Nedre Eiker på 50- og 60-tallet, gikk under kallenavnet «Monsen» og var en hardt arbeidende og godt likt kvinne. Og Lydia Marie lever opp til navnet sitt. 25-åringen er både aktiv og arbeidsom, og har et varmt hjerte for alle rundt seg.

– Jeg er ansatt i Eiker Vekst og jobber i en kantine tre til fire dager i uken fra klokken 9 til 16. Da står jeg ofte i oppvasken, eller jeg lager litt mat. Det trives jeg veldig godt med, forteller Lydia Marie med et smil.

Hver torsdag går hun på skolen, hvor hun blant annet jobber som journalist i avisen «Gullkornet». Hun opplever det som veldig spennende å få intervjue ulike mennesker.

– Men jeg har også blitt intervjuet av avisen. Og så har jeg vært i radio og på TV. Hun smiler litt hemmelighetsfullt mens hun forteller. Og det er all grunn til å være stolt. For etter at hun var med i et NRK-innslag vinteren 2017, ble Lydia Marie headhuntet til en liten filmrolle sist høst.

De vanskelige spørsmålene
– Noen fra produksjonsselskapet til TV-serien «Hvite gutter», som har gått på TVNorge, hadde sett innslaget som NRK1 g jorde i forbindelse med Downs-dagen. I TV-innslaget ble venninna mi Anette og jeg spurt om hvordan det er å leve med Downs syndrom, forklarer Lydia Marie.

Der ga jentene svar på de vanskelige spørsmålene mange lurer på, men ikke tør å spørre om. Det handlet om slikt som om de som har Downs syndrom har lett for å få venner, om de kan lese og skrive, få seg jobb, drikke alkohol, og om det er lov til å ta senabort hvis man bærer et foster med Downs syndrom.

«Det har man lov til. Men jeg synes ikke de skal ta det bort. De med Downs syndrom har noe godt inni seg», forklarte Lydia Marie på NRK1.

Det er en godhet som også omgivelsene får ta del i.

– Du er jo ganske aktiv, sier mamma Lill-Kristin og smiler varmt til datteren mens hun ramser opp både jentekvelder med venninnene, allidrett og ikke minst engasjementet i Frelsesarmeen.

Ønsket å bli soldat
Mens «Treffmusikken» har hatt øvelse, har deltakerne til formiddagstreffet kommet sigende inn i lokalet, en etter en. De setter seg ned i kjente grupperinger, gjerne ved faste bord, mens major Tove Roholt og kadett Janne Våje Nielsen gjør seg klare til å lede treffet.

– Vi starter alltid med sang og musikk, deretter spiser vi smørbrød og en kakebit, og så er det andakt til slutt, hvisker Bodil.

Lydia Marie hjelper alltid til med kaffeserveringen.

Familien til Lydia Marie har vært tilknyttet Frelsesarmeen i mange år, og i flere generasjoner, så da Lydia Marie ble soldat som 22-åring, var det en tradisjon som ble videreført.

– Hun startet i NEB, Nedre Eiker Barnegospel, og var med der i flere år. Lydia Marie har alltid vært glad i sang og musikk og de første årene brukte hun tegn-til-tale mens hun sang. Som 18-åring ble hun tilhørig, og vi var ikke overrasket da hun fortalte at hun ønsket å bli soldat, forteller Lill-Kristin.

Lydia Marie nikker.

– Det var en veldig høytidelig innsettelse hvor jeg måtte stå under flagget til Frelsesarmeen, minnes hun og ser bort på moren.

Å være en del av Frelsesarmeen, betyr mye for Lydia Marie.

– Det er så hyggelige folk her, og så liker jeg så godt å lese i Bibelen.

Det er noe hun lærte av oldemoren.

Den gamle Bibelen
Helt siden hun var liten var Lydia Marie på overnattingsbesøk annen hver helg hos oldemor Dagny. De leste i Bibelen sammen og snakket ofte om det de leste, forteller Lydia Marie.

– Takk Herren, for han er god, evig varer hans miskunn, deklamerer hun og forteller at setningen er hentet fra Salme 118, en av hennes favoritter.

– Jeg kjenner fortsatt at oldemor er hos meg. Når jeg ligger i sengen om kvelden, har vi lange samtaler, som om hun er her. Hun gir meg råd, og hun passer på meg. Jeg merker at hun er med meg hele tiden, sier Lydia Marie.

At hun en dag skulle få den gamle Bibelen til oldemor, hadde de to blitt enige om. Under begravelsen til Dagny i fjor vår holdt Lydia Marie tale og leste fra Bibelen.

Og mamma har overtatt etter oldemor.

– Hver kveld ber jeg sammen med mamma. Og så leser vi i Bibelen, forteller Lydia Marie og stryker hånden over den gamle boken.

– Da kjenner jeg at Gud er inni meg. Det er godt.

Praten går rundt bordene mens smørbrød og kaffe skal hentes på kjøkkenet. Lydia Marie sørger for at alle får. Oppgavene hun har under formiddagstreffet er noe av det hun har forpliktet seg til som soldat. Og noe hun håper hun kan fortsette med i mange, mange år. Hun smiler igjen.

– Oldemor var soldat i 80 år, og det har jeg også tenkt å være!