Et alter av markblomster

Det starter en glovarm dag i Italia for litt over 16 år siden. Biri-kunstneren er på den store samtidskunstutstillingen i Venezia. Sola steker, og Sigstad tar seg en pause fra biennalen og søker ly i en sval kirke.

Der kan han endelig puste og klarne tankene. Han tar inn den vakre kirkekunsten og merker seg utformingen av barokk-altertavlen som er omgitt av planteornamentikk.

Det er da han får tanken: «Tenk om jeg kunne gjort noe slikt med markblomster».

Ideen slipper ikke. 18. juni er han igjen hjemme i bygda. Han fyller bilen med vannbøtter, og humper av gårde på grusveiene.

På nabotomta troner Biri kirke, og der inne, i kontrast til de mørke tømmerveggene, lyser det i gull fra rammen rundt altertavlen.

Sigstad har ofte sett på den, og nå bruker han nesten samme utformingen og fyller på med villblomster i all verdens farger. Han har dårlig tid, floraen varer ikke evig.

Han setter seg et vilt mål: Hver dag må han finne nye eksemplarer, holde dem opp i hånden og male fem om dagen.

Etter to måneders hardkjør er det endelig ferdig, det som skal bli hans mest kjente verk, "Vegkant-alter".

Hyllest til naturen

Responsen lar ikke vente på seg. «Et guddommelig konsentrat av den norske sommeren», skriver en avis om det to meter høye maleriet. Menighetsblader følger på og ser bildet som en hyllest til skaperverket. Prester skriver prekener, inspirert av dette vegkant-alteret.

Snart lages det fem kopier av verket, trykket på glass som får plass i kulturhus og prestegårder. Til slutt går flere tusen kort i trykken og rives bort. Motivet har tydelig truffet blink.

– Jeg liker at folk legger sine egne tolkninger i bildene mine, men selv er jeg ikke religiøs, sier Sigstad.

Likevel tar han med en Jesus-skikkelse inn i flere av bildene sine, og evigheten har han skildret som en nydelig park. Han elsker å besøke kirker når han er ute og reiser. Her finner han inspirasjon, men får kanskje flere ideer ute i skogen.

75-åringen smiler lunt og åpner døra til det som engang var en husmannsplass.

Inne i tømmerstua serverer han kaffe med upasteurisert melk, byr på hjemmelaget saft og eplekake. Han og kona Anne er opptatt av økologisk jordbruk og er selvforsynte med grønnsaker.

Oppunder mørke, bratte åser blomstrer det inne og ute. Med nesten fotografisk presisjon har Sigstad foreviget vekstene langs pilegrimsleden nedenfor eiendommen.

Leken kunstner

– Det første jeg gjør om morgenen, er å gå ut og høre på fuglesangen. Våren og forsommeren er min store tid, når blomstene dukker fram og trekkfuglene kommer tilbake.

– Jeg var en gæren fuglekikker før og kan nok de fleste fuglelåtene. Nå har jeg begynt å interessere meg for insektlivet og vil male maurens liv, forteller han.

Allerede klokka seks begynner han å jobbe. Men denne ettermiddagen tar han seg en god pause og rusler ute på det gresskledde tunet. Antikke trehus fyller tomta. Noen sto på den gamle husmannsplassen fra før, andre bygninger har han flyttet og satt sammen.

– Jeg liker å snekre, sier kunstneren.

Og ikke minst leke. Inne i det som en gang var et fjøs har han laget et skattkammer til barnebarna. Trær av avisutklipp strekker seg høyt, helt opp til ei innebygd tretopphytte.

Vegger og tak er en eneste stor collage i grønt, oransje og gult, alt hentet fra en hel årgang av avisa Nationen. Inne i all fargeprakten lurer en bjørn og en elg.

– Jeg må prøve meg på noe nytt, ellers blir det kjedelig.

Nå er det tempera-maling som står for tur. Sigstad boltrer seg i teknikker og uttrykk. Det har han gjort siden studietida, da han skjønte at han kunne finansiere utdannelsen ved å selge det han malte.

Men studiene fenget ikke, verken biologi, litteraturvitenskap eller filosofi. Kunsten ble livsveien.

Mangeårig miljøengasjement

Og det synes på tomta. Et toetasjes galleri er fylt med fjellbilder, humoristiske malerier av utslitte birkebeiner-løpere, satiriske streker forsynt med syrlige kommentarer, installasjoner – og tresnitt med naturmotiver.

De selger han mest av.

I et av avlukkene kan publikum få se landskapet i Fåberg Vestfjell i 360 grader, favorittstedet til lillesøsteren hans som døde av kreft. Bildet er til minne om henne.

Kontrasten til fjellets høstdrakt er i motsatt ende av etasjen: Her er menneskers ensomhet skildret.

– Agendaen min er å utbre kunnskapen, respekten og interessen for den naturen vi er en del av selv. Jeg er opptatt av de utfordringene folk har ved å leve i dag. Aller mest er det en miljøbekymring, sier han og prøver å leve ut miljøengasjementet.

Derfor tar han toget, sykler mye og flyr sjelden. I ti bokutgivelser får både natur, politikk og psykologi plass. Siden han fryktet menn med autoritet, malte han dem likså godt. Et av hans mest kjente verk som ble vist på Høstutstillingen i 1993, har et apokalyptisk preg.

Som et apropos til skogdøden laget Sigstad et monumentalmaleri av store elgdyr som har sunket sammen i et dystert, brunsvidd landskap.

– Men jeg er også opptatt av migrasjon og oppløsning av familien, ensomheten.

Som et svar på tematikken er Sigstad i gang med en ny bildeserie som handler om fellesskapet og det enkle livet.

– Det er en løsning på de problemene vi står overfor. Jeg har tro på familien, jeg. Den er viktig.

Alteret i vegkanten

Så er vi der. I en egen nisje i galleriet troner verket "Vegkant-alter", satt sammen av 234 forskjellige arter. Fargeskalaen går i hvitt, gult, rosa, blått, fiolett og selvsagt grønt.

Bare et lite markjordbær i rødt skiller seg ut, og jammen gjemmer det seg ikke også tre insekter i bladprakten.

– Skal du finne den vakreste blåfargen ute, så er den på denne lille veksten snøsøte. Den er ren ultramarin, blomsten åpner seg bare i sollys, forteller han.

Foran ham lyser det fra en vertikal blomstereng med geitrams, blåveis og nøkkeroser. Men Sigstad ville også ha med artene han er mest betatt av, de ørsmå fjellblomstene.

– Jeg liker å gjøre ting som er på grensen til hva jeg får til. Oppgaven jeg ga meg selv, var å male alle plantene jeg fant her omkring, pluss oppi Biriåsen og i fjellet. Jeg klarte det på to måneder, for jeg hadde ikke særlig lenger tid.

– Det var den ferien, konstaterer han tørt.

Hyllest til vår flora

Dagen etter at han kom fra Venezia, dro han ned i Biri kirke og studerte altertavlen. Den var delt inn i to nivåer, Sigstad ville ha tre og laget et omriss. Han valgte seg en mørk bakgrunn for å få fram blomsterprakten.

– Jeg bruker alter som symbol. Det er en fin hyllest til vår flora. Hvis noen vil bruke begrepet «Guds skaperverk», så må de gjerne gjøre det. Selv tenkte jeg både på vegkant og pilegrimsvandringer.

Sigstad blar i boka si, "Viola og Linnea: Villblomstvandringer", en liten innføring i østlandsfloraen.

Her har han ikke bare malt vakre akvareller av vår- og sommerblomstene, han har også skrevet tekster fylt med fakta og egen livsundring.

– Jeg fikk frisket opp igjen kunnskapene fra videregående da jeg presset 500 blomster og lærte meg alle navnene.

– Jo mer du kan, jo mer oppmerksom blir du når du sykler eller går. Restene av de gamle blomsterengene er faktisk i vegkanten nå. Der kan du finne mange arter som avløser hverandre utover sommeren.

Selve altertavlen

Det er på tide å vise litt av inspirasjonskilden. Sigstad setter seg i bilen og manøvrer nedover støvete skogsveier mot Biri kirke.

I korskirka fra 1777 troner den gullinnrammede altertavlen, nesten lik vegkant-alteret i utforming.

– Ikke helt, da, mener kunstneren, men akkurat som på altertavlen, har han delt inn kunstverket sitt i flere nivåer.

Det er bredt nederst og strekker seg buktende oppover.

– I dette rommet kan jeg høre en fin konsert og bli inspirert. Ellers kan jeg få ideer av det jeg ser.

Enda en gang lar han blikket gli over de hellige skikkelsene.

Han ser på Jesus og disiplene i midten av altertavlen, som har sitt siste måltid. På samme sted i sitt eget verk har han gitt plass til de minste plantene i villfloraen.

Og der oppstandelsen som regel er skildret, har han festet en av de vakreste blomstene han kjenner, issoleie.

– Den kan du finne nesten på toppen av Galdhøpiggen. Egentlig liker jeg å male blomstene når de er litt halvvisne. Overført til mennesket, blir kanskje vi også vakrere når vi blir eldre, en slags indre skjønnhet, smiler 75-åringen.

Han erkjenner at tida går fort. «Nattfiolen blomstrer bare én gang» kalte han han en av utstillingene sine.

– Jeg er glad for å ha fullført vegkant-alteret, sier han og lar tankene vandre.

Kanskje finner han svarene han søker. Eller som han selv skriver i boka "Villblomstvandringer": «Søk for å finne det du ikke leter etter».

marit.dehli@frelsesarmeen.no