Fra smal vekkelsesbevegelse til "folkekirke" i nord

Året er 1938. Stedet er Balsfjord i Finnmark. 12 mennesker har druknet på havet, blant dem er barn, ungdom og voksne. Den veiløse bygda Malangseidet har blitt hardt rammet.

Tre slumsøstre fra Frelsesarmeen tar fatt på reisen fra Tromsø for å hjelpe familiene i sorgarbeidet.

Et foreldrepar er blant de omkomne, og gamle besteforeldre står igjen med ungeflokken.

Når slumsøstrene står på døra, får de tilreisende klar beskjed om at det ikke ønskes noen forkynnelse.

I Emil Skartveits nye bok «Frelseskrig i nord» står det: «Det var helt i orden, men kan vi komme inn og få stelle litt for dere, vaske gulv og gjøre klar klær for begravelsen?»

De slipper inn. I begravelsen, som teller 1200 sørgende, medvirker de tre slumsøstrene, hvorav den ene spiller orgel til salmene.

Skartveit og flere medforfattere har sikret mye av den dramatiske historien om Frelsesarmeen i Nord-Norge for ettertiden.

De bortgjemte historiene

Skartveit, som selv har vært frelsesoffiserer i Vadsø i tre år på slutten av 80-tallet sammen med kona Marit, forteller at han tilfeldigvis kom over en rapport fra slutten av 1800-tallet fra Finnkongkeila i Finnmark. Hvorfor hadde Frelsesarmeen hatt et korps der, på et værbitt lite fiskevær ved innseilingen til Tanafjorden?

Han begynte å lete etter informasjon, og fant blant annet ut at stedet ble forlatt i 1944 på grunn av tvangsevakuering.

Fra før kjente han til andre dramatiske historier fra krigen. Som da alle på barnehjemmet Vårsol i Vardø måtte flykte på grunn av krigshandlinger.

Blant barna var Yngve Hågensen, mannen som senere ble LO-leder. Skartveit fant ut at flyktningene fra Vårsol søkte tilflukt i Finnkongkeila.

Han fikk et stadig sterkere ønske om å skrive bok om Frelsesarmeen i Nord-Norge. Dette fortalte han rådgiver i Frelsesarmeens forskningsenhet, Per Arne Krumsvik.

I åtte år har de to på egen fritid arbeidet med denne boken sammen med medforfattere.

«Frelseskrig i nord» har to deler. En der Emil Skartveit tar for seg enkelthistorier fra de ulike korpsene langs kysten, og en del der de andre skribentene bidrar.

• Per Arne Krumsvik tar for seg krigsårene og tiden etterpå.
• Frelsesoffiser Marit Skartveit tar for seg det teologiske perspektivet.
• Professor i økonomi, Ola Grytten, ser på hvordan økonomi påvirket arbeidet og hvem som ble med i organisasjonen.
• Professor i kirkehistorie, Hallgeir Elstad, skriver om den kirkelige konteksten som Frelsesarmeen kom til.
• Leder for Frelsesarmeens historiske selskap i Sverige, Stig Axelsson, skriver om den svenske innsatsen under gjenreisningen etter krigen.
• Forskningsleder i Frelsesarmeen, Marta Maria Espeseth, skriver om Othilie Tonnings innsats for å få etablert barnehjem i Vardø.

Forstår oss selv bedre

For å finne de unike historiene har Skartveit lett i gamle Krigsraab og andre utgivelser i Frelsesarmeen, men han har også funnet opplysninger i gamle aviser og andre kilder som nå har blitt digitalisert.

Han er ikke den typen som tenker at vi automatisk lærer av historien.

– Da hadde vi sluttet med krig for lenge siden. Men historien gjør at vi forstår oss selv bedre. For eksempel hvorfor Frelsesarmeen har fanene og uniformene og det språket vi har. Vi tar historien med oss, og den har formet oss på godt og vondt. Men den viktigste årsaken til å skrive denne boka, er at jeg ønsker å vise respekt og ære de som har gått foran oss og synliggjøre deres fortelling.

I «Frelseskrig i nord» vil han framheve hverdagssliterne i Frelsesarmeen. De som ga hele livet sitt i tjeneste for andre.

De som vasset i snø, og som kunne gå i et døgn uten mat og sove halvannen time i en høyløe for å komme fram til en utpost der Frelsesarmeen ikke var fast til stede.

De som vasket hjemmene til fattige mennesker, mens de selv levde i den samme fattigdommen. De som selv ble syke eller døde fordi de pleide andre som var alvorlig syke.

De som reiste med båt til værbitte små bygder. De som i 30 år reddet fiskere fra drukningsdøden med redningsskøyta "Catherine Booth".

De som måtte flytte ofte fra sted til sted, fordi ledelsen i Oslo beordret dem.

Skartveit vil gjerne få fram selve grunnfortellingen om Frelsesarmeen på værbitte korps langs kysten i nord – og han ønsker å gjøre det med utgangspunkt i de mange små fortellingene.

Stor motstand

Det var ikke uten motstand Frelsesarmeen inntok Nord-Norge, og den var ulik fra sted til sted.

I boka referer Skartveit til avisen Lofoten som i 1895 skriver om et sammenstøt mellom Frelsesarmeen og læstadianere i Henningsvær. Politiet ble tilkalt, og en ble tatt på «slæb efter halsbenet».

I tumultene som da oppstår, utbryter angivelig en av de tilstedeværende: «Jeg maatte bare havt min stortromme, saa skulde vi ha stormet huset paa krigsmaner».

– Ja, det gikk hardt det for seg, kommer det fra forfatteren, som må legge til at han tror at en del avisskribenter la til litt i enkelte historier.

Men han poengterer at det ikke er tvil om at Frelsesarmeen møtte massiv motstand. Det var særlig læstadianerne, statskirken og myndighetspersoner som ikke var begeistret for Frelsesarmeen.

– Biskopen i Nord-Hålogaland stod på prekestolen i Vadsø og advarte mot Frelsesarmeen.

En mor blir i en rapport i Krigsropet sitert på følgende: «Jeg skal banke min datter tre ganger om dagen inntil hun slutter å gå på Frelsesarmeen».

Politiet kunne arrestere frelsesoffiserene og nekte dem å holde friluftsmøter.

Bygget lokaler av likkistefabrikker

I Vardø blir organisasjonen svært populær på tross av motstanden.

– Der er det på denne tida et sterkt innsalg av radikal og sovjet-vennlig sosialisme. Når Frelsesarmeen kommer med hele sitt velferdsarbeid og samarbeider med kommunen om både barnehjem og gamlehjem, så reagerer de lokale sosialistene og kommunistene voldsomt sterkt.

I Vadsø derimot var det tung, åndelig motstand. Stedet var preget av kvensk innflytting, og i tillegg var det et stort innslag av læstadianere.

– Jeg tror dette er den byen Frelsesarmeen møtte sterkes åndelig motstand i, men de ga seg ikke, og de har et korps (kirke og nærmiljøsenter red.anm.) der ennå.

Mange steder ble det vanskelig for Frelsesarmeen å etablere seg, blant annet på grunn av mangel på lokaler.

Det var en fattig Armé som ikke hadde store summer å kjøpe lokaler for.

– Enkelte steder overtok de gamle likkistefabrikker. For eksempel i Sjøvegan og i Svolvær. På sistnevnte sted har Frelsesarmeen fortsatt drift i det gamle lokalet som er en omgjort likkistefabrikk, forteller Skartveit.

Åndelig bekreftelse

Skartveit mener at Frelsesarmeen så på motstanden som en åndelig bekreftelse. Lokalene var ofte fulle når de hadde møter.

– Frelsesarmeen kom som en relativt smal vekkelsesbevegelse, og endte opp nærmest som en "folkekirke".

– Hvorfor ble Frelsesarmeen i denne tiden den dominerende kristne bevegelsen langs kysten?

– For det første kom de selv som fattige mennesker uten makt og som dermed møtte innbyggerne på likefot. Dessuten kom de med en lysere kristendom og med sangen og musikken. Vitnesbyrd, fri bønn og fellesskap var viktig.

Han påpeker at Frelsesarmeen ikke kom som et eget kirkesamfunn. Man kunne fortsatt stå som medlem i kirken og være aktive i Frelsesarmen. Akkurat det tror han var avgjørende for den store oppslutningen frelsesfolket fikk.

Forfatteren tror også uniformen var en suksessfaktor, for alle ble på en måte like.

Frelsesarmeens skjulte helter

Ikke minst tror Skartveit at slumsøstrenes innsats betydde mye for at Frelsesarmeen ble så populær. For før hjemmehjelpen var etablert, kom de med «vaskebøttenes og skurekostenes evangelium».

I et samfunn der mange mistet familiemedlemmer på sjøen, var det et ekstra stort behov for hjelp. Slumsøstrene fikk inngang hos mennesker som ellers ikke gikk på Frelsesarmeen.

I gamle dødsannonser ser forfatteren at det ofte står at man takker slumsøstrene for pleie av mor eller far.

– Og da handler det jo ikke om at disse menneskene var spesielt fattige, men at slumsøstrene hjalp de som var syke eller døende uansett sosial eller økonomisk status. Slumsøstrene gikk inn i hjemmene først og fremst for å hjelpe, men bønn fulgte ofte naturlig med som en del av omsorgen. På den måten ble hjelp og tro vevd inn i hverandre, sier han.

Det var ingen ufarlig jobb.

Mange av slumsøstrene ble selv syke, og enkelte døde av smitte. De levde under spartanske forhold og kunne jobbe mange døgn i strekk med lite mat og søvn.

Det fortelles om en korpsleder i Andenes som under spanskesyken sovnet utmattet på kjøkkenet i full uniform med bonetten på hodet. Da hadde hun knapt sovet på åtte døgn.

– For meg er slumsøstrene Frelsesarmeens helter.

Lofotens apostel

Langs kysten av Finnmark og Tromsø og Lofoten var det naturlig nok mange fiskere. En god del av dem samlet seg ofte på Frelsesarmeen. Skartveit mener de uniformerte snakket om frelse på en måte som favnet alle – også de som kanskje ikke hadde en så sterk tro.

En av frelseoffiserene som betydde mye for mange, var Ellen Nilsen. Hun beskrives som en ung og modig leder for flere av korpsene i Lofoten. I tillegg til Henningsvær, var hun også stasjonert i Stamsund og Kabelvåg.

Det var i Henningsvær hun fikk kallenavnet «Lofotens apostel».

For å finne ut hvorfor, måtte Emil søke i andre kilder enn Frelsesarmeens egne. Han fant svaret i en artikkel som stod i Østlandets blad 04.04.1939 i forbindelse med Ellen Nilsens 70-årsdag.

«Da møtet i lokalet var slutt, var der en gammel som sa: «Ja kaptein, du skal ha takk for du ber for oss og for våre kjære der hjemme, men i kveld må du be for fisk. Kjøbmennene har idag nektet oss mer kreditt og vi har fått brev hjemmefra at våre hustruer får heller ikke mer kreditt og fisken, som skulde ha vært her for tre uker siden, er ennu ikke kommet. Havet er svart, du må be for fisk, ellers sulter vi ihjel alle sammen. Et øieblikk tenkte hun på den skam det vilde bringe over Guds navn dersom hun bad om fisk og der ingen fisk kom, men så så hun hele denne skare av hustruer og barn der hjemme som var uten mat og så så hun alle disse gjeve fiskeres store nød og så bad hun forsamlingen knele ned med sig og så bad hun, mens tårene strømmet ned over hennes kinner, at han som eide havet måtte utrekke sin hånd og lede fiskens vei inn til de mange munner som ventet på mat. (…) Den neste morgen var Lofothavet fullt av fisk. (…) Overalt hørtes der sagt: «Det er kaptein Nilsen i Henningsvær som har bedt for fisk». Fra den dag av gav fiskerne henne navnet «Lofotens apostel».

Frelseskrig under og etter krigen

Skriver man om frelseskrig i nord, er man også nødt til å ha med noe om Den andre verdenskrig. 70 prosent av bebyggelsen ble nedbrent av tyskerne.

Flere barnehjem, eldrehjem og korpslokaler gikk også med i flammene, og man måtte flykte lange avstander med både barn og eldre.

Krumsvik forteller at norske myndigheter etter krigen anmodet de evakuerte om å vente med å vende tilbake til man hadde ryddet Finnmark for udetonerte bomber og miner. Men de fleste ignorerte advarslene.

Folk ville hjem igjen og bygge opp husene sine. Kanskje måtte de ta til takke med å bo i en utbombet båt, eller bygge noe provisorisk av noen stokker de fant.

– Det er en ganske kaotisk situasjon om våren og sommeren 1945 hvor folk trekker nordover. Selv før dette, har det vært tanker innad i Frelsesarmeen om at man skulle ha en rolle i gjenreisningen av Finnmark. Man ville jo selvfølgelig bygge opp igjen egne lokaler for å drive arbeidet videre, men man så også at dette var en kritisk situasjon for folket.

Under krigen hadde Frelsesarmeen i Sverige bidratt med brakker som hadde blitt satt opp for å fungere som forsamlingslokale og kafé.

Etter krigen sier Frelsesarmeen i Norge ifra om at de ønsket flere av disse, og svenskene sender flere brakker nordover til Kirkenes, Vardø, Vadsø, Berlevåg, Båtsfjord, Honningsvåg, Hammerfest og Alta.

Svenske offiserer og helsepersonell blir værende i nord i rundt et halvt år før Frelsesarmeen i Norge overtar.

Krumsvik forteller at situasjonen i Alta er litt spesiell. Der hadde ikke Frelsesarmeen lokale før krigen, men myndighetene spurte om de kunne sette opp en stasjon der også. Det var Armeen villig til.

Han forteller videre at en gruppe tyske ingeniørsoldater, som satt fengslet på stedet, sa at om de slapp ut av interneringen, skulle de påta seg å sette opp brakka. Det takket både myndighetene og Frelsesarmeen ja til.

I forsamlingslokalet som ble reist, var det en kafé der det ble servert måltider for opptil 800 personer.

– Slumsøster Aslaug Paulsen har i sin dagbok ført opp hvor mange som kom og spiste. Det var mange utover våren 1946, før det ble mindre etter hvert som man fikk gjenoppbygget husene. Det må sies at det også var flere andre organisasjoner som bidro, men jeg tror nok at Frelsesarmeen helt konkret har vært med å redde mange liv i en kritisk periode. Og jeg tror arbeidet har vært av stor betydning for gjenreisingen av Finnmark.

En kulturfortelling

Skartveit mener at «Frelseskrig i nord» ikke bare er en kristelig fortelling, men også en kulturfortelling.

– Den religiøse utøvelse er absolutt en del av kulturfortellingen vår, men den blir veldig ofte underkjent. Derfor har jeg lyst til å si til de som ikke regner seg som kristne, men som er opptatt av sin lokale historiske identitet: Dette er også en del av din fortelling, din historie.

Det som har gjort mest inntrykk på forfatteren, er de triste fortellingene, som unge frelsessoldater eller frelsesoffiserer som gir hele sitt liv for Frelsesarmeen, men som ender opp med å drukne på sjøen.

Emil Skartveit opplever at ingen av disse levde forgjeves. Men at de er en del av fortellingen om Frelsesarmeen – både i sin samtid og for all framtid.

– Jeg tenker at folk i Frelsesarmeen i dag kan hente inspirasjon fra de som har gått foran. Det betyr ikke at vi alltid skal synge de samme gamle sangene og slikt. Men vi kan ikke løsrive oss fra den fortellingen vi er en del av. Det er en grunn til at vi er det vi er i dag. Det må være utgangspunktet når vi skal prøve å være til stede for folk i dagens samfunn på en god måte.

randi.bjelland@frelsesarmeen.no