– Den hellige ånds viktigste kjennemerke er gleden

Han har skrevet en mengde bøker om kristne temaer, har bakgrunn som pinsepastor og leder nå et økumenisk fellesskap på et gammelt slott i Bjärka-Säby i Sverige.

– Gud er over alt. Du trenger ikke jage etter Ånden, eller rope Gud til deg. Det har aldri vært problemet at Gud er fraværende. Problemet er at vi er fraværende, sier Halldorf.

Med svarte klær, langt grått hår, buskete skjegg og et stor kors rundt halsen kan Halldorf minne litt om en ortodoks munk.

Kanskje ikke så rart, for det er i de østlige tradisjoner, i ortodokse klostre og visdommen fra de gamle kirkefedrene, at han finner mye inspirasjon for troen og føler seg hjemme. Og ikke minst finner han Gud i stillheten, som her på Lia gård med storslått utsikten over Storsjøen. For svensken holder også retreater. Denne gangen er temaet bønn her i Rendalen.

I gangene er det hverken småprat eller forstyrrende varsler fra mobiltelefoner. Deltakerne går rolig rundt i gangene, tar en stille stund i kapellet eller finner seg et sted å lese.

Kapellet er enkelt innredet, her skal ingenting distrahere menneskene som kommer hit for bønn og gudstjeneste. For det er i stillhet og bønn at vi møter Den hellige ånd, ifølge Halldorf.

Men hvem er egentlig Den hellige ånd? Det er ikke egentlig noe vi kan forklare og beskrive med ord, mener han.

– Troens språk er ikke et deskriptivt språk.

Troen er ikke et prosjekt

Her opplever Halldorf at det er et tydelig skille mellom vestlig kristendom og østkirken, den ortodokse kirken. For i Vesten er vi vant til å stille ja og nei-spørsmål. Vi ønsker å forklare og forstå. Og da utvikler vi et deskriptivt språk for troen. Halldorf er inspirert av østkirken, som har en annen inngang til trosspørsmål.

– Vi i Vesten tenker gjerne at «hvis jeg får gode svar på det og det spørsmålet, så kan jeg kanskje tro». Men det er ikke nødvendigvis sånn det fungerer. I den østlige tradisjonen får troen ikke så mye forklaring gjennom rasjonelle svar på fornuftige spørsmål. Men kanskje heller gjennom det lyset du møter i en troendes ansikt. Det lyset er Den hellige ånd.

Kanskje er nettopp fraværet av den typen tanker og svar en del av kirkens krise her i vest, funderer han. For han opplever at den verbale forkynnelsen har blitt så mye viktigere enn stillhet, tilbedelse og kunst.

– Kanskje er det det som gjør at mange vegrer seg for troen og kirken? Det kan man i alle fall lure på.

Halldorf understreker at troen ikke er et prosjekt. Den er ikke noe vi skal studere oss fram til, troen er en gave Gud gir oss.

Det fine med det, er at vi kan slutte å strebe, lene oss tilbake i tillit til at Ånden kommer til oss. Det finnes et tilknytningspunkt i hvert menneske til det gudommelige, til Den hellige ånd.

– Noe av det som kjennetegner Ånden, er nettopp det uforutsigbare. Den er som vinden, vinden blåser dit den vil. Ånden kommer til hver og en av oss. Vi kan hvile i tillit til det.

Men hva da med de som strever med dette med tro, som føler de ikke finner ut av det, eller ikke føler Guds nærvær? Halldorf mener det handler om at vi lett havner i et hamsterhjul der vi tenker på troen som et objekt som vi kan forklare og forstå. Han mener troen ikke er avhengig av hvor mye du forstår eller kan forklare.

– Legg det til siden. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke skal lære eller bruke våre tanker. Men troen er noe annet, noe som kan begynne å røre ved hjertet ditt når du våger å slippe litt taket om livet ditt. Når du våger å tro på at Gud søker deg uendelig mye mer enn du søker Gud.

Ingenting å bevise

Halldorf mener Den hellige ånds kanskje viktigste kjennetegn er gleden. Da snakker han ikke om en glede som er avhengig av ytre omstendigheter, men den dype, indre gleden. En letthet, som har å gjøre med at vi ikke trenger å prøve å bevise noe.

– Jeg trenger ikke være opptatt av hvordan jeg tar meg ut og hvordan andre oppfatter meg. Vi styres så lett av stemmer og omstendigheter rundt oss, og det frarøver oss lettheten.

Kirken har imidlertid lett for å gli over i noe som minner om moralpoliti, mener han. Troen kan reduseres til en måte å oppføre seg på. Da kan det skapes lukkede grupper, der bare de som oppfører seg «riktig» er innenfor.

– Det troen gir oss, er ikke en ny etikk, men et nytt etos. Et nytt hjerte. Etikken tar utgangspunkt i ytre ting, i lover og regler. Og de reglene trenger ikke være dårlige, det er ikke det. Men Den hellige ånd gir oss frihet, ikke regler. Den kristne friheten er uendelig, men den innebærer også et uendelig ansvar.

For frihet betyr ikke at man bare kan gjøre som man vil, understreker han. Som mennesker trenger vi også å møte motstand og å bli utfordret. Men det skal ikke være motstand og krav som tynger oss ned, men noe som styrker oss i vår lengsel.

La tankene modne

Mange søker veiledning fra Gud når de skal gjøre valg i livet. Gjennom bønn og stillhet kan valgene føles klarere. Men hvordan vet man egentlig om noe er fra Den hellige ånd, eller om et valg rett og slett føles riktig fordi det er mest behagelig, eller det er det vi har mest lyst til å gjøre akkurat nå?

Halldorf mener det viktige er å gi det tid. Pinsepastoren trekker fram historien om Johannesav korset fra 1500-tallet som eksempel. Det var en tid med veldig mye åndelighet, mange hadde åndelige opplevelser og fortalte at Gud hadde talt til dem.

– Han pleide å si til folk at «hvis du tror Gud har snakket til deg, så blås i det». Det handler egentlig om at hvis det er fra Gud, så kommer det tilbake. Det blir værende som en lengsel i oss. Derfor gjør det ingenting å legge det til side en stund. La det modne, og se hva som forsvinner og hva som blir værende. Det er kanskje ekstra viktig i vår tid, der vi har blitt så vant til å hoppe på den første tanken som slår oss.

Halldorf mener det også ofte er nyttig å søke råd hos erfarne medvandrere som har gått før oss.

– Det betyr ikke at andre skal fortelle meg hva Gud sier og ikke sier, jeg er alltid litt skeptisk til folk som gjør det. Men de kan hjelpe meg å lytte til meg selv.

Finner svarene i stillheten

Men det aller viktigste, mener han er å søke stillhet. Når vi hele tiden omgir oss med forstyrrelser, et vell av informasjon og fyller hvert ledige øyeblikk med scrolling på mobilen, er det vanskelig å sortere tanker, be og søke Gud.

– Det er ikke tilfeldig at det kanskje er det viktigste imperativet i de bibelske tekstene: Vær stille. Bevar roen. Det er gjennom det at dere får klarhet.

Veien inn i bønnens verden, den går også via stillheten, forklarer han. Da handler det ikke først og fremst om ordene vi ber. Allerede på Jesu tid var det folk som mente at jo flere ord de stablet oppå hverandre i bønnen, jo bedre var det.

– Jesus ristet litt på hodet og sa at det er jo ikke for ordenes skyld. Gud vet allerede. Bønnens vesen er å bli nærværende der hvor Gud alltid er nærværende. Bønn er ikke noe vi gjør, det er noe Gud gjør.

Halldorf mener bønn er like viktig som å spise og sove. Han siterer Paulus, som sier at vi er et tempel for bønn. Og det er egentlig Ånden som er bederen i dette tempelet, ikke vi. Faktisk pågår det en bønn i oss uavbrutt, natt og dag, selv når vi sover. Det er derfor bruden i Høysangen sier: «Jeg sov, men mitt hjerte var våkent».

Hvis vi våger å tro på det, kan vi tilnærme oss bønn på en annen måte. Da handler det ikke om hva vi gjør, men om å søke stillhet for å kunne bli berørt av den bønnen som hele tiden pågår i oss.

Må lære oss å vente

Det handler dermed heller ikke først og fremst om bønnesvar.

– Gud sier til oss mange ganger at: «Jeg er ditt svar, jeg er din lønn». Vi kan selvsagt legge alt fram for Gud. Men vi må lære oss å vente når Gud gjemmer sitt ansikt, som profetene sier. Og det å vente er jo ikke noe vi er så vant med i vår kultur. Jesaja sier i kapittel 28 at den som har tro, forhaster seg ikke. Det er et ord å meditere over.

Men hva da om man prøver å be, men ikke føler noe? Om man håper på å oppleve et nærvær eller bønnesvar, men ingenting skjer? Halldorf anbefaler først og fremst å ikke være resultatorientert.

For ham er bønn egentlig en relasjon man vokser inn i. Men om man ser etter et sted å starte, så er den aller enkleste bønnen et godt utgangspunkt, mener han.

– Det er det som i østkirken kalles Jesusbønnen: «Herre Jesus Kristus, Guds sønn, forbarm deg over meg». Over tid blir man stadig mer i ett med den bønnen. Og da lever man mer med Gud. Med Den hellige ånd.

Han forteller at i østlig tradisjon snakker man om at vi beveger oss mellom tre nivåer i bønn: leppenes bønn, tankens bønn og hjertets bønn. Vi begynner med leppenes bønn, og da skal vi helst ikke ha for lange kronglete bønner. Så handler det om å bli nærværende i tankene.

– Vi vet jo alle hvor vanskelig det kan være, tankene flyr av gårde. Men da sier de erfarne at det trenger vi overhodet ikke bli opprørt over. For en bønn fullstendig fri for distraksjoner, det er englenes privilegium. Når vi oppdager at tankene vandrer, henter vi dem bare inn igjen. Og så opplever vi kanskje øyeblikk av hjertets bønn. Det er når det ikke lenger er vi som ber, det er Gud som ber i oss. Det er der vi blir oss selv som mennesker. Vi blir den vi er skapt til å være.

Bordbønn gir dagene rytme

Halldorf har nylig gitt ut en liten bok om bordbønner. Han mener bordbønn er en viktig praksis, der vi knytter bønnen til hverdagslige hendelser, som måltidet. Det leder oss til et fellesskap med Gud, hverandre og med alt det skapte. Vi lærer oss å se på skaperverket med takknemlighet, som en gave. Ikke noe som vi eier og kan utnytte.

– I boka har jeg samlet bordbønner for en uke. Tre for hver dag, frokost, lunsj og middag. Enkle bønner som minner oss om hvem vi står i relasjon til.

Slike korte bordbønner er også viktige, fordi de er enkle å praktisere. Det er viktig med daglig praksis, men blir det for komplisert, klarer vi ikke å leve med det over tid. Det samme gjelder fastetiden.

– Det handler om de små tingene som vi kan holde fast på. Ikke de store anstrengelsene, for de går fort over. Derfor tror jeg på de enkle praksisene, de som gjentas og gir livet en rytme.

I en verden i krise kan det kanskje være vanskeligere å holde på ting som takknemlighet og bønn, og for noen er det vanskeligere å tro. Men stenge verden ute, det skal vi ikke prøve på, mener han. Vi må være del av den verdenen vi lever i.

Verden har opplevd turbulente tider mange ganger, det er ikke noe nytt. Det nye er at internett gjør at alle verdens kriser kommer oss så nær. Og det er en utfordring, for vi klarer ikke å ta all verdens nød og lidelse og fortvilelse inn i våre liv.

– Men Gud beholder sin ro, og det må vi mennesker også prøve. Det handler ikke om en passiv eller likegyldig ro. Mennesker griper etter makt på ulikt vis, men makten faller alltid med tiden. Vårt kall som kristne er å gestalte Guds godhet og visdom der hvor vi er satt. Om det så bare er i familien og vennekretsen. Det å være et tegn på Guds godhet og rettferdighet i verden er vårt kall, som enkeltmennesker, som kristne og som kirke.

stine.frimann@frelsesarmeen.no