Driften avviklet ved Frelsesarmeens akuttmottak på Kongsberg

Utlendingsdirektoratet (UDI) utfordret Frelsesarmeen til å overta driften av akuttmottaket på Kongsberg. Flyktninger strømmet over Norges grenser.

Organisasjonen, som tidligere har drevet akuttmottak på Åpta ved Farsund og på Teisen i Oslo, takket ja. På svært kort varsel.

I nesten tre år har Nybo ledet akuttmottaket sammen med nestleder Lars Gulbrandsen.

– Jeg kunne mye om Frelsesarmeen, men ikke noe om mottaksdrift. Mens Lars kunne mye om mottaksdrift og bittelitt om armeen, så vi ble en god kombinasjon. Men det var litt unntakstilstand i starten. Det var allerede 150 beboere da Frelsesarmeen tok over driften, og etter hvert var det opp til 700 mennesker her.

Nå er driften lagt ned. Det skyldes både at det er færre flyktninger som kommer direkte fra Ukraina, og at dette var en direkte tildeling til Frelsesarmeen uten anbudskonkurranse. Derfor kan avtalen maksimalt vare i tre år.

Ansatte, frivillige og andre bidragsytere er samlet en siste gang for å motta en velfortjent takk for innsatsen på akuttmottaket.

Hva sitter de igjen med, mon tro?

Hver gang nye, kjære ansikter dukker opp på en stor skjerm på veggen i matsalen, går det et unisont sukk gjennom salen.

«Dere ga oss følelsen av trygghet og stabilitet. Vi vil alltid huske dere med glede», sier en far som sitter omgitt av familien sin.

«Dokke va så snille å kule. Fortsett med å vær snille å kule! Me savne dokke», sier ei tenåringsjente som nå nesten snakker perfekt stavangerdialekt.

Intens oppstart

– Den første fasen var vel kanskje den mest intense. Den var utfordrende og krevende, sier Nybo.

Før de fikk kantinedriften skikkelig i gang, kjørte ansatte suppe fra Heistadmoen i en svær beholder som skvulpet i bilen. Men etter hvert fikk de 8–10 personer til å servere og ta oppvasken.

Han er glad for alle gode samarbeidspartnerne i kommunen, som innebærer helsesektoren, skole, barnevern, kommunedirektør og ordfører. Mottaket har på mange måter vært Frelsesarmeens ansikt utad i en by der de ikke har annen virksomhet.

I lokalene i første etasje, der opptil 700 mennesker har spist, spilt sjakk, strikket, snakket, ledd og grått, er det pyntet fint til avslutningen.

Men i rommene i andre etasje, er det lite som minner om fest. Noen fargerike legoklosser på gulvet. Lekebiler i en kasse.

Det er blant de siste sporene av at dette har vært hjemmene til mennesker på flukt fra krigen i Ukraina.

Madrasser i stabler. Ellers står rommene tomme i den store bygningen i Kongsberg.

Fra starten av var det viktig for Frelsesarmeen å få med en person som hadde erfaring fra slikt arbeid, og valget falt på Gulbrandsen som da jobbet i Fretex.

Han har god erfaring fra mottaksdrift, og har blant annet jobbet for Norsk Folkehjelp under bosniakrisen. Han har også jobbet for Røde Kors og Redd Barna.

Men egentlig er han utdannet journalist og fotograf.

– Etter at jeg hadde jobbet for Norsk Folkehjelp, og fått følelsen av hvordan det er å hjelpe folk, var jeg solgt.

– De fleste vet at om de spør meg om å være med å drive mottak, så får de et ja. Det er noe med utfordringene, og at jeg aldri vet hva dagen bringer. Det er spennende og givende å jobbe direkte med mennesker, sier Gulbrandsen.

Et trygt sted

Men hvem er de egentlig, disse som er grunnen til at mottaket har eksistert?

En av dem er Halyna, en av de aller første flyktningene som kom hit. Hun tilbragte fem måneder her.

– Det er trist at mottaket legges ned, sier hun.

Halyna er utdannet tannlege, og hadde en fin tilværelse i Ukraina før krigen kom. Den endret alt. Hun husker hvor redd familien ble. De hørte alarmer som gikk av om natten og visste ikke hva som kom til å skje.

Sammen med faren og to brødre med familier, prøvde hun å komme seg i sikkerhet i en landsby.

– Det var altfor for lite mat, for det var rasjonering på alle varer. Vi kunne ikke kjøpe det vi hadde behov for. Det var vanskelig, det er jo flere barn i vår familie, sier Halyna.

Selv er hun alene, men brødrene er gift og har fem barn hver.

– Det var farlig for oss alle, og til slutt vurderte vi det slik at det var best om en person i vår familie var i et trygt land, og kunne prøve å hjelpe resten og holde de andre oppdatert på det som skjer.

Halyna kom til Norge i mars 2022. Kort tid etter kom faren hennes også hit.

Resten av familien er igjen i Ukraina. De har nå en slags normalitet i hverdagen, der barna går på skole igjen. Likevel er det ustabilt.

– Det er farlig hele tiden. Når som helst kan det komme droner. Dessuten er det kaldt om vinteren fordi strømmen ofte går, forteller hun.

Hun smiler når hun forteller om de ansatte og frivillige her på mottaket, hvor hun bodde i fem måneder.

– Det var veldig koselig å bo her! Vi fikk det vi trengte. Det var en varm atmosfære, sier Halyna.

Sterke inntrykk

– Hva er de viktigste erfaringene du sitter igjen med etter tre års drift av et akuttmottak for flyktninger?

– Det ene er jo at dette er Frelsesarmeens første erfaring med å drifte et akuttmottak i tre år, for vi driftet ikke de to andre mottakene så lenge. Dermed har vi fått gjort oss gode erfaringer, spesielt rettet inn mot UDI og deres regelverk, sier Nybo.

Men det aller viktigste han sitter igjen med, er likevel det umiddelbare møte med mennesker, og troen på at det betydde noe at folk hadde trygge og omsorgsfulle mennesker rundt seg når de var fulle av sorg og engstelse.

– Vi har møtt folk og vært til stede når det trengtes. Jeg husker spesielt 25-åringen som forteller meg at kjæresten hans hadde blitt drept dagen i forveien.

– Og jeg husker alle som febrilsk fulgte med på telefonen og var desperate etter nyheter om barn, foreldre eller besteforeldre. Samtidig så vi tre- og fireåringene som sprang i gangene mens de holdt på baller, traktorer og dokker. De lot seg gjerne distrahere med perler eller farger. Da får man kontrasten i gravalvoret, for midt i det vanskelige hadde vi også en hverdag med lek og latter.

Men selv om det har vært mye glede, humor og lekende barn, så har jo mottaket huset folk på flukt fra hjemlandet. Mennesker som når som helst kunne få beskjed om at deres nærmeste var drept.

Blant bildene som har brent seg fast på netthinna hans, er dette: Hallen han sitter i nå er full av mennesker som drikker kaffe og skravler mens barna leker rundt dem. En kvinne går fredelig forbi mens hun ser på mobilen sin. I neste øyeblikk ligger hun på gulvet og hylskriker.

De ansatte stormer til for å trøste, og setter seg i ring rundt henne. Kvinnen hadde fått beskjed om at mannen hadde blitt drept i krigen.

– Det er slike hendelser som får oss på mottak til å ville være til stede og hjelpe til. Og det dreier seg ikke bare om slike ekstreme situasjoner. Det kan også handle om en gutt som står for seg selv i en krok og som trenger litt omsorg, eller en eldre mann som er helt alene i et land der han ikke kan språket og trenger hjelp for å komme seg videre.

– Det er så mange historier, og alt dreier seg om å kunne bety noe for mennesker i krise.

Kjæledyr i karantene

Det ble også en del styr når hunder og katter måtte sitte i karantene før de fikk lov til å gjenforenes med sine eiere. De hadde en karantene i hver sin ende av bygget.

En for nyankomne kjæledyr, og en for de som hadde vært på dyrehotell – og som igjen måtte i karantene mens man ventet på bekreftelse om at de ikke hadde alvorlige sykdommer.

Eierne fikk bare gå ned for å mate dyrene når de var i karantene, men Gulbrandsen forteller at det ble det gjort unntak.

– Vi hadde en gutt her som hadde en diagnose, og han var svært knyttet til katten sin. Derfor satte vi ned en stol i det fem kvadratmeter store rommet til katten, slik at gutten kunne være der så mye han ville. Han satt mye der nede.

Skal Gulbrandsen oppsummere disse tre årene, blir det i tre ord: en fantastisk reise.

– Jeg har fått bevist nok en gang at når du gir mennesker en sjanse, så ser du at det er noe fint og varmt i alle sammen. Det har alltid vært min livsfilosofi, men gjennom mottaksdriften her, får vi også bevis for at det er sant.

Og når dørene nå lukkes for siste gang, vil han sitte igjen med mange sterke menneskemøter.

Som den stolte faren. Han fikk unntak fra fotoforbudet for å filme den glade sønnen sin fremføre «Bli med-dansen».

– Jeg satte meg ned på huk ved siden av faren som filmet. Og så forteller mannen, som var på flukt med sønnen sin, at han filmer direkte for barnets mor, som er igjen i hjemlandet og kriger. Det er slike sterke scener man tar med seg, og de var det mange av, sier han før han må inn igjen i salen for å få med seg resten av programmet.

Det har vært vakre musikkinnslag og sterke historier, og ikke minst markerer denne samlingen slutten på en epoke i livet for mange.

Derfor er det smil og tårer i skjønn forening i salen når leder av Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene, kommandør Knud David Welander, går opp på talerstolen.

Også han har gode ord å dele ut, og han minner alle om at det ofte er i det dypt menneskelige at Gud møter oss.

Han forteller at Jesus selv uttalte disse ordene, som står i Matteus 25:

«For jeg var sulten, og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere ga meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg (…) Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.»

– Jeg er stolt over å stå her i dag med alle dere som har gjort nettopp dette. Tusen takk!

UDI er fornøyd

Mens alle bidragsytere får både gode ord og god mat i den pent pyntede salen, forteller regiondirektøren fra UDI Indre Østland, Kjersti Merethe Teksum Molthe, om samarbeidet med Frelsesarmeen.

– Avtalen med Frelsesarmeen kom i gang på et tidspunkt der UDI hadde stort behov for plasser. UDI fikk på plass en leieavtale med Statsbygg og Sivilforsvaret, som bisto i starten med å få opp senger med mer. Vi gikk deretter i forhandlinger med Frelsesarmeen og fikk på plass en avtale om drift av akuttinnkvartering, sier hun og legger til at det kort tid etter ble gjort en forpliktende avtale, basert på avtalte betingelser.

Hun forklarer det var naturlig å spørre Frelsesarmeen, ut fra den akutte situasjonen man sto i.

– Frelsesarmeen hadde erfaring fra før, og de har hatt er en høy standard og veldig god kvalitet i arbeidet. Frelsesarmeen har lagt ned veldig god innsats i Kongsberg akuttmottak. De har stått på, de har levert det de skulle. De har satt i gang et stort apparat for å få driften til å gå, og de har også hatt det medmenneskelige i fokus.

Frelsesarmeen tar nå kun imot flyktninger i Moss, på Framnes asylmottak. Der driver de også på oppdrag fra UDI.