Englemakeren i Kyanganga

Døren settes på gløtt, og en kvinne med hvit skjorte, tradisjonell kitenge og et tørkle på hodet titter frem med et brett mellom hendene.

– Habari! Jambo!

Vi får servert kenyansk te. For de med en sterk lengsel mot det søte, vil denne teen gi deg et høydepunkt i kulinarisk opplevelse: Varm te, med rause mengder geitemelk og sukker.

– Asante sana – tusen takk!

En halv kopp, eller mindre, holder. Vi slurper i oss teen, reiser oss, takker, og plukker sammen sakene våre. På tide å gripe dagen og reise på besøk. Vi setter oss i bilen og kjører innover smale veier – svingete, støvete og hullete etter forrige regntid.

Å bygge et hjem

Vi er fremme. Det er varmt. Luften står stille, og det ligger en varm dis over hele dalen. Selv om klokken bare er rundt 10 på formiddagen, er nok temperaturen godt over 25 grader allerede. Vi befinner oss midt på Ekvator, cirka 1300 høydemeter over havet. Til sammenligning ligger norske fjellområder som Golsfjellet i Viken fylke på cirka 1300 m.o.h., og Dovrefjell på rundt 2200 m.o.h.

Plutselig dukker en kvinne opp. Men er det ikke … Det er jo hun som serverte oss te ...!

– Jambo, jambo. Welcome, welcome!

– Thank you!

Mary, som hun heter, har løpt hjem mens vi satt og drakk te, for å rekke å ta imot oss hjemme. Hjemme er to ganske enkle hus laget i røffe murstein med bølgeblikk på taket. Husene er omtrent like store. Midt på gårdsplassen er det murt opp en hesteskoformet kant, cirka 1,5 meter høy.

På den ene siden er det en smal inngang. I norsk kontekst ville vi kalt det utekjøkken og kjørt inn en pizzaovn og et urtebed. Her vi står nå, er det grove steiner i en ring. Det ligger stablet noen vedkubber ved siden av steinene. En treplate ligger over to mursteiner på venstre side. Kall det gjerne en kjøkkenbenk.

– Det er kjøkkenet vårt når det ikke er regntid, sier Mary.

– Hva gjør du når det regner?

– Da lager jeg mat inne i huset på en kullpanne.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal respondere. Jeg sier:

– Wow, jeg kan virkelig se alt du har lagt ned av hardt arbeid for å bygge dette hjemmet for deg og familien din!

Engleverksted på Frelsesarmeen

Jeg synes min egen respons faller i like tørr jord som den jeg står på. For jeg må innrømme at i mine øyne er dette langt under standarden jeg vil at mennesker skal leve under. En enkel jordhytte, et kjøkken som er et bål. Null tilgang på rent vann eller sanitære fasiliteter.

Hun smiler til meg, med dekker for tennene med den nette hånden. Tannhelse er ikke det som har kunnet stå høyest på prioriteringslisten.

Mary vil vise oss rundt. I hagen hennes vokser det mais og store busker rosmarin; duften legger seg lett i luften. Her finnes aubergine, tomater og andre gode vekster, for å klare seg og være noe selvforsørget. Det står en geit bundet til et tre, og en hund løper rundt på gårdsplassen. Det er en fredelig plass. Det dufter urter, og lyden av gresshopper som spiller legger seg som et lydspor bak samtalen vår.

– Jeg ble enke for noen år siden, da mannen min døde. Han var den eneste i familien som hadde en jobb. Da han døde fikk jeg det veldig vanskelig. Jeg ble alene med to små gutter som jeg ville skulle gå på skole, men hvordan? Jeg hadde ikke råd til skoleuniform, og uten uniform fikk de ikke lov å komme inn på skolen. Jeg fikk høre om Frelsesarmeen og en gruppe med kvinner som laget engler. Jeg ville høre om jeg fikk lov å prøve. I begynnelsen syntes jeg det var litt vanskelig, men nå er jeg blitt ganske god. Og jeg får lov til å jobbe litt ved siden av, på korpset (Frelsesarmeens kirke og nærmiljøsenter), med å lage til mat og litt forskjellig. Da tjener jeg nok til at vi klarer oss, forteller Mary.

– Der får jeg lov å hente litt vann, men det er ikke nok til at jeg kan vanne så mye. Derfor er det bare dette feltet her jeg kan dyrke grønnsaker på.

Jeg merker jeg blir en blanding av imponert og fortvilet på Mary sin vegne. Jeg ser en tomt på størrelse med et lite norsk småbruk. Jeg ser en haug med stein som ligger borti hjørnet av jordstykket. Noe sier meg er at Mary og sønnen hennes har plukket dem for hånd for å lage bedre matjord. Jeg står midt i en åker med premature maisplanter. De henger med hodet. Behovet for vanning er iøynefallende.

– Min store drøm er å kunne kjøpe en vanntank og takrenner så jeg kunne samlet opp vann når det regner. Da hadde jeg sluppet å bære vann, og kunne pløyd jorda mer, plantet flere planter og solgt det jeg hadde til overs på markedet. Da kunne jeg tjent noen penger på jorddriften min, sier Mary.

Jeg snur meg rundt og ser på alle mulighetene som Mary egentlig har, men ikke får utnyttet.

Jeg vender meg mot vår kjentmann, Frelsesarmé-offiseren fra det lokale korpset i Kyanganga, og spør diskrèt:

– Hva koster egentlig en vanntank?

– Han svarer at for en 5000-liter tank koster det cirka 50 000 KEZ, som tilsvarer rundt 4000 norske kroner. Det høres kanskje ikke så ille ut, og burde være ganske overkommelig. Men sannheten er at om du er som Mary, og lever i vedvarende lav inntekt, er dette en helt svimlende sum.

En verden i endring

Uansett hvor vi kommer for å besøke våre Others-venner, er det noen ting som går igjen i hva arbeidet med Others bidrar til: Others jobber med fattigdomsbekjempelse. Fattigdom er først og fremst knyttet til penger. Grunnen til at man ikke har noen penger, er fordi man ikke har en jobb.

Penger kommer i all hovedsak gjennom en lønn. Har man arbeid, får man en lønn for arbeidet. Har man en jobb, har man større muligheter til å ha et godt sted å bo, spise næringsrik mat, sende barn på skole, betale for helsehjelp – og så videre. En inntekt spiller en viktig rolle når det gjelder hvordan vi lever våre liv. Når en familie har en inntekt, klarer man å ha et sted å bo og sette mat på bordet.

Har en familie to inntekter, og like muligheter for arbeid og lønn for begge i forholdet, kan livskvaliteten forbedres gjennom nødvendige investeringer i barns skolegang, ernæring og boforhold. Men en lønn er ikke bare en lønn. Den må være rettferdig, og den må være stor nok til at man skal kunne forbruke, investere og spare.

Lønnen en Others-produsent tjener, reguleres lokalt ut ifra nasjonale lønns- reguleringer årlig. Det at Others jobber tett sammen med Frelsesarmeen lokalt, og har folk på plass i det daglige, gjør at mennesker kan følges opp tett når det gjelder både arbeid og behovet for nettverk, felleskap og tilhørighet. Gjennom Frelsesarmeens omfangsrike lokale arbeid kan vi tilby mer enn bare en lønn, der behovet er til stede.

Også våre venner i Kenya har kjent på kroppen de økte levekostnadene den siste tiden. Der elektrisitet er ikke-eksisterende og matlagning foregår med åpen ild, er kull en av familiens største utgiftsposter. En bøtte kull har økt kraftig i pris i det siste. På landsbygda ser vi at store utfordringer knyttet til uforutsigbarhet i klimaet, gjør hverdagen vanskelig. Klimaendringene gjør at regntiden blir upålitelig. Regnet kommer ikke når man tror det skal komme.

Tidligere kunne man kalkulere avlinger ut fra når det kom regn. Slik er det ikke lenger. Noe har endret seg. Bønder som tidligere satte ut spirene sine ut ifra når regntiden skulle komme, ser de unge spirene visne grunnet mangel på vann. Dette fører til av avlinger går til spille. Man får dyrket mindre mat. Mindre mat betyr at prisen på det lille man avler frem, koster mer.

Bønder eller småskalabønder tør ikke satse på å plante ut store avlinger. Frø koster penger, og om de skjøre plant- ene ikke får vann nok, blir de svidd av den varme solen og investeringen går til spille. Nesten halvparten av verdens befolkning bor i områder som kan rammes av vann- mangel minst en måned i året, viser en ny FN-rapport. Innen 2050 kan tallet øke til 5,7 milliarder. (Kilde: NRK Urix )

Det påvirker oss alle.

Hverdagshåpet

I verden i dag beregner vi ekstrem fattigdom til å leve vedvarende på under 2 USD om dagen. Med en dollarkurs på 9,3 tilsvarer dette rundt 18 kroner per dag. Ganger vi dette med 365 dager i løpet av et år, vil vi komme til cirka 6500 kroner i året. Det forutsetter at du faktisk har en inntekt på rundt 18 kroner dagen. Mange har ikke det. Da blir en investering på rundt 4000 kroner for en vanntank godt over halvparten av alt du tjener i løpet av et helt år. Det sier seg selv at dette kan blir vanskelig å prioritere når mat skal på bordet, et sted å bo skal betales for, og skolegang til barna skal finansieres.

Jeg blir litt slått av både håpløshet og håpefullhet. Jeg vet at Mary, tross sine enkle kår og begrensede økonomiske muligheter, er full av takknemlighet for alt hun kan, nå som hun har arbeid, muligheter, lønn og fellesskap fra Others. Det gir styrke til hverdagshåpet.

Jeg kjenner en uro for hvilket ansvar som hviler på våre skuldre, men også et sterkt engasjement for hva vi kan være med å skape for kvinner som Mary.