Espen Lervaag 28 b nett 3

God nok

Espens tro falt på plass da han forstod innholdet i Efeserbrevet. – Om folk forstår det, blir det lettere å leve. Så enkelt er det, sier han.

• Foto: Kristianne Marøy / Tekst: Kenneth Juel Stavik / Hentet fra Krigsropet 5/2019
Sist oppdatert:

Espen P.A. Lervaag heter opprinnelig Espen Andersen. Det het han helt til han giftet seg med Caroline Petrine Lervaag. Da hun begynte å få post merket «Caroline P.A. Lervaag» våknet det noe i ham.

– Jeg likte «P.A.» såpass godt at jeg måtte begynne å lete litt i slektstreet. Der fant jeg en «Petrus», så da fikk jeg til det, humrer han.

Espen har de siste årene deltatt i en enorm rekke konsepter. I tillegg til å være manusforfatter for blant annet «Torsdag kveld fra Nydalen» og «Else», har han selv vært foran kameraet i utallige programmer, som for eksempel «I kveld med Espen Lervaag», «Komikere i Mercedes» og «All in Las Vegas». I tillegg står Espen bak en av Norges mest populære Instagramkontoer med over 120 000 følgere. Der legger han daglig ut videoer, bilder og «memes» hvor han på sin karakteristiske måte kommenterer noe dagsaktuelt.

– Du har mange ideer?

– Ja, det har jeg. Alt fungerer ikke, men man må prøve. Jeg er alltid på jakt etter noe nytt og spennende, men går fort lei av mine egne ting, ler Espen. Han oppnådde et foreløpig karrierehøydepunkt foregående høst da «Maniac», tv-serien han og hans gode venn Håkon Bast Mossige laget som eksamensoppgave da de gikk på Westerdals, ble kjøpt opp av selveste Netflix. I den norske, opprinnelige versjonen møter vi karakteren Espen, spilt av Espen selv, som befinner seg på et mentalsykehus. Serien hopper frem og tilbake mellom Espens fantasi og det virkelige livet. Dermed blir vi vitne til at han kaster granater mot fienden mens han er en del av «Gutta på skauen» i fantasien, til at han knuser avdelingens kaffekopper mot veggen i den virkelige verden.

– De har kjøpt navnet og konseptet. Selve handlingen er forandret, men de bruker vårt fortellergrep ved at karakterene kan reise ut og inn av fantasien, i forskjellige virkeligheter og sjangre uten å måtte forklare hvordan og hvorfor.

Oppveksten

Det var imidlertid ikke slik at veien mot et kreativt yrke som manusforfatter og komiker startet tidlig.

– Jeg var et veldig aktivt barn. Hadde jeg vokst opp noen år senere, tipper jeg at jeg ville fått en ADHD-diagnose. Jeg hadde en veldig god lærer på barneskolen som visste hvordan jeg burde håndteres. Timene sluttet ofte med at jeg ble tatt tida på mens jeg løp rundt skolen. Tidene ble notert på en liste læreren hadde på kateteret, forteller han.

Espen har dysleksi og var aldri glad i de teoretiske fagene. Det tok han til gjengjeld igjen for i det verbale.

– Jeg har alltid vært replikk-kvikk, uten at det var noe forsøk på å være morsom. Jeg likte å kommentere ting, på godt og ondt. Da vi hadde julespill, fikk jeg rollene med færrest replikker fordi de rundt meg trodde at jeg ikke var i stand til å huske mer. En gang fikk jeg rollen som gjeter som spilte blokkfløyte. Jeg kan fortsatt spille «O, Helga natt», ler han.

Familien var aktive pinsevenner, og i barndommen var menighetslivet i Salem på Åros en stor del av Espens liv.

– I helgene var jeg mye der sammen med kompisene mine. En stund var jeg også med i kor. Man får høre mange historier om folk som har hatt negative opplevelser med å vokse opp i det miljøet, men det kan jeg ikke si at jeg har hatt. Selvfølgelig skjer det, man ser jo hele tiden at folk med makt utøver den på feil måte. Sånn har det vært i alle tider, og jeg tror dessverre ikke at det vil forsvinne, sier Espen.

I tillegg drev Espen med fotball, og etter hvert ble den interessen altoppslukende.

– Fotballen tok all tid. Seks dager i uka siden jeg var 12 år. Jeg var fotballnerd, og jeg håper sønnen min også blir det. Jeg har hatt så mye gøy med fotballen, ikke bare på banen, men også alt det andre rundt. Jeg har spilt Football Manager på PC ikledd dress, forteller han entusiastisk.

Espen hadde planer om å nå langt som fotballspiller, og han ble sett på som et stort talent i ung alder.

– Jeg ble tatt ut til kretssamlinger. På den måten fikk jeg blant annet spille mot både John Carew og John Arne Riise. I 1997 spilte jeg på A-laget til Mjøndalen i 2. divisjon. I NM fikk jeg møte spillere som Jostein Flo og Lasse Olsen. Også har jeg slått tunnel på Vegard Hansen (nåværende trener for Mjøndalen og tidligere proff i Bristol City), sier Espen og ler.

Espen Lervaag står foran en blå dobbeldør med glassruter. Han ser med et nøytralt blikk mot kamera. Han er ikledd en dongerijakke.
Vi leste mye i Bibelen, og plutselig var det en tanke som slo meg som jeg ikke hadde hørt før, nemlig det at uansett hvor mye galt man har gjort, så er det «greit».
– Espen P.A Lervaag

Nedturen

Drømmen om en karriere som fotballproff ble knust etter et stygt benbrudd. Benet ble aldri det samme etter det.

– Jeg fant aldri tilbake til godfølelsen, og jeg hadde mistet toppfarta. Det ble litt halvveis satsning med spill i lavere divisjoner, men det var ikke noe gøy lenger.

Espen la fotballskoene på hylla, og et tidligere hektisk liv fikk plutselig et enormt tomrom som han ikke visste hvordan han skulle fylle:

– Jeg hadde vært på et nivå hvor jeg var klar for prøvespill i England, men så gikk alt «åt skogen». Da havnet jeg i en slags depresjon, og livet ble fylt av mer og mer destruktiv festing. Jeg flyttet til Tenerife for et halvt år. Der jobbet jeg som bartender, og det ble mye drikking. Da jeg kom hjem til Norge, var det etablert et drikkemønster, forteller han.

I 2002 mistet Espen moren sin i kreft, noe som gjorde at han nådde et nytt bunnpunkt.

– Da startet perioden hvor jeg drakk hver eneste dag, enten jeg var hjemme eller på jobb.

Espen klarte ikke å holde på jobber eller leiligheter. Han fikk beskjed fra sin daværende sjef at han kom til å bli sparket om han ikke sluttet selv.

– Jeg må ha gjort det godt på intervjuer, for jeg fikk stadig nye jobber. Men det ble hele tiden slik at jeg sluttet før jeg ble bedt om å slutte, forteller han.

Til slutt ble det ingen nye jobber, bare drikking.

– Alt bar preg av at jeg skulle drikke, før det plutselig en dag gikk opp for meg at jeg ikke kunne fortsette slik. Jeg bodde til slutt hjemme hos faren min, og da jeg ba om hjelp, gikk det fort. Han hadde nok ventet på den erkjennelsen fra min side.

Faren tok raskt kontakt med Evangeliesenteret og fikk ordnet plass på Østerbo Evangeliesenter. Espen var villig til å forsøke, men følte seg ikke umiddelbart hjemme.

– I starten føltes det ydmykende, og jeg forstod ikke hvordan jeg skulle overleve der. Og det er jo også noen farer ved dette å kombinere rehabilitering og tro. Jeg møtte folk som hadde gått på sprekker fordi Ludvig Karlsen døde. Jeg følte meg som en «outsider» siden jeg ikke ble med rundt da de spilte og sang.

Sakte, men sikkert, fant Espen plassen sin på Østerbo. Selv tror han dette først og fremst handlet om at han var avskåret fra alle bekymringer.

– Stress og gjeld var så langt borte. Det var friheten fra disse tingene som var viktig for meg.

– Var det et tidspunkt hvor troen fikk større plass?

– Ja, det var det. Vi leste mye i Bibelen, og plutselig var det en tanke som slo meg som jeg ikke hadde hørt før, nemlig det at uansett hvor mye galt man har gjort, så er det «greit». Da startet det en prosess for å finne ut om det virkelig kunne stemme. Jeg hadde aldri hørt det på den måten før, bortsett fra hos min nærmeste familie, og det kunne jeg jo ikke stole på, ler Espen.

– Husker du hvor du fant bekreftelsen?

– Ja, det var i Efeserbrevet 2. («For av nåde er dere frelst ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler
ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.») Hvorfor hadde ingen fortalt dette til meg før? Det er jo dette som burde forkynnes. Espen blir ivrig og trekker paralleller til livet:

– Om folk skjønner at de er gode nok, så blir det lettere å leve, og man slipper å være så redd. Jeg tror det er så enkelt. Det å skulle bygge noe som helst på prestasjoner, er det verste du kan gjøre.

Espen (t.h) står sammen med kamerat og medforfatter Håkon Bast Mossige på Times Square i New York. Bak dem fylles en vegg med reklmae for nyinnspillingen av "Maniac"
– De har kjøpt navnet og konseptet. Selve handlingen er forandret, men de bruker vårt fortellergrep, forklarer Espen.

Troen må erfares

Selv om han er veldig trygg i sin egen tro, er han forsiktig med å snakke for mye om den. Etter oppholdet på Østerbo begynte han på bibelskole på Oslo Kristne Senter.

– Det å kalle seg kristen er jo livsfarlig. Jeg har bestemt meg for å vente med å fortelle nye folk om troen min til de har blitt bedre kjent med meg. På den måten kan de ikke tillegge meg meninger og holdninger jeg ikke har når de får vite det.

– Det er et økt fokus på ateisme også i humoren for tiden. Ofte fra mennesker som fikk en kristen oppvekst. Har du noen tanker rundt dette?

– Vi mennesker er verdens beste grøftekjørere. Vi havner i enten den ene eller den andre grøfta. Om man har hatt en tøff oppvekst i et kristent miljø, har jeg jo forståelse for at man agerer. Jeg tror likevel mange vil havne på en sunnere side når de blir eldre og får barn. Det skjer mye i livet, sier han.

– Den populære komikeren Ricky Gervais har jo bygd et eget standupshow rundt det at han er ateist. Det er jo morsomt, men jeg synes at fokuset på vitenskapen blir litt fordummende også. Apologetikk (trosforsvar) er kjempespennende. Jeg synes det er veldig spennende å gå til grunnteksten for å se hva som står, hva ordene betyr og finne den opprinnelige betydningen. Samtidig bruker jeg ikke dette for mye i diskusjoner rundt temaet. Da pleier jeg å si at det er en grunn til at det heter «tro» og at det er en del variabler som ikke kan bevises, men som må prøves og erfares.

– Om folk skjønner at de er gode nok, så blir det lettere å leve, og man slipper å være så redd. Jeg tror det er så enkelt. Det å skulle bygge noe som helst på prestasjoner, er det verste du kan gjøre.
– Espen P. A Lervaag, komiker

Da livet hadde falt mer på plass, bestemte Espen seg for å starte på Westerdals institutt for film og medier.
I denne perioden fikk han også et møte med Frelsesarmeen.

– Jeg trengte en deltidsjobb mens jeg studerte, og fikk jobb på to av Frelsesarmeens barnevernsinstitusjoner. Først på Solfeng, deretter Solgløtt. Det var perfekt for meg. Hvilende nattevakt, smøre matpakker om morgenen, og så gikk vi sammen til hver vår skole. Jeg nevnte nylig for kona mi at jeg egentlig fortsatt kunne tenkt meg en sånn jobb ved siden av. Nå føler man jo til tider at man bare driver med tull og tøys.

Undertegnede tar fram et bilde som dukket opp i forarbeidet til intervjuet. Der er Espen kledd i en frelsesoffisersjakke.

– Hva er historien bak dette bildet?

– Det stemmer det. Den jakka ble glemt igjen av noen etter at Frelsesarmeen hadde leid Oslo Kristne Senter. Det må jo ha vært voldsomme greier siden en offiser måtte kaste jakka, smiler Espen.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER