Hjelper folk til en ny start

«Her er det nød nok til alle», fastslo ordfører Kirsten Orebråten. Frelsesarmeen var mer enn velkommen til å ta tak i utfordringene på Ringerike. Men hvor skulle de begynne?

Høsten 2021 var offiserene på plass i Hønefoss, klare til å utvikle arbeidet. I den lille byen på Ringerike med rundt 17 000 innbyggere, har Frelsesarmeen drevet arbeid siden 1888. Men menigheten hadde skrumpet. En håndfull eldre mennesker sto fortsatt på, men aktiviteten var synkende.

Kapteinene Bodil og Helge Østergreen tok derfor turen til ulike kommunale instanser for å lytte til deres behov. Responsen var uventet og overveldende.

– Aldri noe sted har vi blitt møtt på en så positiv og inkluderende måte! Det gjelder både kommunens politiske ledelse, så vel som ledere og medarbeidere på ulikt nivå, forteller lederne for Frelsesarmeen i Hønefoss.

Slåsskamp om mateskene

Men først gikk de på en real smell. De hadde startet med det mest prekære: matutdeling. Før jul 2021 gjorde de klar matkort for å gi ut til trengende. Det ble ingen suksess.

– Det var helt vilt, det var enorme køer! Folk sloss både utenfor og inne. Det var da vi gikk til ordføreren og la fram problemene, fortelle Helge.

Det hadde tårnet seg opp for dem, men lederne var ikke alene. Veilederen deres, oberstløytnant Elisabeth Henne, sa de forløsende ordene: «Hvor mye kan dere klare?»

Det hjalp. Bodil og Helge la om strategien og inviterte heller folk inn i mindre puljer. Istedenfor matposer får gjestene nå et matkort som de kan handle for på Kiwi, Rema eller Coop.

Hvert år får de matkort for til sammen 300 000 kroner, finansiert av eiendomsselskapet AKA. Summen holder akkurat.

– I november rakk jeg å levere ut det siste kortet. Så fikk vi nye i desember, sier Bodil.

Noe som er helt unikt, er at kommunen har inngått et fireårig partnerskap med Frelsesarmeen og sponser arbeidet med 600 000 kroner i året. Ringerike ønsker seg vekst og utvikling. Offiserene hjelper folk videre i livet, men vil mer enn å dele ut matkort.

– Vi ser etter om det er andre ting det er behov for og spør folk hva vi kan hjelpe dem med. Pengene vi får, går til nødsarbeid. Hver dag hjelper vi et menneske. Vi vil ikke ha køer, men samtaler.

Gull verdt

Det er onsdag og klokka er ti. Ute biter kulda. Ikke rart folk strømmer inn til Frelsesarmeens lune og lyse lokaler midt i sentrum.

Noen slår seg ned og tar en kaffekopp og et kakestykke.

Andre durer målbevisst bort til Helge som sitter klar ved laptopen. Der blir de registrert og får månedens matkort. Men det slutter ikke der.

Folk får tilbud om å gå på økonomikurs for å kunne drifte sin daglige økonomi. Det har gitt resultater.

– Folk kommer tilbake og takker. Vi ser at de har kommet seg videre i livet. De viser en sånn stolthet når de sier: «Jeg behøver ikke å komme hit mer. Nå klarer jeg meg». Da får jeg en stolt foreldrefølelse, sier Bodil og blir rørt.

Alenemoren «Liv» stikker det grønne kortet i lommen.

– Dette kortet betyr utrolig mye. Det har hjulpet meg mange ganger, som til jul og bursdag. Å få sokker her er også gull verdt. Og dette, da, sier hun og viser fram et flunkende nytt brettspill som Bodil har stukket til henne.

Det blir definitivt bursdagsgaven til datteren.

– Første gangen jeg kom hit var jeg ikke så veldig høy i hatten, for Hønefoss er ikke så stort. «Nå ser alle at jeg går dit», tenkte jeg. Men så møtte jeg flere av vennene mine her, som jeg ikke visste gikk hit. Det var veldig godt, for da kjente jeg mer trygghet, smiler hun.

Aleksandra i knallrosa boblejakke fyker inn og gir Liv en real klem.

– Jeg er singel, har ikke vært ute blant folk på lenge, så jeg trenger litt nærhet, sier hun og klemmer på flere gjester. Bodil er ikke noe unntak.

– Disse damene er helt nydelige. De stiller opp og hjelper til, sier offiseren.

– Det er viktig. Å komme hit er helt fantastisk. Jeg kjøper alltid middagsmat med matkortet, for det er så dyrt, sukker Aleksandra.

Hun har tatt noen praktiske grep i det siste etter å ha gått på økonomikurs og hatt flere samtaler med offiserene.

– Vi har forandret på kostholdet hjemme, og jeg har sluttet å røyke, så det hjelper mye. Du kan ikke si at du har dårlig råd når du røyker. For samme beløp som du bruker på røyk i året, kan du reise tre ganger til Karibien, påstår hun.

Utfordringen hennes nå, er å skaffe nok penger til minstemann. Da er det godt å møte venninner som kjenner Nav og kan gi nyttige tips.

Har folk i ryggen

Bodil og Helge står heller ikke alene. Med seg på laget har de prosjektkoordinator Gro Elin Hammer som sørger for er direkte hjelp til barnefamilier.

De har også god støtte fra Frelsesarmeens strategigruppe som kaller nybrottsarbeidet deres for «Hønefoss-modellen».

Ikke minst er de takknemlige for gode råd fra distriktsoffiserene Bjørg Randi og Lars Bråten i arbeidet med å tråkke opp nye veier.

– Oppdraget vårt var å se om det var mulig å få til et arbeid på Ringerike, eller om det måtte legges ned. Vi har vel aldri vært på et sted hvor de var så på minussida, konstaterer Bodil.

I menigheten møtte de ildsjeler som hadde tjent trofast i årtier, men alder og sykdom hadde tæret på kreftene. De startet derfor opp med nesten blanke ark.

– Er dere pionerer?

– Vi ser at det vi har ledet, har begynt å vokse, både i Mosjøen, Levanger og flere andre byer der vi har vært stasjonert.

Kanskje er de også litt vågale.

– Men hvis ikke det var for Gud, hadde vi ikke turt, understreker Bodil og hopper opp. Telefonen på kontoret kimer uavbrutt. Noen trenger dem.

Fra minus til pluss

Tobarnspappaen «Frode» er en som har fått hjelp midt i en livskrise. I dag er smilet bredt. Bodil har forsynt ham en haug med kokos-twist, ungenes favoritt. Så nå blir det jubel hjemme.

– Det var et ganske stort skritt å gå hit. Jeg har alltid jobbet, tjent greit og gitt penger til Frelsesarmeen hver jul. Nå er jeg plutselig blitt alene med to barn, uten ekstra inntekt, og jeg går på arbeidsavklaringspenger. Alt av utgifter er på meg, alt er kollapset, forteller han.

Da han så Frelsesarmeens annonse i lokalavisa for et drøyt år siden, kom han seg ned til sentrum, men sto nesten en time utenfor lokalene før han våget seg inn.

– Det var ille, jeg klarte ikke å slappe av, men folk var snille og hyggelige. Her er det respekt og ingen fordømmelse. En del ganger har jeg fått matkort, noe som hjelper oss enormt. Det er ikke alltid vi har råd til fersk fisk og grønnsaker, men nå har vi igjen noen kroner i slutten av hver måned, sier han og hever tommelen.

Økonomikurset på Frelsesarmeen har hjulpet ham å planlegge bedre.

– Det har gitt meg mer oversikt og fått pengene til å holde litt lenger.

Frode har opprettet flere kontoer. Som en egen konto for diesel. Når det er billig drivstoff, bruker han av kontoen og fyller opp.

– Sist jul ble den beste på mange år. Med Frelsesarmeens julehjelp hadde vi litt ekstra og kunne samle storfamilien som spleiset på resten av maten. Ikke minst er han takknemlig for hjelpen han har fått til ungene av koordinator Elin Hammer. Endelig har de fått fritidsaktiviteter som passer dem. Som takk stiller Frode opp som frivillig og hjelper til praktisk når det er utdeling av matkort. Han står gjerne vakt ved julegryta. Bodil smiler lunt til medhjelperen:

– Vi er blitt så glad i ham. Frode er så viktig for oss, han er en av våre.

Selskapsdamen

Frelsesarmeen har feiret ettårsjubileum for de nye, oppussede lokalene. Å flytte hit, rett ved byens butikker, var et sjakktrekk.

– Lokalene har hjulpet oss med å nå nye mennesker. De innbyr folk til å ta en kopp kaffe, mener offiserene.

En av dem som gjerne fyller kaffekrusene, er Linda Thunshelle. Når matkortene deles ut, stiller hun som frivillig.

– Jeg har tatt rollen som selskapsdame, smiler hun.

– Jeg ønsker folk velkommen og småprater med dem. Noen ganger serverer jeg kaffe, andre ganger hender det at jeg ber for folk. Jeg prøver å se menneskene. Å få være et medmenneske er meningsfylt, og vi bygger relasjon. Det er fint å ha enda flere å si hei til når jeg møter folk på gata.

– Hvordan er det for deg å møte mennesker som sliter og har vonde erfaringer?

– Det rører meg. Det er vondt å lytte til deres historier, og jeg ber for dem når jeg blir minnet på det, men jeg ønsker å gi dem noe som kan hjelpe dem videre. Jeg ser at mennesker får hjelp her. Én ting er det praktiske og økonomiske, men de får også verdighet. Måten dette er lagt opp på, gjør at folk føler de sitter på en kafé og skravler. Det er flott! Her blir de sett, hørt og tatt på alvor. Ikke minst får de med seg en liten gudstro på veien ut, sier Linda som også leder den tverrkirkelige bønnegruppa som samles i Frelsesarmeen.

– Hva vil du si til andre som vurderer å bli frivillig?

– Har du noen timer til overs, er det ingen større glede enn å gjøre andre glad. Det er en klisjé, men det er virkelig noe i det. Du får så mye tilbake; nye kontakter, mening med livet. Jeg får alltid mer påfyll enn jeg har gitt. Det er en god atmosfære her, godt å være en del av det. Å få lov til å bidra til noe som er større enn meg selv, er kjempeviktig.

Ber og handler

I dag ser offiserene fruktene av drøye tre års innsats. Under besøksrunden den første høsten kartla de behov. De snakket med kommunalsjefen, voksenopplæringen og flyktningetjenesten, boligtjenesten, frivilligkoordinatoren og kommunenes lavterskeltilbud overfor rus og psykisk helse. For å nevne noe.

«Vi vil ha samarbeid med frivillige organisasjoner», svarte samtlige, og ønsket større innsats på flere felter:

• Møte folk med minoritetsbakgrunn
• Bygge nettverk og bidra til inkludering i lokalsamfunnet
• Gjøre noe for alle familiene som lever i vedvarende fattigdom
• Møte ensomhet og utenforskap.
• Arbeide innen rus og psykisk helse.

Listen var lang. Det var bare å sette i gang. Tre år senere høster de ros.

«Du verden hva dere får til», sier politikerne. «Fra å være usynlige de siste årene, er dere over alt! Når det skjer noe i byen, er dere der.»

Det er nettopp visjonen, Frelsesarmeen vil være til stede og gjøre en forskjell i menneskers liv. Men lederne er helt avhengige av hjelp fra noen som er større. Derfor bruker de mye tid i bønn.

– Selv om vi er i en urolig situasjon, kommer Gud og fyller oss med sin fred. Når vi ber, stoler vi på at han svarer. Han finner den rette tiden til det beste for oss. Vi må velge å vente på Gud, at han kommer med sitt svar, sier Helge.

– Vi både ber og vi handler. Vi vet at Gud kommer med det beste. Uten bønn kunne vi ikke holdt på, sier Bodil.

Hun gleder seg over at mennesker tar imot Jesus, og respekterer dem som har et annet livssyn. For både muslimer og ikke-troende stikker innom bønnemøtene.

– Etter et bønnemøte sa en mann: «Jeg vil ikke bli frelst, men jeg vil gjerne ha en kopp kaffe». Etterpå kom en annen mann innom og stilte noen spørsmål. Da var det helt naturlig å spørre om han var kristen. «Nei, svarte han, «men jeg har et ønske om å bli det.» Det var stort å oppleve.