Kledd for å tjene

I mylderet av ulike kirkefolk i Norge, er det noen som helt siden 1888 har skilt seg tydelig ut. De har kledd seg i mørke uniformer og ikke gått av veien for å stille seg opp på torvet for å synge om Jesus. De har besøkt byens bruneste kafeer for å selge Krigsropet, og de har vandret rundt i byens belastede strøk for å dele ut matpakker og rekke ut en hjelpende hånd.

Fremdeles velger noen å bli soldater i Frelsesarmeen. Hvorfor gjør de det, og hva innebærer det for dem?

– For meg handler det om at uniformen snakker, sier en av de nyeste soldatene i Asker, Rune Bakken.

Som togkonduktør er han ikke ukjent med fenomenet. Når den grønnkledde kommer, finner vi fram billetten med det samme.

Når Rune går i soldatuniformen sin, vil han gjerne at folk kontakter ham for en prat om Gud og om den kristne troen.

– Uniformen forteller både at jeg tror på Gud og at jeg gjerne vil være her for deg hvis du trenger hjelp. Folk vet godt hva vi står for. Når jeg står ved Julegryta, kommer mange bort for å gi penger, og de sier: «Dere gjør så mye godt.» Det er så fint å få være en av dem som blir brukt av Gud til å hjelpe andre.

Selv om Frelsesarmeens sosiale arbeid er godt kjent blant folk, er det ikke alle som vet at Frelsesarmeen også er en kirke. I forsamlingshus uten spir og glassmalerier samles folk til gudstjeneste hver søndag, og både konfirmasjoner, vielser og begravelser foregår i Frelsesarmeens regi.

Det var da Rune flyttet til Asker at han stakk hodet inn på en gudstjeneste og ble begeistret.

– Jeg kjente at jeg kunne slippe ned skuldrene her, forklarer han enkelt.

Som soldat setter han stor pris på å få være med og delta i gudstjenesten.

– Når jeg får lese bibelteksten eller hjelpe til på kjøkkenet, så synes jeg rett og slett at det er stas. Det er så godt for meg å få slike oppgaver og føle at jeg kan gjøre noe for Gud.

Navnet betyr håp

Den dagen Nadiia Derevianko ble høytidelig innviet til soldat på Frelsesarmeen i Asker, var det fastelavnssøndag og boller til kirkekaffen. Men ikke bare norske kremboller. I glede over at en av deres egne skulle bli soldat, hadde noen av ukrainerne i menigheten bakt de lekreste tradisjonsrike retter fra deres kjære hjemland.

Kirkekaffen ble en fest.

Nadiia er språklærer, og to år etter at hun kom som flyktning til Norge, holdt hun en tale på perfekt norsk etter soldatinnvielsen. Her er et utdrag fra den:

«Jeg ble motivert til å bli soldat i Frelsesarmeen av ønsket om å tjene mennesker i nød og leve etter kristne verdier. Jeg er dypt takknemlig for denne muligheten til å tjene og hjelpe de som trenger det mest. Med tro, håp og kjærlighet vil jeg gjøre mitt beste for å følge denne veien.»

Navnet Nadiia betyr håp på ukrainsk, og denne 65-åringen vet mer enn de fleste om hva det vil si å tviholde på håpet og bevare troen i tunge tider. Lenge før hun ble en flyktning hadde livet vist seg fra vrangsiden.

– Jeg mistet den ene sønnen min i en bilulykke, forteller hun stille.

– I den dype sorgen hadde jeg samtidig to andre små barn å ta meg av, i tillegg til en syk og sengeliggende mor. I denne situasjonen ble jeg alkoholiker. I en periode måtte jeg på rehabilitering på et sykehus.

Nadiia sitter med et stivt ark foran seg. Det kan ligne på et høytidelig vitnemål. Det er soldatpakten. Den har hun nettopp skrevet under på, og med det har hun avgitt et løfte om at hun ikke skal drikke alkohol.

Alle som vil være soldater i Frelsesarmeen, skriver under på dette avholdsløftet i solidaritet med dem som strever med avhengighet, og som Frelsesarmeen ønsker å støtte, hjelpe – og ikke minst tilby et garantert rusfritt miljø. For Nadiia kom dette som en hyggelig bonus da hun gikk på soldatforberedende kurs.

Som mange av de ukrainske flyktningene, har også Nadiia bakgrunn fra den russisk-ortodokse kirken og har fått med seg den kristne troen fra hun var liten.

– Det fins en slik kirke i Oslo, men det er helt umulig for meg å gå til en russisk kirke.

Nadiias munn blir stram, og hun behøver ikke å forklare mer.

– Jeg er så glad for den måten jeg ble tatt imot på i Frelsesarmeen, og jeg liker den måten troen uttrykkes på, slår hun fast.

– Jeg liker å få være med å hjelpe folk som kommer fra andre land, for eksempel Eritrea og Somalia. Det er mange her i Asker som trenger hjelp.

Kaptein Anita Baunø har vært leder for nærmiljøkirken i Asker i ti år.

– Vi begynte tidlig å oversette tekster til ukrainsk på storskjerm under gudstjenestene. Sist søndag kom en ny dame til oss nettopp fordi hun hadde hørt at vi oversetter tekstene. Ofte får vi høre at folk fortsetter å komme fordi de opplever en god atmosfære hos oss, sier hun.

Fra tilhørig til soldat

Mangfold er blitt et honnørord i samfunnet vårt, og en gudstjeneste på Frelsesarmeen i Asker kan ofte være en mangfoldig og internasjonal opplevelse. Ernesto Antonio Melandez Figueroa er fra El Salvador. Han fant sin plass på Frelsesarmeen for omtrent 20 år siden og ble tilhørig.

Tilhørig er et mindre forpliktende medlemskap enn å være soldat. Tilhørige bruker ikke uniform, men de bruker Frelsesarmeen som sin kirke, og mange legger ned et stort og viktig arbeid som frivillige.

Noen av de tilhørige velger etter hvert å knytte seg enda nærmere til Frelsesarmeen og bli soldater. Det gjorde Ernesto.

– Jeg er så fornøyd med å tilhøre Frelsesarmeen her i Asker, forteller Ernesto som ellers er helsefagarbeider på et sykehjem.

Sammen med Nadiia deltok han på soldatforberedende kurs og ble innviet samtidig med henne. Også for ham er det ønsket om å bidra som veier tungt.

– Her er jeg ofte med på Supermandag når familier samles. Jeg vasker og rydder bord, og jeg hjelper til med ting og tang. Noen ganger lager jeg mat.

Tenner lys i globen

Den katolske kirken står sterkt i hjemlandet hans, og for Ernesto oppleves det naturlig og godt å tenne lys i globen under gudstjenesten.

– For meg er det en god måte å be på, sier han.

Det at folk kommer med så ulik kirkelig bakgrunn har gitt noen forandringer til gudstjenestene på Frelsesarmeen.

Ofte vil man se folk komme inn og tenne lys før de setter seg ned, eller de reiser seg opp for å gå til lysgloben og be når de føler for det. Det forsterker opplevelsen av å stå sammen i bønn på tvers av alle ulikheter.

– Jeg tenker at Gud ser lyset mitt og hører bønnen. Dette er noe jeg har med meg fra jeg var barn, sier Ernesto.

En levende menighet

– Å få nye soldater er en stor glede, og det inspirerer oss andre. At noen knytter seg til oss på denne måten, viser at vi er en levende menighet med mennesker som ønsker å gi av sin tid til Gud og fellesskapet, sier Anita.

William Booth, Frelsesarmeens grunnlegger, skal visstnok ha sagt at «hvis du vil ta vare på folk, så gi dem en oppgave». Anita står i en god tradisjon og forteller glad om hvordan de nye soldatene deltar.

– Hva soldatene bidrar med, avhenger av den enkeltes ønsker og forutsetninger, og menighetens behov. Våre nye soldater er med på matutdeling, bidrar med ledelse av gudstjenester og gjør praktisk arbeid. Noen sier at de gjerne vil få enda flere oppgaver.

Midt i den vonde krigssituasjonen i Europa har det vært en berikelse for Frelsesarmeen i Asker at mange ukrainere har funnet seg til rette der.

– Vi er en herlig gjeng med bakgrunn fra alle verdens hjørner, smiler Anita.