Lager de lekreste bluser av gamle duker

Ideen fikk Ellen Sanna Andersen, lederen av systua, da hun så en videosnutt på nettet der noen hadde sydd bunadsskjorter av gamle duker.

– Vi trengte å sy noe pent og nytt. Da ble det det bluser av duker. Man trenger slett ikke bruke dem som bunadskjorter, men kan fint bruke dem til olabukse eller annet.

– Hva gjør det med deltakerne når de lærer å lage så fine produkter som mange vil ha?

– Det betyr nok mye. For nesten alle som kommer innom her, må kommentere hvor vakre de blusene og de andre produktene er. Og det er jo ikke skryt disse menneskene har fått mest av i livet.

Ellen mener hvert rosende ord er høyst fortjent. For hun vet hva som ligger bak innsatsen.

– Jeg er nok ganske streng. Hvis det ikke er pent nok, må folk ta det opp igjen. Det er jeg nøye på, og det skjønner deltakerne. Når de har blitt så flinke som de som er her i dag, så ser de med en gang selv når noe ikke er pent nok.

Ellen er interessert i få donert flere duker, for da kan de sy enda flere av de populære blusene.

– Det må ikke være for mange flekker på, og de bør være så store som mulig. Vi må jo ha nok stoff til armer og alt som er, sier Ellen.

I den den ene enden av rommet står det vakre bluser utstilt. Alle er forskjellige, både i størrelse og utforming siden de er laget av ulike duker. Men på systua er også produksjonen mangfoldig.

Siri hattemaker

Symaskinen durer i hjørnet der Siri sitter. Hun har full kontroll. Med forunderlig letthet blir den runde sirkelen i stoff til bunnen i en hatt.

– Denne mangler bare fôret. I tillegg har jeg sydd disse to i dag, sier hun og peker på to fargerike, forseggjorte bøttehatter som står i et stativ på bordet hennes.

Hun skulle egentlig jobbe på kjøkkenet til Frelses-armeens arbeidstilbud, Jobben, men havnet på systua i stedet. Det angrer hun ikke på. Siri har nå bidratt her i fire år.

Hun som ikke hadde sydd siden hun var liten, kreer nå nesten hva det skal være med symaskinen.

– Jeg har lært mye. Jeg har laget festdrakt til barn, dåpskjoler, og en del skjorter og bluser, forteller hun.

Siri har også sydd en rekke hageforklær, handlenett og putetrekk.

– De som ligger der, har jeg laget av materialer vi har hentet på gjenbruksstasjonene, sier hun.

Kjærlig masing

Det er ingen tvil om at Siri har tilegnet seg stor kunnskap her, men i tillegg er systua på Jobben så mye mer enn et sted der det lages vakre produkter. Først og fremst handler den om et godt, rusfritt fellesskap.

Før 2017 så livet til Siri veldig annerledes ut. Det ble dominert av rus. Plutselig sa alt stopp. Hun fikk hjerneslag og hjerteinfarkt samme dag.

– Det var sønnen min som fant meg, og jeg har vært nykter siden det. I august blir det åtte år.

– Betyr det mye å ha noe å gå til?

– Ja, hvis ikke hadde jeg blitt sittende mye hjemme alene. Nå er jeg her tre dager i uka: tirsdag, onsdag og torsdag.

Det er de samme dagene som lederen Ellen er her. Det er en trygghet for Siri.

– Det har mye å si å komme seg ut og møte folk. Jeg har angst, men hvis jeg kommer meg hit, så hjelper Ellen til om det skulle skje noe. Jeg har panikkangst også, som kan komme helt plutselig.

Siri bor alene, men har en sønn i nærheten som viser henne stor omsorg. Dessuten har hun en hund. Men det siste året har sønnen passet den mye, fordi det har vært en ekstra krevende tid for Siri.

– Jeg har fått kreftbehandling for kronisk lymfekreft. Jeg dør med kreften, ikke av den, men behandlingen har vært tøff. I tillegg mistet jeg en venninne som døde av kreft, og så brakk jeg hånda.

– Det er godt du har hatt systua, da, kommenterer Ellen.

– Ja, det er det. Når jeg sier at jeg ikke kan komme i dag, sier Ellen: «Jo, det må du! Du kan ikke sitte hjemme alene». Du maser litt, sier hun og ser kjærlig på Ellen.

Ellen klipper stoffet

Siri er glad for at hun blir pushet litt, og for at Ellen klipper for henne, siden hun mistet følelsen i tre fingre etter slaget, og ikke kan gjøre det selv. Ellen er på sin side imponert over hva deltakerne får til.

– Alle som er her i dag har blitt så flinke. De syr veldig pent. Jeg kan gi dem hva som helst i oppgave, og resultatet blir så vakkert.

En av de andre deltakerne kommenterer: – Jeg synes det er fint at du viser meg hvordan jeg skal sy. Du forklarer så godt.

Det aller første en ny deltaker må lære å sy, er en nålepute. Deretter lager de en kurv og en veske.

Nå står Ellen og en deltaker bøyd over det som skal bli et hageforkle.

– Vent, jeg skal hente en nål, sier deltakeren og er straks tilbake og fester nålen.

– Flott. Da syr du herfra, og så skal du sy fast dette stoffet helt ned hit. Det samme gjør du fra begge sider her, og da blir det fine lommer, ser du. Det viktigste er at det er like langt på begge sider, forklarer Ellen.

Snart er deltakeren i gang med å sy videre på forkleet.

Deltakerne har også sydd forkle til den Frelsesarmeens nyåpnede Kafé En23. De er laget av restestoff, som før i tiden ble brukt til å lage uniformer av til slumsøstrene. Se saken under:

Ved en annen symaskin sitter Muse, som er ivrig deltaker her deler av året. Om sommeren er han med på Linderud gård og holder hagene i orden der.

– Hva var det som gjorde at du begynte å sy?

– Jeg synes det er interessant. Jeg har sydd to skjorter, og en god del handlenett og hageforklær. Ellen hjelper meg, og da går det bra.

– Han er veldig flink til å sy. Han sydde en veldig fin vest, skyter Siri inn, og det nikkes rundt flere av symaskinene.

Ønsker seg gamle gardiner

Foruten blondeduker ønsker Ellen seg også ulike stoffmaterialer som folk ikke bruker.

– Det kan være gamle gardiner, eller noen meter med stoff som de har kjøpt til et syprosjekt det aldri ble noe av, sier Ellen.

For det er i hvert fall helt sikkert, at på systua på Jobben, her blir det til noe.

Nå forbereder gjengen seg på flytting fra lokalene i Pilestredet. Fra 4. august overtar de lokalene til det som nå er Stedet Sagene. Ny adresse for levering av gammelt restestoff blir da Maridalsveien 158, 0461 Oslo.