Oslobiskopen lever i lyset fra påskeunderet

En ellevill og superglad velkomstkomité i form av den vesle hunden Milla, fyker rundt i den lille leiligheten på Bislett i Oslo. Hunden finner et tyggebein før hun hopper opp på fanget til matmor som har satt seg i sofaen.

– Ja, du er verdens beste du, roser Sunniva.

Det var ikke planlagt å få hund. Det var mannen hennes, Lars Kristian, som ønsket det. Ved en tilfeldighet overtok de hunden Milla som skulle omplasseres.

Lite visste Sunniva at hun kort tid etter skulle miste mannen sin til kreft, bare 55 år gammel.

– Det hadde vært mye tøffere for meg å bli til å bli alene om jeg ikke hadde hatt Milla. Det er mye trøst og glede i henne, for hun er jo alltid glad. Det er nok en av Guds underfundige veier som førte Milla hit.

Sunniva har de siste ni årene vært prest i Fagerborg kirke, og hun har ofte tatt med seg Milla – som er spesielt glad i korøvelsene.

– Der synger hun som bare det, sier biskopen og prøver å herme etter hundesynginga, men hun blir snart overdøvet av originalen som nå uler av full hals.

– Jeg vil si at hun er sosialt kompetent. Hun vil være med i fellesskapet.

T-skjorter med klar tekst

Sunniva er kjent for sine svarte t-skjorter med ordet PREST på, og hun kan jo ikke være dårligere som biskop.

– Jeg har gått med T-skjorter der det står PREST på i 30 år. Om jeg ikke hadde gjort noe tilsvarende i biskop-rollen, kunne folk fort ha tenkt: «Å ja, hun kunne bli biskop, men bare om hun ble noe annet enn det hun har vært». Som kirke trenger vi å visualisere et større mangfold, og det bidrar jeg også med på denne måten.

Hun reiser seg og finner fram nyinnkjøpt knall lilla T-skjorte som bærer påskriften BISKOP.

– De andre biskopene har sagt at de skjønner det, sier hun og drar skjorta over hodet.

Når det er påkrevd vil hun ha riktig bekledning, forsikrer 58-åringen. Men ellers blir nok denne T-skjorten godt brukt.

– Hva er det viktigste for deg å tilføre rollen som biskop?

– Jeg håper og tror at jeg skal få bruke tid på det jeg har gjort i 30 år; å forkynne evangeliet – så troverdig og bredt ut som mulig. Jeg håper også at jeg kan være et ansikt for Gud og kirken utad – en som kan løfte fram og synliggjøre alt det gode arbeidet. Jeg vil prøve å bruke denne rollen slik at jeg kan reise rundt og møte mange mennesker.

Sunniva stortrivdes som prest, både på Grønland, Kampen og i Fagerborg kirke. Når hun likevel sa ja til å stille som bispekandidat, var det fordi hun tror vi er inne i en avgjørende tid for folkekirken.

Hun håper å kunne bidra til at kirken evner å bli enda mer åpen, tydelig og synlig.

Norsk Monitor er en omfattende spørreundersøkelse som kartlegger nordmenns verdier, holdninger og atferd. Og i 2022 var det for første gang et flertall av deltakere som sa at de ikke hadde en religiøs tro.

– Jeg ønsker meg en kirke som kan ha lave skuldre og åpne hjerter i møte med mangfoldet, men som samtidig kan være en helt tydelig stemme for det vi tror på.

Påskeunderet

Hun har mange samtaler om tro med alle slags folk, og har erfart at det er veldig mange i dag som har liten bibelkunnskap. De vet knapt hva julen og påsken handler om. Men hun tror at de som leter etter glede, håp og trygghet i disse urolige tider, har mye å finne i påskeevangeliet. Både når det gjelder gjenkjennelse og håp.

– Påsken rommer både det beste og det verste i livet. Den forteller om et spenn av følelser og situasjoner, som ensomhet, tortur, angst, svik og død, men også om fellesskap, glede og under.

Sunniva synes påsken er fantastisk, fordi den roper ut at Gud og livet er sterkere enn døden.

– Sånn sett er det jo vidunderlig at vi feirer påske om våren der alt kan se dødt, kaldt og mørkt ut, og så bare arbeider livet nede i dypet og baner seg vei. Det gjør jo oppstandelsen også.

– Hva handler påsken egentlig om?

– At Gud vant over døden, gjennom det å bli menneske, og ved å gi seg selv, dø og oppstå. I påsken kan vi hjelpe hverandre til å tro at det er sant.

Men biskopen skjønner også de som synes det er helt forferdelig med et gudsbilde der Gud ofret barnet sitt. Derfor mener hun at vi som kirke må evne å formidle at Gud ga det aller mest dyrebare Gud selv hadde, sin sønn Jesus, men også at Gud, Jesus og Den hellige ånd er én guddom, og dermed at Gud ga seg selv for oss.

– De fleste av oss, som enten har egne barn, eller er glad i noen andres barn, vil mye heller at det skal skje oss selv noe vondt, enn at det skjer noe med barnet vi elsker. Hadde vi bare kunnet ta på oss lidelsen til barnet vårt, så hadde vi gjort det.

– Når Gud klarer å gå så langt som Gud gjør, er det en form for kjærlighet som er så sterk at ondskapen ikke kan matche den. Gud gjør dette for alle i verden. Både for de som spør, og de som ikke spør. Både for de som fortjener det, og de som ikke fortjener det, legger hun til.

Alt blir ikke bra – ennå

Sunniva tror vi lengter etter at «alt skal bli bra», som det sto på så mange barnetegninger under pandemien. Men selv mener hun at det budskapet er helt feil.

– I denne verden blir ikke alt bra! Vi kommer alltid til å leve med liv og død, med lidelse og lindring.

– Men oppstandelsen har gitt en ramme til vår lille livsfortelling. Den rammen gjør at vår fortelling er del av en mye større fortelling som Gud har gående med sin elskede verden. Og der har døden aldri siste ordet.

Hun mener Det må vi selvfølgelig ikke si på en lettvint måte til den som står midt oppi krise og død.

– Men det går an å formidle det på en måte som faktisk gir lindring og håp.

Sunniva tar tak i korset hun har rundt halsen mange ganger om dagen. Det minner henne om tre ting:

• En korsfestet Gud – vi er aldri alene, selv på de mørkeste steder.
• En korsfestet Gud – vi må aldri slutte å bry oss.
• Et tomt kors – Gud og kjærligheten er sterkere enn dødskreftene.

– For meg er det mer enn nok å leve og dø på.

Når døden rammer

Det betyr ikke at Sunniva ikke kan føle seg alene. Hun forteller om en av sine mørkeste stunder, dagen da mannen hennes døde. Hun hadde akkurat vært med på å stelle ham sammen med begravelsesbyrået. Nå sto hun med nøkkelen i hånden og skulle låse seg inn hjemme.

Da slo det ned i henne med voldsom kraft: «Nå er jeg alene!»

Sunniva og Lars Kristian hadde vært sammen siden hun var 20 år. Hun hadde aldri vært voksen uten å høre sammen med ham.

– Rett etterpå slo det ned i meg like sterkt: «Nei, jeg er ikke alene. Jeg tror på en Gud som er med meg gjennom liv og død, og jeg hviler i å overgi alle jeg elsker, også Lars Kristian, i Guds hender. Og livsprosjektet er å hver dag øve på det samme som før: å elske Gud og elske sin neste som seg selv. Men vi må snakke ærlig om troen og livet og det å be. Og at vi ikke alltid opplever å få de svarene vi håper på.

– Jeg fikk jo ikke det. Men det jeg har opplevd, er at jeg har fått kraft. Jeg har kjent et mektig nærvær, midt i alt som er, sier Sunniva.

Men hun møter også mennesker som kjenner på at Gud ikke er der i de vondeste stundene. Da må vi bygge fellesskap der vi evner å stå sammen også i det vonde.

– Bibelen er full av mennesker som klager og anklager Gud. Hvorfor svarer du ikke? Jeg roper dag og natt! Hvor er du? Jesus selv ropte til Gud da han hang på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

– Jeg tror Gud alltid er med oss, selv i mørket, selv om det ikke alltid kjennes sånn. Dessverre opplever vi ikke alltid at Gud er med oss i det vonde. Jeg tror at det er den onde makten – Satan, Djevelen, Fristeren – hva du nå vil kalle den, som vil få oss til å kjenne oss alene.

I prekenene sine har Sunniva ofte referanser til Harry Potter, og her assosierer hun til at karakteren Lulla Lullekjær sier til Harry Potter at det Voldemort vil er at Harry skal føle seg alene, for da er han lettere å overvinne.

– Mørket kan få overhånd i våre liv ved å plante mismot i oss og la oss føle oss forlatt av Gud og mennesker. Derfor er det så utrolig viktig at vi formidler en teologi som ikke tolker det onde som skjer som Guds straff, eller Guds fravær. For da er vi lette å ta.

Overgitt i Guds hender

Da Lars Kristian døde, ante det Sunniva at ingen kom til å våge å stille henne spørsmålet: Hvor tror du mannen din er nå? Derfor skrev hun om det selv i boken "Midt i alt som er" – en fortelling om kjærlighet, sorg og eksistensiell beredskap.

– Bibel og bekjennelse snakker om to utganger på livet, det må jeg bare forholde meg til. Samtidig har vi bibeltekster som maler fram bildet av en Gud som sammenfatter alt i Kristus. Jeg tror på at Gud som har skapt alle og elsker alle og en gang skal fylle alt i alle, med kjærlighet, rettferdighet og fred. Og jeg legger alle jeg elsker, levende og døde, hver dag i Guds hender – det holder for meg.

Det er vanskelig for Sunniva å se for seg at en allmektig Gud ved tidens ende skal gi slipp på noen av sine elskede skapninger. Om det er to utganger på livet, og den ene er uten Gud, er det vanskelig for henne å se at den kan romme liv, så lenge hun tror at Gud er kilden til alt liv.

– Finnes det et «himmelsk diktatur» hvor alle skal med, enten de vil eller ikke, eller er det mulig å velge bort samværet med Gud også for evigheten? Det kan jeg ikke vite. Men det jeg sa til Lars Kristian før han døde, var: «Hver dag kommer jeg til å overgi deg i Guds hender». Jeg hviler i det.

Når hun våkner om morgenen, strekker hun armene opp og tar på vingene som henger over senga. Den gigantiske kopien av øyenstikkervinger, laget av bildekunstermannen hennes, er Sunnivas personlige englevinger. Når hun rører ved dem, overgir hun ektemannen i Guds hender og takker for alle de gode sporene han har satt.

Hun trenger ikke svar på alt. Sunniva tror vi kan bruke alt for mye krefter på å streve etter å kontrollere både livet og Gud selv.

– Hvordan kan vi påstå at påskefortellingen er sann når det er så mye vi ikke kan bevise?

– Vi har troverdige, også utenombibelske kilder, på at en rabbi ved navn Jesus levde og virket på Jesu tid og ble korsfestet som en opprører. Men alt som skjer etter det, det må vi velge å tro på eller ikke.

– Jeg kan si at jeg tror det er sant at Jesus vant over døden. Men jeg kan ikke si at det er sant på samme måte som at dette bordet er 92 centimeter langt, eller at Ibsen skrev "Brand". Likevel er det en sannhet som jeg kan leve og dø på.

Overtro og undertro

For noen er kristen tro nesten synonymt med overtro, merker Sunniva. Men som biskop kommer hun til å utfordre det hun kaller undertro, som hun tror det finnes minst like mye av i Norge, som overtro.

– Undertro handler om at man gjør det vitenskapelige perspektivet til religion, og tenker at det eneste som teller, er alt vi kan måle, veie og bevise vitenskapelig. Men de fleste av oss vet at den vitenskapelige forklaringen ikke alltid gir hele bildet.

– Hvis man for eksempel har vært forelsket, så kan det forklares vitenskapelig, men da er det likevel veldig mye som ikke er sagt! Ord om hormoner og skjoldbruskkjertler er bare ikke nok for å få fram det store som skjer i livet.

Akkurat slik er det for Sunniva når det gjelder religion også. Troen kommer i tillegg til den vitenskapelige forklaringen.

– Mange tenker jo at religion snevrer inn livet. De forbinder det med forbud og påbud og at du skal tenke snevert om hvordan verden ble til. For meg er det helt omvendt. Troen er en utvidelseshistorie. Livet, verden og vi blir fattigere, bleikere og trangere av undertro.

Bønn i rundkjøringen

Det at Sunniva har valgt å bære troen sin så synlig på T-skjortene sine, har ført til mange gode samtaler på de underligste steder.

Ved brødhylla i matbutikken fikk hun nylig spørsmålet:

– Er du prest, eller bare kødder du?

– Jeg kødder ikke.

– Kan man prate med deg, da?

– Ja, det kan man.

Midt blant kneippbrød og skoleboller fikk de to utveksle gode og viktige ord om livet. Hun har også stått på fortauet ved rundkjøringen på Bislett og bedt for folk som huket tak i presten og ba om en bønn der og da.

Og Sunniva lyser alltid velsignelsen over folk som avslutning når hun har talt, enten hun er i bursdag, på en bar, eller skal holde en appell eller et foredrag i ulike sammenhenger. Da innleder hun ofte med:

«Jeg vil gjerne gi dere det fineste jeg vet om, som er Guds velsignelse. Og om du ikke ønsker en religiøs velsignelse, så håper jeg du kan ta imot det som et ønske om fred».

Og så ber hun:

«Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

– Folk blir så rørt. Og derfor tenker jeg at vi må våge å ta den plassen. Vi må bruke de store ordene. Kristen frimodighet er ofte forbundet med at man nærmest invaderer folk og kommer med lettvinte forklaringer om Gud og tro. Men det går an å vise både frimodighet og respekt i møte med mangfoldet.

Å leve med en tom grav i ryggen

Det er oppstandelsen som blir markert 1. påskedag. Både den første 1. påskedagen etter at Lars Kristian døde, og den første 1. påskedagen etter at lillesøsteren Gunvor døde, falt på deres bursdager.

– Det er jo på en måte tilfeldigheter, men for meg ble det en påminnelse om at vi lever i lyset av oppstandelsen. Vi lever med en tom grav i ryggen, og det gjør faktisk en verden av forskjell. Selv om vi går til gravene våre, blir de et håpets sted.

Og Sunniva vil jobbe for at kirken kan bli et fellesskap hvor vi tåler at ikke alt går som vi ønsker. Et sted vi kan være oss selv.

– Der har kirken noe å strekke seg etter. Frelsesarmeen er blant de aktørene som hjelper oss til å strekke oss. Selv folk som ikke deler Armeens verdisyn, har respekt for at de har så gode fellesskap der mange ikke har livet fullstendig på stell.

Oslobiskopen tenker at da blir det plass til nåden.

– Det blir et rom der vi kan være når vi feiler, når vi trenger nye sjanser, når livet ikke er som vi skulle ønske. Et sted der vi snakker sant om troen og livet. Da kan det skje små påskeundere i våre liv.

randi.bjelland@frelsesarmeen.no