Protesten som stilnet

– Når først basillen har bitt en, sitter den i, helt fra ungdommens dager, sier den tidligere sersjantmajoren i Hønefoss.

Hun snakker om Frelsesarmé-basillen.

– Det er her jeg lever! sier hun og kaster et varmt blikk mot gjestene som er innom menighetslokalene en formiddag med våt snø og vinterslaps.

Det er godt å få satt seg ned. Krykkene er blitt hennes fast følge. Hun har sterke smerter i knærne som ikke lar seg operere. Korpsleder Bodil Østregreen er imponert over innsatsviljen.

– Karin-Synnøve stiller opp på alt som er. Snakk om å være trofast! sier hun og belønner henne med en varm kopp kaffe.

Et lyst sinn

78-åringen er ærlig om smerter og utfordringer, men byr på et bredt smil og treffsikre kommentarer.

– En ting hjelper meg veldig; at jeg har godt humør og et lyst sinn. Selvfølgelig er det topper og bunner, men en må jo ha litt moro også. Jeg vil gjerne være en god kamerat, si noen gode ord til noen som er nedfor og stille opp med bønn hvis noen har behov for det. I 59 år har hun satt spor etter seg på Ringerike. Mange kjenner henne som primus motor i menigheten. 10. januar feiret hun 60 år som frelsessoldat.

– Det er å rart å tenke på. 60 år er gyselig lenge. På en måte er jeg litt stolt. Jeg er stolt over å gå på gata i uniform. Det fine med uniformen er at folk er trygge på oss og henvender seg til oss. Frelsesarmeen er absolutt en menighet og en organisasjon vi kan være stolte av, sier Karin-Synnøve.

En klar protest

18 år gammel ble hun innvidd i Langesund. Veien dit var ikke enkel.

– Kanskje var det en tilfeldighet at jeg begynte i Frelsesarmeen. Broren min var soldat og senere offiser. Etter hvert fikk også jeg lyst til å gå dit, men reiseveien var lang, så det ble ikke til at jeg dro så ofte. Men så begynte noe å røre seg inni her, sier hun og legger hånden på brystet. Samtidig kjente hun på en klar protest.

– «Nei», sa jeg «Jeg vil ikke bli soldat. Basta bom!» Hun ler en trillende latter. Å bli soldat var flaut overfor naboer og venner. Uniformen var det mest skremmende. På denne tiden var hun med i kirkens ungdomskor som presten dirigerte, og Karin-Synnøve satt ofte barnevakt for prestens barn.

– En kveld jeg hadde lagt ungene, rørte noe seg i meg igjen. Jeg kjente en uro for at jeg absolutt skulle bli soldat. Det var ikke noe å lure på, jeg visste det var et kall. «Jeg må finne på noe og få vekk tankene», sa hun til seg selv og gikk bort til prestens bokhylle.

– Der knabbet jeg en bok for å kikke litt i den. «Det må jo være ufarlig», tenkte jeg og åpnet boka helt tilfeldig. Det første jeg så, var et foto av Frelsesarmeen som hadde friluftsmøte. Da skjønte jeg det, Gud mente virkelig alvor. «OK», sa jeg til ham. Jeg visste at det var soldat jeg skulle bli. Hvorfor skulle jeg ellers bla opp i en bok som presten hadde? Tårene veller opp i øynene når hun husker tilbake.

– Det var både tøft og fint på en gang. Men var det Guds vilje, så var jeg villig. Så enkelt. Uniformen var fortsatt et hinder. Til slutt tok hun mot til seg og fikk den på. Litt ubekvemt var det å stå der alene og vente på bussen. Men valget ble bekreftet da hun ble innvidd til soldat. Da hun skulle dele vitnesbyrdet sitt, fant hun et vers fra Jobs bok som beskrev det hun hadde erfart hjemme hos presten:
«Før hadde jeg bare hørt rykter om deg. Nå har jeg sett deg med egne øyne». ( Job 42,5) Ordet har fortsatt å leve i henne.

– Det blir en forskjell: Jeg har ikke bare hørt andre fortelle om Gud, men jeg har møtt ham i mitt indre, sier hun og legger hendene mot hjertet.

Kjærlighet til saken

Rett etter innvielsen dro Karin-Synnøve til Brevik der de trengte en korpshjelper. Et halvt år etter pakket hun kofferten på nytt med kurs for Buskerud. Hønefoss hadde behov for unge krefter.

– Og her ble jeg. Jeg grodde fast og ble ringeriking, smiler hun. Noen måneder hjalp hun til på korpset, eller menigheten, sammen med kaptein Reidunn Bøhn. (d.2021) Senere fikk hun jobb i byen, først på et sykehjem, så i en konfeksjonsfabrikk, før hun brettet opp ermene og tok tunge løft i stålindustrien. All fritid gikk til Frelsesarmeen.

– Jeg ble med i hornmusikken og strengemusikken. For en 18-åring som ikke hadde familie i byen, betydde disse gruppene mye, og gjorde sitt til at jeg ble her. I 1960- og 1970-årene var møtefrekvensen høy, det var stor tilstrømning, og ungjenta deltok på det meste.

– Det var hektiske år. Jeg tjente trofast. Jeg var ikke bare soldat, jeg var aktiv, hyperaktiv, smiler hun.

– Da beina mine ble dårligere, ble alt det praktiske en utfordring. Vi var ikke så mange, men noen var flinke til å hjelpe til, og jeg trivdes med oppgaven. Det som holdt meg gående, var kjærlighet til saken og nåde fra Gud. Med årene skrumpet likevel menigheten inn. Karin-Synnøve er tydelig på at det gjør vondt å tenke på. Da hun kom hit som 18-åring, var det mange unge med.

– Men noen flyttet, andre mistet troen, og det er sårt. Nå er flere blitt gamle, andre har gått bort. Jeg tenker ofte på alle de flotte menneskene som tjente Gud og var trofaste i alle år, de har satt spor etter seg, veldig store spor. Jeg har «mindre bein» og kan ikke gjøre det samme som dem, i og med at kroppen min ikke er sterk, men jeg kan få lov til å være med likevel. Hun kikker seg rundt, og ansiktet lyser opp:

– Nå kommer det folk her, flere vil bli soldater og tilhørige, og det er startet to kor. Da er det en spore til nytt liv. Jeg blir mer optimistisk.

Ingen hemmelighet, Karin-Synnøve er svært sosial. Hun blir lett glad i mennesker og har elsket å stå på gata med Krigsropet. Da får hun omme nær folk og være der for den som trenger det. Hun ser at bønn gjør noe med et medmenneske.

– Det skjer noe når vi ber. Flere ganger når jeg har bedt for en som har det vanskelig, har jeg sett at det ordner seg på en eller annen måte. Det er Gud som gjør det. Mange ganger når jeg ber, kjenner jeg det, han er der.

«Jeg har kalt deg»

Én dato har blitt helt spesiell for frelsessoldaten:

– 10. januar 1931 giftet moren og faren min seg. 10. januar 1954 ble broren min soldat. Og jeg ble innvidd 10. januar 1965. Det er litt utenom det vanlige, tror jeg. Det var ikke bare som 18-åring hun kjente at noen banket på hjertedøra. Kallet til å gjøre en innsats har vært der hele tiden senere.

– I noen år sto vi her praktisk talt uten leder. Der var jeg med mine dårlige bein og dårlige helse, og kjente at dette blir bare verre og verre. a visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre. Men så var stemmen der igjen: «Jeg har kalt deg. Jeg har kalt deg». Jeg opplever at det jeg har blitt satt til, får jeg styrke og krefter til å gjennomføre. Selv om det koster. Nå gleder hun seg over at Bodil og Helge Østergreen står ved roret.

– Å få nye offiserer hit var nydelig. Det betyr uendelig mye både for korpset og for enhver av oss. Vi har noen å snakke med og står ikke så alene lenger. Karin-Synnøve har fortsatt en brann i seg som gjør at hun må på møtene.

– Det er noe å få, noe å gi, noe å være med om. Her treffer jeg folk som jeg er glad i.

– Hva ønsker du å gi?

– Jeg er med og synger sammen med de andre, det er et vitnesbyrd. Jeg tror det betyr noe at jeg er her. Vi ber sammen og leser sammen. Det er nåde å bli bevart i så mange år i en menighet, eller som kristen, for det er ikke alltid like enkelt, særlig ikke i ungdomstiden.

Hun har kjent at Gud har vært der hele veien. Gjennom musikken har hun fått utrykke noe av hjertet sitt. For Karin-Synnøve trakterer det meste. Hun har spilt B-kornett, trekkspill, gitar og kontrabass.

– Jeg vet ikke om jeg er så musikalsk, men jeg har klora litte granne, sier hun beskjedent. Andre så talentet hennes. En dag kom lederen inn med en diger pose, en kontrabass.

«Karin-Synnøve, denne skal du spille på!» lød beskjeden.

«Jeg?» protesterte soldaten.

– Jeg hadde aldri rørt noe sånt noe, men jeg fikk vite hva strengene het. Så det var bare å sette i gang. Hun gir seg ikke. Kanskje feirer hun også 70 år som soldat?

– Jeg har hatt én interesse i livet, det er Frelsesarmeen. Her så jeg at jeg kunne brukes til noe. Her fikk jeg venner, høre forkynnelse og komme inn i et fellesskap som var dyrebart for meg. Jeg håper jeg får være med og snuble noen år til med mine skrantne bein.