Skriver sant om livet, men aldri uten håp

Tomas Sjödin ble en gang stanset av mann som gjenkjente ham fra det lille bildet som ledsager artiklene hans i Göteborgs-Posten, der han er fast spaltist. Mannen hadde også lest en av bøkene hans og likte den. Problemet var bare at Sjödin nesten alltid skrev om Gud og ofte siterte fra Bibelen. Det ødela leseropplevelsen for dem som ikke deler forfatterens tro, mente mannen og ga ham et tips: I kommende bøker burde han samle alt det religiøse og plassere det i et kapittel til slutt. «Da kan vi som ikke er interessert i sånt, lese de tjue første kapitlene og legge fra oss boka når det religiøse begynner», sa han. «For en god idé», svarte Sjödin uten å tenke seg om, men forklarte snart for mannen at troen ikke er noe som kan plukkes ut omtrent som man fjerner bein i en fisk. «Gudstroen finnes i hvert eneste kapittel i vårt liv, den er nesten som en væske som blir tatt opp i det materialet som livet vårt bygges av.»

Sjödin skriver om episoden i sin nye bok Drømmer er seil – minner er ror, der han har samlet 80 av sine korte tekster fra senere år.

Pastor og forfatter

Siden midten av 80-tallet har Sjödin vært pastor i pinsemenigheten Smyrna i Gøteborg. Og før han gikk av med pensjon i fjor sommer, rakk han å følge menigheten til en ny bydel og splitter nytt hus i det som har fått navnet Frihamnskyrkan. Det er også der Krigsropet møter 65-åringen til samtale. Men det er særlig som forfatter, skribent og foredragsholder han er blitt kjent, langt utenfor både kirken og Sverige. 15 bøker har han skrevet så langt, hvorav de fleste er oversatt til norsk. I juni for ti år siden han fikk kongemedalje for skrivingen sin, nærmere bestemt for «fortjenstfull innsats som formidler i eksistensielle temaer».

– Det ble for meg også en slags bekreftelse på hva jeg egentlig holder på med, sier han.

– Jeg har masse godt å si om pinsebevegelsen. Jeg er fortsatt med der, og vil være det. Men jeg oppdaget etter hvert at dette kraftfulle, frimodige og veldig overbeviste språket bare fungerer for dem som er med der. Er du på søken etter en tro, eller bare vil orientere deg, blir det fort for mye. Jeg kjente meg stadig mindre ett med språket i det jeg holdt på med. Samtidig kjente jeg på et press. Man skulle være radikal og frimodig, og tale med høy og overbevisende stemme på ungdomskonferanser. Det ble en uoverensstemmelse der, forteller Sjödin.

Åndelig lengsel

Tidligere kunne han få kommentarer på at han burde ha et tydeligere kristent budskap i tekstene sine. Den kritikken har stilnet. Folk har etter hvert sett at tekstene og formidlingen hans fungerer, tror han.

– Jeg ser på meg selv som en forkynner. Men jeg gjør det på min måte.

– Ja, hva slags reaksjoner får du i dag?

– Det er to kategorier av mennesker som responderer, ikke minst på bøkene mine. Dels er det de som ikke identifiserer seg som kirkelige, men som likevel har en åndelig interesse. De er kanskje på vei mot en tro. Men så har du de andre, som fikk for mye. De var med i en kirkelig sammenheng som ble for krevende. Eller de opplevde det for trangt. Men selv om de sa takk og farvel til kirken, beholdt de sin åndelige lengsel. Sistnevnte gruppe er stor, erfarer den svenske forfatteren.

Mange tar kontakt med ham og sier at de orker ikke det religiøse språket. Men Tomas Sjödin leser de og lytter til.

– Begge gruppene er på vei. Den ene ut, den andre inn. Og i det grenselandet har jeg tydeligvis fått gaven til å kommunisere.

– Det jeg har lett etter, er et språk for det vi alle har felles. Selv om våre liv kan være veldig ulike, finnes det noen områder alle mennesker har felles. Det er det jeg forsøker å finne et språk for. Da bruker jeg dels mitt eget liv, men illustrerer også med allmennmenneskelige eksempler fra hverdagsrelasjoner, hus, hjem og lokalmiljø, sier Sjödin.

– Jeg tenker også at hvis jeg reagerer på noe jeg ser eller hører, er det ti tusen andre som reagerer på det samme. Man vil jo gjerne kjenne seg igjen i det man leser. Og så håper jeg at leserne tar neste steg og funderer på hva det kan bety i deres liv.

– Når du skriver, eller prater på radioen, er du fortsatt pastoren?

– Jeg tenker nok mest at jeg er jeg. Jeg ble født som Tomas Sjödin. Det har vel også sine baksider, som jeg får leve med, smiler Sjödin.

– Jeg skriver det som banker i mitt eget hjerte, og det jeg tror kan være til nytte eller interesse for et annet menneske. Da henter jeg mest fra mitt eget liv. Når jeg går på prekestolen, blir det på en annen måte. Da handler det ikke om mine egne ord, men at jeg underkaster meg gudsordet og henter min forkynnelse fra det.

Nostos og algos

Sjödin tror tittelen på hans nye bok, Drømmer er seil – minner er ror, dette bildet av båten og livets reise, kan uttrykke noe viktig for mange.

– Hvilken rolle spiller fortiden i livet mitt? Og hva bringer framtiden? Og framfor alt: Jeg tror at det å holde sammen fortiden og den mulige framtiden er det som styrer vår nåtid. Tittelen speiler også en dypt bibelsk tanke, poengterer Sjödin.

– Om du leser Det nye testamentet, er det to uttrykk som ofte går igjen. Den ene er «glem ikke», det andre er «husk». Hvorfor skal man huske? Jo, når man for eksempel opplever tunge perioder i sitt liv, og kjenner seg forlatt av både Gud og mennesker, kan det finnes en kraft i å tenke tilbake: «Der hjalp Gud meg, og jeg har ikke råd til å glemme det.» Man kan si at drømmene fører framover, og gir vind i seilene. Mens minnene håndterer det liv som ble.

Sjödin har i den forbindelse likt å oppdage at nostalgi er satt sammen av to greske ord, nostos og algos, som betyr hjemkomst og smerte.

– I nostalgien finnes også et drag av smerte. Når man blar i sitt minnesarkiv, må man også håndtere det som gjør vondt.

Det har igjen med reisen videre å gjøre, mener han: Om vi bare har seil, kan det føre oss hvor som helst. Vi trenger også minnene – både de gode og de vonde – som et ror for framtiden.

Et glimt av håp

Sjödin har et motto i alt han skriver: Å snakke ærlig og oppriktig om livet, men aldri gjøre det uten et glimt av håp.

– Om man bare skriver oppriktig og sant om livet, kan det bli veldig tyngende. Men om man bare skriver håpefullt, at alt ordner seg og så videre, kan det være like ille og føre til en ensomhet som er vanskelig å bære. Å snakke sant må holdes sammen med dette glimtet av håp, understreker han.

– Jeg vet jo aldri hvor en tekst lander, eller hvordan leserens situasjon ser ut. Men uansett hva jeg skriver om, vil jeg at hver tekst som forlater mitt arbeidsrom skal ha håp.

Sjödin er fascinert av årstidene og hvordan de er vevet sammen, og har i den nye boken en tekst om nettopp det.

– Jeg er opptatt av at vi faktisk har årstider som skiller seg fra hverandre. Det er en luksus på våre breddegrader. I mange deler av verden fortoner året seg likt hele tiden. Men her hjemme får vi sjansen til å oppdage livet på nytt og på nytt, fordi alt er i stadig forandring. Det er jo perfekt for rastløse mennesker, smiler han.

– Naturen har stadig sceneskifte. For det er jo ikke bare fire årstider, men uendelig mange gjennom et år. Sommeren er ikke bare sommer. Det er også forsommer og sensommer. Og vi har indian summer. Årstidene er et skuespill.

– Er de også et bilde på menneskelivet?

– Ja, virkelig. Jeg lurer på hvilken årstid jeg er i nå, sier Tomas Sjödin og ler.

– Tidlig høst, kanskje.