Stortingspresidenten får klump i halsen på 17. mai

Stortingspresidenten har det høyeste vervet i landet etter Kongen. La oss lære et triks for å huske etternavnet Gharahkhani. Det har en h på hver side av k-en.

Vi møter lederen for våre folkevalgte mens det ennå er noen uker til han for fjerde gang skal stå på stortingsbalkongen over Karl Johans gate og hilse barnetoget 17. mai.

Staselig antrukket i sin Eikerdrakt, med et takknemlig hjerte og en liten klump i halsen. Han gleder seg over barnetoget.

– Ja, når jeg står der, kjenner jeg på ydmykhet og takknemlighet, bekrefter Gharahkhani.

Hyllest til demokratiet

Han tenker spesielt tilbake på den sterke opplevelsen for to år siden, da han hadde sin ukrainske kollega sammen med seg på stortingsbalkongen.

– Ingen av oss klarte å holde tårene tilbake. Vi må være så glade for at vi feirer nasjonaldagen med barnetog og ikke militærparader. Jeg tenker også på min egen historie når jeg står der. Det er ikke i hvilket som helst land at en flyktning kan bli stortingspresident. Det sier noe om demokratiet i landet vårt.

– Hva sier det om deg som en nordmann fra Iran?

– Det forteller at jeg har tatt opp i meg de norske verdiene, sier han uten minste betenkningstid.

Og det syns han alle som kommer til landet vårt, må gjøre.

– Vi kan være forskjellige på mange måter, og vi kan ha ulike religioner, men vi må stille oss bak de viktige norske verdiene som demokrati, likestilling, humanisme og nestekjærlighet, slår stortingspresidenten fast.

Heier på frivilligheten

Det var ikke nei i hans munn da han ble spurt om et intervju for Krigsropet. Han har et varmt forhold til Frelsesarmeen og har stått vakt ved Julegryta flere ganger.

– I Drammen var det en frelsessoldat som alltid sto og samlet inn penger og solgte Krigsropet. Han ble på en måte en del av min verden i oppveksten. Det var alltid den samme mannen, år etter år.

I sitt virke som politiker har Gharahkhani også sett Frelsesarmeens arbeid på nært hold, og han heier med stor iver på alt landet har av frivillighet.

– Noen er redde for at dugnadsånden og frivilligheten står for fall, men det er ikke jeg. Jeg reiser rundt i landet og oppsøker alltid frivillig arbeid. På den måten blir det gjort stas på de frivillige, samtidig som frivilligheten får oppmerksomhet. Vi har mye av det, men det har en annen karakter enn tidligere. Folk engasjerer seg mer i prosjekter istedenfor å fortsette med den samme oppgaven hele livet.

Han trekker fram et eksempel fra Kristiansand som han ble glad for å se. Frelsesarmeen samarbeidet med flere andre kirker og organisasjoner om å gjøre juledagene hyggelige for utsatte grupper. På den måten delte man på utfordringene.

Det frivillige arbeidet ble hyggelig å utføre og ikke en for stor belastning for hver enkelt.

Lærte alle Jesus-historiene

Masud Gharahkhani er født i Teheran og kom til Norge i 1987 sammen med foreldrene sine. Han var fem år gammel.

Etter et opphold på asylmottak kom familien til Skotselv i Buskerud. Mor Sara er lærer, og far Bijan jobber med integrering i kommunen.

Integreringen for familiens junior ble også mangesidig, så vår muslimske stortingspresident er definitivt ikke ukjent med norsk kirkeliv. Tvert imot!

– Jeg har vært mer i kirker enn i moskeer, sier han og snakker med kjærlighet om «misjonskjerka» i hjembygda Skotselv i Buskerud.

– Der lærte jeg alle Jesus-historiene, og fremdeles kaller jeg Svein Ludvig Larsen for presten min. Han betydde mye for meg. I løpet av alle årene jeg gikk i kjerka, var det ingen som spurte om jeg skulle konvertere, og det setter jeg stor pris på.

– Ble du også sendt til koranskole av foreldrene dine?

– Nei, det gjorde jeg ikke, men jeg fikk den muslimske væremåten med meg på andre måter. Jeg så bestefaren min be tre ganger om dagen på bønneteppet sitt. Men jeg så også hvordan han korset seg da vi gikk forbi Bragernes kirke. Han har lært meg mye om å være menneske. «Det er ikke det du spiser og drikker som definerer deg», sa han. «Det er din menneskelighet og nestekjærlighet.»

– Ber du selv?

– Ja, jeg ber hver dag når jeg forlater hjemmet mitt. Jeg takker, og jeg ber for den nye dagen.

– Kapitlene i Koranen starter med å benevne Gud som den barmhjertige og nåderike, to ord som også passer godt for de kristnes gudsbilde...

– Ja, jeg tror vi skal huske at det er mer som forener oss enn som skiller oss. De jødiske, muslimske og kristne skriftene har mye til felles.

Engasjert i verdispørsmål

Med sitt åpne sinn mot det religiøse er det grunn til å tro at Gharahkhani er blitt en brobygger i det norske samfunnet.

Han bekrefter at han får tilbakemeldinger på dette.

– Jeg pleier å si at kjernegruppa mi er kvinner 50 pluss, sier han og ler godt når han innser at både journalisten og fotografen er i kjernegruppa.

– De kommer bort til meg for å si at de setter pris på meg og det jeg står for, og så får jeg gjerne en god klem. Jeg har jo valgt å engasjere meg mye i verdispørsmål, og det er nok det de verdsetter. For noen, blant annet muslimer som selv er en minoritet i Norge, har det vært vanskelig at jeg har engasjert meg i Pride. Da spør jeg dem: Hvis vi reduserer rettighetene til én minoritet, hvem skal da bli den neste minoriteten som mister rettigheter?

– Fra gammelt av bygger landet vårt på kristent tankegods, og det kommer tydelig fram i ett av nasjonalsangens åtte vers: «Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud». Hva skal vi tenke om dette i en tid hvor samfunnet er blitt mer og mer sekularisert?

– Norge bygger på kristne verdier, det skal vi ikke glemme. Vi har feiret Magnus Lagabøtes landslov som ble innført i 1274, og her kommer de kristne grunnverdiene tydelig fram.

– På hvilken måte?

Stortingspresidenten blir ekstra ivrig nå. Han lener seg fram, retter litt på det rosa slipset som kona har kjøpt, og redegjør for hvordan landsloven vernet om svake grupper i samfunnet.

Det gjaldt omsorg for de fattige, beskyttelse av kvinner og barn, og det gjaldt rettferdighet. Alle, uansett status i samfunnet, skulle behandles rettferdig i rettssystemet.

– Jeg ledet nasjonalkomiteen for Norge 1000 år, og jeg husker at noen stilte spørsmål ved den tydelige kristne profilen på feiringen. Jeg hevdet sterkt at dette er Norges historie. Dette har definert det Norge vi kjenner i dag med humanisme og nestekjærlighet.

Et lite kremt fra sidelinjen signaliserer at den tilmålte halvtimen går mot slutten. Ute i vandrehallen skal stortingspresidenten holde en tale om noen få minutter.

Gharahkhani benytter muligheten til å snakke videre mens vi forlater det vakre kontoret med utsikt over hovedstaden.

Pressefrihet og ytringsfrihet

– Jeg pleier å vise fram presselosjen i stortingssalen når jeg har utenlandske gjester her, forteller han ivrig.

– Det forteller så mye om pressefrihet og ytringsfrihet at vi faktisk har en egen losje til pressen. Dette er norske verdier vi skal verne om i en tid hvor mange demokratier er under press i verden.

Og snart kommer en ny anledning til å bli rørt over alt han setter så pris på. Da skal hånden i den nystrøkne, hvite skjorta vinke seg lykkelig sliten fra stortingsbalkongen, mens glade barn med norske flagg er på vei opp Karl Johans gate.