Tar tempen på byen

– En, to, tre, fire, fem utenfor Domkirken, teller miljøterapeut i Frelsesarmeen, Madeleine Tegnander Plathe.

Hun går med raske steg nedover Karl Johan. Det gjelder å huske hvor mange som er ute på gata og ruser seg. Og hvor. Ved siden av går Gabi Udroiu, miljøarbeideren med falkeblikket.

Les mer om Krigsropet her

– Han har øyne som får med seg alt, sier Madeleine om sin rumenske kollega som har sju års fartstid i Frelsesarmeens oppsøkende arbeid.

– Vi var de første som hadde fokus både på rus og migranter, forteller Gabi.

Sammen teller de. Men like viktig som å føre statistikk, er det å være til stede. Vise at de er der og at det er hjelp å få. Er det noen som er i akutt krise, er i elendig forfatning og trenger en tur på legevakta? Trenger de mat, eller mangler de tak over hodet? På Kirkeristen ligger en mann utstrakt på plenen. Er han ved bevissthet? Fotpatruljen er borte og sjekker. Mannen kvikner til og smiler bak skjegget. Joda, han er våken og vil gjerne ha kaffe. Og ja, han har hørt om Frelsesarmeen, men vet lite om hvordan de kan hjelpe ham. Madeleine forteller om veiledningstilbudet og mulighetene for mat, dusj og et rent klesskift.

– Sees på Fyrlyset i morgen!

Steder å gjemme seg bort

– Vi kartlegger og tar tempen på byen, forteller Madeleine.

To kvelder i uka går et team på to ut fra Fyrlyset kontaktsenter på Grønland, iført gensere med Frelsesarmeens skjold. Av og til tar de el-syklene, men i dag hopper de ut og inn av bilen, før de senker tempoet og tråkker gatelangs. I hver sin sekk har de termos, pappkrus og matpakker. Patruljen har faste runder inn og ut av parkeringshus, langs fortau, parker og broer i sentrum av Oslo. På en kveld tar de samme turen både en og to ganger. De vil møte byen med trygt nærvær.

– Her er det ofte folk, sier Gabi og kikker nedover trappene bak gamle Deichmanske bibliotek.

Den grønne bygningsmassen er full av nisjer og platåer. Her kan rusavhengige sette et skudd i ro og fred. Fotpatruljen får øye på en eldre afrikaner som halvveis ligger på hellene, klar til å fyre opp heroinen. Litt bortenfor sitter tre unge voksne, ute i samme ærend. Gutten har strammet til reimen rundt armen til jenta, snart settes sprøyten. Gabi og Madeleine venter litt. De følger med, men det gjelder å ikke forstyrre folk som er fokusert på å få i seg dosen.

– Det er ikke lett å se noen sette sprøyte. Jeg tenker at det er vanskelig for både dem og familiene deres, sier Gabi stille.

Jenta synker sammen i hjørnet og vil ikke ha oppmerksomhet. De to andre derimot, er både sultne og tørste, og rekker smilende fram skitne never.

– Vi kjenner mange, men det er også mange nye ansikter, konstaterer Madeleine.

I sommerhalvåret trekker mange spenningssøkere og rusavhengige til storbyen. Men hvor får de tak over hodet?

Færre bostedsløse

Sosionom Eva Thømt, leder for Fyrlysets oppsøkende tjeneste, ser en tydelig endring i Oslo.

– Da vi var ute med suppebussen om nettene for ti år siden, var det ille, og mange flere bodde ute. Vi fant folk som sov og holdt varmen på offentlige toaletter. Slik er det ikke nå lenger. For de som lever ute nå, er det stort sett villet. De er enten fra et annet sted i Norge og er «dopturister», eller de har blitt kastet ut fra et hospits eller fra sofaen hos en venn. Flere bor også på Oslo S. En del som går her og dusjer, er uteliggere, men du kan ikke se det på dem.

Til daglig veileder hun mennesker som er i aktiv rus, eller som har psykiske utfordringer. Koronaåret 2020 gjorde det vanskeligere å drive Fyrlyset kontaktsenter. Likevel klarte de å holde tilbudet i gang og i tillegg utvide den oppsøkende tjenesten. Nå har de også ulike team ute på dagtid. Hver tredje uke drar hun selv ut og tar tempen på byen.

– Jeg synes folk er åpne og ærlige, særlig hvis vi setter oss ned. Da spør jeg ofte direkte: «Hvor bor du? Bor du greit?» Vi i Frelsesarmeen er heldige som kan si til mennesker vi møter: «Kom til Urtegata i morgen, så kan vi snakke mer».

Derfra har hun og kollegene gjort en innsats for å bedre livskvaliteten for mange. Sårbare mennesker skal vite at det er hjelp å få. Eva Thømt mener det har skjedd et paradigmeskifte i den offentlige rusomsorgen: Kommune og velferdsetat har satset på bolig og arbeid, og køen av boligsøkere har skrumpet betraktelig inn.

– Vi og mange andre aktører har vært med på dette. Lobbyvirksomheten har hjulpet. Vi har sagt fra når vi er bekymret og når vi har sett et behov, forteller hun.

Kunsten å bo

De fleste uteliggerne har kommet i hus. Fyrlyset har hjulpet mange med å få startlån. Noen har fått hybel eller leilighet, andre bor på hospits eller i kommunal bolig. Flere får dessuten praktisk oppfølging og lærer seg å håndtere bosituasjonen gjennom Frelsesarmeens Bosatt.

– Det er fattige tilreisende uten store rettigheter som nå sover ute, konstaterer Eva Thømt.

Hun er opptatt av å kartlegge hvem som holder til på gata i hovedstaden, og har vært med i en gruppe som avdekket rus i sentrum.

– Vi prøver å få folk innendørs hvis de vil, men hvis de synes det er en frihet i å bo ute, er det ok.

– Hva betyr det å ha sitt eget hjem?

– Alt! Bare det å kunne gå inn til seg selv, lukke døra og få være i fred uten mas. Skal man få til noe, er det viktig med en trygg base. Alle vil ha leilighet, men vi ser at for noen er det en utopi til å begynne med. Vi må skynde oss sakte. Hopper vi over noen trinn, blir fallet stort. De som har en endring når det gjelder rus, klarer seg best. Men da kommer også de fysiske og psykiske problemene opp, ikke minst ensomhet.

Rusomsorgen forsøker derfor å bøte på opplevelsen av isolasjon. Fire brukere som er rammet av slag, får jevnlig besøk på institusjonene der de bor. Fotpatruljen tar også turen innom andre som kjenner seg ensomme.

– Jeg tror ingen andre aktører driver med hjemmebesøk. Det er tillitsskapende at folk åpner hjemmene sine for oss. Da får vi se behovene med egne øyne. At vi kan komme som likemenn og ikke bare snakke om rus, men sitte og skravle litt, det er stort. Og det er jeg mest stolt av, sier Eva Thømt.

– Hva er Frelsesarmeens oppsøkende tjeneste spesielt gode på?

– Å være fleksible. Vi kan snu oss rundt fort og handle. Ingen ting er umulig for oss. Vi vil være synlig til stede og hele tiden ha fokus på det vi ser. Slik er det å jobbe med mennesker i krise.

På hjemmebesøk

Gabi setter nøkkelen i tenningen, og bilen triller høyere opp i byen. Nå er det tid for hjemmebesøk, Viktor venter. 54-åringen stråler når Gabi og Madeleine er innenfor døra:

– Jeg har gledet meg i over en uke til dere skulle komme. Dette lyser opp min hverdag. Jeg trenger å få litt besøk. Det er ikke så mange nykterister som kommer hit.

Bak seg har han mange år på kjøret. For 17 år siden fikk han slag, og de siste fem har han sittet i rullestol. Fortsatt sliter han med afasi. Språkområdet i hjernen er rammet og gjør det ofte vanskelig å finne de rette ordene. Av og til svikter også hukommelsen. Men noe sitter spikret:

– Det er et før og et etter, fastslår han og snakker om da han tok imot Jesus.

Det forandret livet hans. Viktor har også klart å bli edru. Etter flere opphold på rehabilitering, var det helt slutt med rus.

– De to første årene var vanskelige, forteller han.

Ordene kommer støtvis, men smilet er aldri langt unna. Han er takknemlig for at han endelig har fått en funksjonell leilighet. Viktor har flakket hit og dit. Bodd i blokk med sviktende heis, tilbragt noen år i Thailand og på hotell i Oslo – fram til pandemien da hotellet måtte stenge.

– Det er først nå jeg begynner å trives. Nå kan jeg glede meg til vinteren, sier han fornøyd og kikker på den siste fornyelsen, stålampen.

– Vi måtte søke sosialhjelp for deg, for det var mye du trengte hjelp til, husker Madeleine.

Viktor nikker. Gabi og Madeleine hjelper ham med det han har behov for, alt fra elektrisk pumpe, til søknader, tv og internett. Samtalen handler ofte om minner, om nær og fjern fortid. For å huske bedre har han laget et album. Men best er det å snakke sammen.

– Ellers da, er alt bra? spør Gabi.

– Så lenge jeg har noe å gjøre, er det ingen problemer. Jeg har jo ADHD, sier Viktor som daglig durer av gårde med rullestolen over halve Oslo, i fast rute til Fyrlyset, til Tøyenkirken og Stedet, Frelsesarmeens rusfrie kom-og-bidra-sted.

Nå er det Gabi som er urolig:

– Vi må nok gå, ellers får vi parkeringsbot. Men de sees snart. I hvert fall neste uke.

Reddet fra overdoser

– Smilet til Viktor varmer skikkelig, sier Madeleine ute på fortauet.

Det gjør godt å ha med seg når hun skal videre gjennom hardt belastede strøk. Gabi vrenger bilen inn i parken ved Østbanehallen og parkerer utenfor restaurantene. Der har bare politiet og Frelsesarmeen lov til å stå. Tillatelsen ligger i hanskerommet. Fotpatruljen gjør en viktig innsats i Oslo sentrum. De rapporterer om utviklingen i rusmiljøet, hindrer overdoser og er der for mennesker som sliter tungt. Både politi, kommunens uteseksjon, velferdsetaten, Prosenteret, Prinsen mottakssenter, Kirkens Bymisjon og Blåkors samarbeider med Frelsesarmeens oppsøkende tjeneste.

– Vi har reddet to personer fra overdose det siste året, forteller Madeleine.

Hun har mobilen parat og nøler ikke med å ringe politi eller legevakt. I sekken har de også nesesprayen Nalokson, som de deler ut slik at rusavhengige kan redde hverandre. Når de finner en som svever mellom liv og død, har de legevakten på tråden – de følger dem med instrukser inntil ambulansen kommer.

– Hvordan holder dere motet oppe i møte med så mye nød?

– Vi jobber jo på Fyrlyset til daglig og er vant med å se mye. Men folkene vi møter, viser så mye glede og takknemlighet for det lille vi bidrar med. Det gjør at vi føler vi gjør en viktig jobb. Spesielt når det er kaldt ute, blir folk utrolig glade for en kaffekopp og en matpakke. Bare det at vi hilser og snakker med dem, betyr mye. Mange på gata opplever ellers at folk ignorer dem og går rett forbi, sier Madeleine.

Teamet strener gjennom avgangshallen i Oslo S. På broen over mot Grønland har to eldre menn krøpet inntil rekkverket. De smiler tannløst og vil gjerne ha kaffe fra termosen til Gabi.

– Jeg er glad i mennesker. Det som holder meg gående, er at jeg vet at vi kan hjelpe folk, sier han.

Hasjdunsten ligger tung over Vaterlandsparken. Her er det mye kjøp og salg. Mennesker i rus eller psykisk ubalanse virrer rundt. Fotpatruljen merker seg antallet og går mot Brugata. Rusmiljøet i byen flytter seg stadig, og nå er den største ansamlingen litt lenger opp, utenfor Kiwi i Storgata. Her foregår salg av stoffer åpenlyst.

– Folk vil som regel ikke snakke med oss her, forteller teamet, som likevel vil vise at de er der.

For det hender at noen roper og trenger dem. I kveld er rundt femti på plass, alene eller i klynger. Noen sjangler ut i den trafikkerte sidegata, og bilene må bråstanse. Plutselig dytter en gutt til en annen. I neste sekund får han en neve i retur, men slås kraftigere tilbake. Den svakeste parten flykter inn på Gunerius, og kampen er over.

– Det er slåsskamp her nesten hver gang vi kommer hit, og politiet står ofte og tar vitneavhør, sier Gabi.

Men nå er det noen andre som vil ha oppmerksomheten hans.

Teamet strener gjennom avgangshallen i Oslo S. På broen over mot Grønland har to eldre menn krøpet inntil rekkverket. De smiler tannløst og vil gjerne ha kaffe fra termosen til Gabi.

– Jeg er glad i mennesker. Det som holder meg gående, er at jeg vet at vi kan hjelpe folk, sier han.

Hasjdunsten ligger tung over Vaterlandsparken. Her er det mye kjøp og salg. Mennesker i rus eller psykisk ubalanse virrer rundt. Fotpatruljen merker seg antallet og går mot Brugata. Rusmiljøet i byen flytter seg stadig, og nå er den største ansamlingen litt lenger opp, utenfor Kiwi i Storgata. Her foregår salg av stoffer åpenlyst.

– Folk vil som regel ikke snakke med oss her, forteller teamet, som likevel vil vise at de er der.

For det hender at noen roper og trenger dem. I kveld er rundt femti på plass, alene eller i klynger. Noen sjangler ut i den trafikkerte sidegata, og bilene må bråstanse. Plutselig dytter en gutt til en annen. I neste sekund får han en neve i retur, men slås kraftigere tilbake. Den svakeste parten flykter inn på Gunerius, og kampen er over.

– Det er slåsskamp her nesten hver gang vi kommer hit, og politiet står ofte og tar vitneavhør, sier Gabi.

Men nå er det noen andre som vil ha oppmerksomheten hans.

Hjelper romfolk

Romfolk er tilbake i gatene etter nedstengingen, og folk med fartstid i Norge kjenner igjen Gabi som har rumensk statsborgerskap. Gjennom årene har han hjulpet hundrevis. Han har oppsøkt rom som sover i skogen eller under broer, fulgt folk til politiet, hjulpet dem med å fylle ut søknader, søkt om bankkort og sikret dem flybilletter til rett pris. Gabi har også hatt ansvar for overnattingstilbudet Vinternatt, og sørget for innendørs overnatting når kuldegradene teller minus ti. Gjensynsgleden er stor.

– Hallo, vinker en eldre mann som har slått seg ned på en henslengt sparkesykkel. Smilet er bredt. Gabi spør hvordan han har det og hvor han oppholder seg om nettene.

– Under brua i Sinsenkrysset, forklarer 70-åringen.

Der sover han med mange andre rom mens temperaturen ennå er til å leve med. På Youngstorget treffer de sønnen hans og kona som har satt seg ned på et minnesmerke og nyter middagen fra en plastboks. De lyser opp ved synet av landsmannen. Gabi informerer om Frelsesarmeens tilbud.

– På Migrasjonssenteret på Majorstua kan dere få ta en dusj og få matpakke. Der får dere også hjelp fra ansatte som kjenner norske lover og regler. De kan hjelpe dere med søknader, forklarer han.

Innsatsen for romfolket har ført til at flere har sluttet å tigge, en del har fått fast jobb og leilighet. De har også fått familien sin samlet under tak. Men fortsatt satser mange på myntene i koppen.

– Romfolk tigger aldri hjemme i Romania. Det er for skamfullt, fastslår Gabi.

Forskning har konkludert med at romfolk i hjemlandet lever i fattigdom, har ekstremt dårlige boforhold og diskrimineres i arbeidsmarkedet. Frelsesarmeen driver derfor flere sentre i Romania med fokus på helse, arbeid og utdanning.

Hospits eller «uteliv»

Ferden går videre, mot gressletta ved Jakob kirke der de ofte finner sprøytespisser.

– Vi har med en gul boks, så vi plukker litt, men det er ikke vår oppgave. Da melder vi heller fra til kommunen. Nå var det ikke så ille her, bare hylser, konstaterer de. Madeleine og Gabi får ofte rosende ord på rundene: «Så fint å se dere!» «Hadde det ikke vært for dere, er det ikke sikkert at jeg hadde levd».

Tilbake på Karl Johan trekker Madeleine pusten:

– Oi, her luktet det hasj!

Det stemmer. Midt i gata sitter en mann med dreadlocks og to hunder, og har fyrt opp en joint. Lenger borte huker en annen gutt seg ned og retter på plakaten foran seg. «Jeg er i en tung og vanskelig periode», står det med skjev skrift. De to miljøarbeiderne setter seg ned på kne:

– Er det noe vi kan hjelpe deg med? Bor du i Oslo?

– Nei, jeg bor ute, men jeg har mulighet til å bo på hospits.

Han hører heller ikke til i Oslo, men teamet opplyser om hvor han kan få hjelp. Han kan ta seg en tur til Fyrlyset dagen etter, eller oppsøke Nav som tilbyr utenbys borgere returbillett til hjemstedet der de kan få mer bistand. Mørket senker seg, klokka nærmer seg 22. Fotpatruljen peiler mot Fyrlyset, men dagen er ikke over. Den siste timen skal de skrive rapport.

– Vi lærer mye om hvordan byen funker og om folkene som lever her, sier Madeleine. Som vil fortsette å gå. I regnvær, sol og kulde. Folk som strever, skal vite at det finnes håp.