Tegner en historie om håp

– Verdens eldste påskekrim, hvor vi ennå ikke har lest de siste sidene, sier Kristine T. G. Hardeberg. 

Malere og skulptører har forsøkt å gi liv til dramaet som fant sted i Jerusalem for over 2000 år siden. Historien har alle ingredienser. Her er de store høyder og dype fall: En bejublet konge utsettes for svik og forræderi, en tvilsom rettsprosess, mishandling og død. 

Kan det likevel komme noe godt ut av det? Kan det som skjedde en gryende vårmorgen endre alt? 

«Påskens budskap handler jo om livet som vinner over døden, og håpet som vinner over sorgen og angsten. Det er en ny begynnelse, med uante muligheter», skriver hun i sin ferske bok "Påskens fortelling i kunsten". 

Hun vil også gi leserne noen gode ord å ta med seg videre. 

– Mange kan ha et problematisk forhold til kirka og Bibelen. Men dette er en fortelling om håp for alle mennesker. For det kan være både lys og mørke, et håp om våren som kommer, isen som smelter og gode ting som kan skje. 

Noe godt i vente 

Påskepasjoner lyder fra høyttalerne i stua hjemme på Gjøvik. Kristine kan puste ut. I hele romjula jobbet hun på spreng med manuset. Nå er praktboken klar, fylt med vakker kunst og hennes egne refleksjoner om de mest smertefulle dagene i Jesu liv. 

Forfatteren tar leserne med gjennom den stille uken og gir dem et blikk inn i kunsthistorien. 

– Det er ikke lett stoff, erkjenner hun. 

Men lyset og håpet er der hele tiden. Boken har undertittelen: Mysteriet og håpet.

– Det er ingen kapitler som ikke har et snev av håp. For håpet i påskens fortelling er at oppstandelsen skjer, og at det er et håp for alle mennesker. På grunn av det offeret Jesus gjorde, at han døde og tok på seg all skylden, går mennesker fri og har et fremtidshåp. De trenger ikke tenke at det slutter her. De har noe godt i vente. Dette er kjernen i kristendommen, mener Kristine.

Hyllet og sveket 

Hun starter vakkert med Vincent van Goghs Blomstrende mandeltre – og slutter med Edvard Munchs "Solen". Mellom disse motivene dirrer det av spenning. 

– Vi må begynne med palmesøndag, sier kunsthistorieformidleren. 

Hun ser på "Kristi inntog i Jerusalem" av Félix Louis Leullier (bildet helt i toppen av saken). 

– Bildet blir som et dokumentarfotografi. Det er som om vi er kommet sent til scenen og må stå bak folkemengden. Langt der framme ser vi han som kommer ridende. Folk bøyer seg i støvet. De ser for seg Jesus som en helt, som en redningsmann som skal berge dem fra okkupasjonen, Romerriket. Sola er i ferd med å bryte gjennom skydekket, men du ser at det er et uvær på vei. 

Kristine peker på Maria, Jesu mor, som har trukket seg litt vekk fra alt oppstyret. Kanskje aner hun den kommende katastrofen. Hun kan gjenkjennes på den røde kjolen og den blå kappen, hennes symbolske farger. 

– Det er akkurat som om hun vet at nå nærmer det seg. Hun ser mot himmelen og holder hånden mot brystet. Folket skjønner ikke hvorfor Jesus sitter på et esel, fattigfolks dyr. Likevel tar de av seg kappene, legger dem på bakken, vifter med palmegrener og roper som om Jesus var en rockestjerne. Men vi vet jo at det ikke slutter der. Det skulle bare gå noen få dager før de samme menneskene skrek at han måtte henrettes. 

Forrådt med et kyss 

Nedturen kommer raskt. Få dager etter blir Jesus forrådt, fornektet og sviktet av sine aller nærmeste. Det begynner under det siste måltidet de har sammen. Kristine har valgt seg en kvinnelig kunstner. 

Plautilla Nelli fra Firenze malte i 1550 et ni meter langt bilde av Jesus og disiplene ved nattverdsbordet. 

– Det var vanlig å ha slike bilder i spisesaler i klostre. Da fikk nonnene og munkene en illusjon av å sitte og spise sammen med Jesus og disiplene. 

Drøye 300 hundre år etter plasserte den danske maleren Carl Bloch Jesus i sentrum i sitt maleri, "Det siste måltid". 

– Før dette har Jesus sagt de underlige ordene om at de skal spise hans kropp og drikke hans blod. «Hva i all verden? Nå har det rablet for mannen», tenker disiplene. De skjønner ikke hva han mener. 

Bloch har valgt å fokusere på øyeblikket da Judas har hørt Jesus si hvem som skal forråde ham: «Det er en av de tolv, en som dypper i fatet sammen med meg». (Mark 14,20.) 

– Da spretter Judas opp og forlater dem. Han ser seg litt tilbake, og det er som om han tenker: «Skal jeg gjøre dette, eller bli igjen og ikke gjøre det?» 

Lys og skygger fyller scenen, typisk for Bloch som var kjent for teatralske, fortellende bilder i sterke farger. Dette er vendepunkt i historien. Nå skal det bare gå nedover. 

Judas er på vei for å hente vaktstyrken og gjør seg klar til å kysse sin venn og lærer. Dette har flere kunstnere skildret, som Giotto di Bondone. På 1300-tallet malte han Judas-kysset. 

– Middelalder-bilder er ofte stive, rare og kunstige. Men Giotto maler inn følelser. Du ser den overdrevne kyssetruten på Judas, og ansiktet til Jesus som viser at han vegrer seg, påpeker Kristine. 

«Så svikter du din mester med et kyss», sier Jesus. 

Den store ensomheten 

Svikene stanser ikke der. I Getsemane-hagen orket ikke de nærmeste å holde seg våkne og være til stede for Jesus, som slet med angst. 

– Han opplevde det ene slaget etter det andre. Han var redd. «Svetten falt til jorda som blodsdråper», står det. Han tryglet Gud om å få lov til lå slippe. 

Kristine ser på det velkjente motivet av Jesus som ligger på kne i natten. Scenen minner mest om et glansbilde eller dårlig bedehuskunst, men "Kristus i Getsemane" av Heinrich Hofmann (1886) henger i en kirke i New York City. 

– Med vilje tok jeg med dette bildet, for der er Jesus alene. Mange kjenner motivet igjen fra søndagsskolen eller fra veggen hos bestemor. Det er klassisk og kitschy i våre øyne, men det får fint fram denne ensomheten i mørket. Du ser et svakt lys fra himmelen som strekker seg nedover, et bilde på Gud. Jesus spør sin far: «Kan denne kalk gå meg forbi?» 

Denne setningen har en dypere mening, mener Kristine. 

– I antikken hadde de en henrettelsesmetode som gikk ut på å drikke gift. Sokrates ble dømt til denne døden, en langsom og smertefull død. 

Også Jesus ber om å få slippe å drikke dette begeret, men han avslutter hver bønn med: «Ikke som jeg vil. Bare som du vil». Med andre ord: La din vilje skje!

Nye sjanser i natten 

Tre ganger fornekter Peter sin kjære venn som han tidligere hyllet som Guds sønn. Så galer hanen. 

– Dette har El Greco fått så godt fram, synes Kristine og ser på "Den angrende Peter" (fra 1590-tallet). 

– Det er som om han tenker: «Bare jeg kunne ha gjort dette annerledes. Så feig jeg var.» 

Vi kjenner igjen Peter på nøklene som henger i beltet. Han regnes som den første pave. Peterskirken i Roma er bygd over hans grav. 

Svikeren som banner og sverger på at han ikke kjenner Jesus, han fikk dette oppdraget. Selv om situasjonen virker dyster, er det strimer av håp. Kristine peker mot flere skikkelser lenger inne i motivet. 

Der er Maria Magdalena som løper med en krukke i hånden. Der er en engel og den tomme graven.

–  Et frampek om det som skal skje senere. Lyset bryter igjennom. Dette har El Greco malt inn for å vise oss at det slutter ikke med de vonde følelsene. Her er Peter helt ødelagt, fordi han har vært noe annet enn det han ønsker å være. Men har vi ikke alle vært der? Ligget våkne kokka tre om natten og tenkt: «Hvorfor sa jeg det?» Angeren er veldig menneskelig. Det nydelige er at det kommer en ny sjanse til å rette det opp igjen.

Håp for alle 

Natten glir over i Langfredag. Her følger voldelige avhør og tøffe torturscener før Jesus blir tvunget til å bære sitt eget kors opp til Golgata, høyden som ble kalt «hodeskallen». Kristine blar seg fram til italieneren Tizians bilde, "Kristus og den gode røveren", malt i 1566. 

– Denne scenen blir jeg ikke ferdig med. Maleriet ser uferdig ut, forbløffende røft og uttrykksfullt, påpeker Kristine. 

Jesus ble korsfestet med en forbryter på hver side. I denne scenen ser vi kun Jesus og den ene røveren. Han har akkurat satt på plass sin medsammensvorne som har hånet Jesus på det groveste. Nå vender han seg til Jesus og ber: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!». 

– Det er da Jesus snur seg mot ham, knapt uten krefter, og sier «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» Det er så rørende, utbryter hun. 

– Røveren hadde helt sikkert gjort grusomme ting, men der blir han tatt inn i varmen. Da er det håp for alle. Uansett hva livet kaster til oss og hva man selv har gjort, så er det faktisk håp om tilgivelse. 

Korset var datidens verste torturinstrument og henrettelsesmetode. De som ble spikret fast, klarte ikke å holde seg oppreist, men falt mer og mer sammen og ble langsomt kvalt. 

Jesus måtte i tillegg tåle den mentale smerten. «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» roper han, like før han dør på korset. 

Dette har Léon Bonnat fanget opp i sitt klassiske maleri Kristus på korset fra 1874. Kristine mener det ligger en dyp ensomhet i motivet. 

– Det er nesten fotografisk malt. Vi ser ingen ting annet enn Jesus på korset. Han måtte gjennomleve den dype følelsesmessige smerten, som oftest er verre. Når vi ser bildet, kan vi tenke: Ja, han opplevde det også.

Begråtelsen 

– Hadde påskens fortelling sluttet der, på korset, hadde det vært forferdelig. Hvordan ville verden sett  ut da? 

Kristine lar spørsmålet henge i luften. Og går til kunsten, til Michelangelos "Pietà". Eller "Begråtelsen", som den kalles på norsk. Marmorskulpturen i Peterskirken i Roma ble påbegynt i 1498 da kunstneren bare var 21 år gammel. 

«Pietà er et eksempel på et av kunstens vakreste trekk: evnen til å trøste», skriver forfatteren. 

– Vi trenger trøsten og håpet. Jeg får det selv av å skrive om det. Her har du en menneske-stor skulptur av en kvinne som sitter med sin døde sønn i fanget. Kan du tenke deg noe mer tragisk? I påskens fortelling var det kanskje mørkest akkurat da. 

Hun kan leve seg inn i Marias smerte. 

– Enten man har opplevd å miste noen eller ikke, så har man før eller senere i livet opplevd en sorg. Verket gjør oss godt på en underlig måte fordi den intense sorgen i skulpturen kan bli en gjenspeiling av det vi føler selv. Det gjør at vi ikke føler oss så alene. 

Du kan tenke: «Hvordan skal jeg i det hele tatt orke å stå opp i morgen? Det er ingen vits lenger.» Jo, en slik skulptur kan vise oss at Maria som ser helt ødelagt ut av smerte, gikk videre i livet. 

Hun forteller at Michelangelo hadde opplevd mye vondt før han laget skulpturen. Han mistet moren sin tidlig og hadde en tøff barne- og ungdomstid. 

– Han strevde nok med mye mørke inni seg. Samtidige beskrev ham som en gretten type som holdt seg mye for seg selv. Sannsynligvis hadde han det ganske vondt, og strevde med angst. Og så klarer han å skape dette fantastiske kunstverket som gjennom århundrene snakker til oss. Det er som om han sier: «Jeg vet hvordan du føler det. Du er ikke alene». Det synes jeg er utrolig vakkert.

Kan det være sant? 

Noe skjer i morgengryet «den tredje dag». Den enorme steinen som er plassert foran graven blir rullet bort, og vaktene faller som døde til jorden. 

– Dette er det optimale oppstandelsesbildet, sier Kristine og peker på "Kristus og Maria Magdalena ved graven". 

Maleriet til Rembrandt van Rijn fra 1638 henger i Buckingham Palace. Forfatteren har valgt det som omslag på påskeboken. 

– Mens andre kunstnere fokuserte på det ytre, er det som om Rembrandt maler sjelen til folk. Her fanger han øyeblikket der Maria Magdalena skjønner at det er Jesus som står der. Hun ser så forskrekket ut. Kristine peker på salvekrukken ved foten av den tomme graven. 

– Slik kan du kjenne igjen Maria Magdalena i hele kunsthistorien. Hun har krukken med seg, og håret er utslått, som hos en prostituert. Slik ble Maria ofte fremstilt, men det finnes det ikke belegg for i Bibelen, fastslår hun. 

I Johannes-evangeliet står det at Maria gikk til graven for å salve kroppen til Jesus. Rembrandt maler henne i morgenlyset. 

– Det er fortsatt skumt, men nå kommer solen. Det blir veldig symbolsk. Det står at Maria begynner å gråte, for hun lurer på om romerne kanskje har tatt kroppen til Jesus. Så kommer det en forbi som hun tror er gartneren. 

Kristine smiler: 

– Dette har Rembrandt tatt tak i. Dette er en fin avbildning som er iblandet litt humor og litt forskrekkelse. Men først og fremst er det det varme, gode håpet. 

Rembrandt har latt Jesus holde i en spade, utstyrt ham med en bredbremmet hatt og redskaper i beltet. 

«Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus (Joh. 20, 15). Hun svarer at hun ikke vet hvor de har lagt Jesus. Da sier han: «Maria». 

– I det øyeblikket ser hun det. «Hjelpe meg, det er Jesus!» For meg symboliserer bildet det utrolige, uvirkelige, som påskemorgen og oppstandelsen er. Vi har ikke mulighet i vår bevissthet til å forstå det, for det stemmer ikke med vitenskapen. Men som de fleste vitenskapsmenn- og kvinner vil si: Vitenskapen går bare til et visst punkt. Vi vet ikke hva vår bevissthet, liv og død, er.

Omfavne mysteriet 

«Håp og mysterier» er undertittelen til påskeboken. 

– Jeg tror vi mennesker trenger å omfavne mysteriet. Vi prøver med vår lille hjerne å fatte alt, men det klarer vi ikke. Vi må akseptere at det er ting der ute som vi ikke forstår. Det gjør oss godt og gir oss muligheten til å tro på håp når det kjennes håpløst. Når verden føles tung og du tenker at det ikke vil bli bra noensinne, så kan det faktisk bli bra. Kanskje kan påskefortellingen være med å gi oss håpet. 

Med påsken og våren kommer håpet. Kristine krydrer boken med litt folklore. Som påskeharen. Den har egentlig ingen tradisjon i Norge, men i Tyskland har haren i flere hundre år vært den som har kommet med egg til barna.

– Hva assosierer vi med påske? Å gå på ski på fjellet. Fri fra jobben. Reise vekk. Eller være hjemme alene. Lese bøker. Gå i kirken. Å ha tradisjoner rundt merkedagene tror jeg er viktig. Vi har fri i påsken på grunn av denne fortellingen. Enten vi er klar over det eller ikke.

Hun mener det er fint for alle mennesker å lære om hvorfor vi har påske. Om man tror på det eller ikke, hører det til vår felles kulturarv. Det er heller ikke tilfeldig at vi feirer påske om våren. Da våkner naturen til live igjen. 

– Påskekyllingen som kommer ut av egget, er et utrolig vakkert perspektiv på livet som vinner over døden og Jesus som sto opp av graven. 

Løper mot gleden 

For graven var tom. Det tok litt tid før disiplene forsto at underet hadde skjedd. 

– De hadde gjemt seg unna, var redde og holdt lav profil bak låste dører. Plutselig kommer Maria Magdalena og dundrer på døra og sier: «Han er stått opp fra graven. Han lever, det er sant.» De andre lurer på om det har rablet for henne, men så legger Peter og Johannes på sprang mot graven. 

Løpe-scenen fyller nesten en vegg i Musée d’Orsay i Paris. Eugene Burnand skapte dette enorme maleriet i 1898 og kalte det Disiplene Peter og Johannes som løper til graven på oppstandelsens morgen. 

– Første gangen jeg så bildet, skvatt jeg til. Det er et uvanlig motiv. Vi kommer så tett på de to. Peter, malt som en eldre mann, har grove trekk og furer i ansiktet. Du kan nesten se tankene hans, for han prøver å få det han har hørt, til å stemme: «Lever Jesus? Det går da ikke an?» 

Den langt yngre disippelen Johannes har et helt annet uttrykk. 

– Han knuger hendene sammen. Du kan nesten se at han ber inni seg: «La det være sant!» I bakgrunnen ser vi morgengryet, sola som er i ferd med å stå opp. Vi føler dette håpet som ligger i spørsmålet: Hva hvis dette er sant? De vet det ikke, men de løper mot den fremtidige gleden.

Våge å tro det 

Det går ikke lang tid, så viser Jesus seg for disiplene. Men ikke alle er til stede. Tomas tviler når han hører de andre fortelle nyheten. Caravaggio har malt scenen der Jesus utfordrer Tomas. 

– Den er grotesk, innrømmer Kristine. 

– Men den er også flott. Du ser de skitne fingrene til Tomas som stappes inn i såret. Så ser du Jesus ta tak i hånden hans og nærmest fører den inn. 

Det handler om å våge å se og ta imot. Etter korsfestelsen var det flere som strevde med å finne mening. 

Emmmaus-vandrerne var nedtynget i sitt eget. De så ikke hvem som plutselig slo følge med dem og ble med dem inn på kveldsmat. Igjen er det Rembrandt som tar tak i det merkelige som skjer. Kristine peker på "Emmausmåltidet" fra 1628. 

– Idet Jesus bryter brødet, kjenner de ham igjen. Dette har Rembrandt malt så flott. Jesus er i silhuett. Lyset er på mannen som plutselig skjønner hvem han er, mens den andre er falt på kne. At vi ikke ser Jesus ordentlig, blir symbolsk, for vi ser ham heller ikke. Vi kan ikke vite. Vi må våge å tro det, sier Kristine. 

«Kanskje er dette noe av det viktigste som påskens fortelling kan gi oss: Anledning til å undre oss. Undringen kan gi rom for håp, fordi den åpner opp for at noe er mulig.» 

Kristine ville også gi plass til sangskattene. To påskesalmer har fått plass i boken: "Deg være ære" og "Påskemorgen slukker sorgen". 

– Er det slik at påskemorgen slukker sorgen? Verden er fortsatt full av smerte? 

– Det er jo paradokset. Sorgen gikk over der og da for Maria Magdalena og disiplene. På lang sikt blir sorgen slukket, for vi er lovet en tilværelse der tårene skal tørkes, hvor sorg og plage ikke skal være lenger. Jeg inviterer leseren til undringen: «Ja, men hva hvis …» Istedenfor å fokusere på den mørkeste kroken, kan man tenke: «Hvis denne lille håpsflammen er sann, da kan det ende godt.» 

marit.dehli@frelsesarmeen.no