– Tilgivelsen har Guds ansikt

Vi møter den ettertraktede bibelfortolkeren noen timer før han igjen skal framføre teaterforestillingen "Esau og Jakob".

– Det er fem menigheter som har gått sammen om dette arrangementet i Mjøndalen i kveld, blant annet Frelsesarmeen, forteller han.

Etter utallige fulle hus over hele landet kan han fortsatt kjenne på kribling i kroppen.

– Det er mye arbeid, og jeg vet at forventningene er høye. Jeg må bare prøve å utsette nervøsiteten litt til.

Skapte en ny sjanger

Svein Tindberg smiler godt, og det direkte blikket sier tydelig at han er helt til stede og klar for en prat om kulturarven som ligger i Bibelen og hans forhold til den. Og ikke minst om bibelmonologene sine.

– Ja, for du har vel skapt en ny sjanger i teaterverdenen med dine forestillinger fra Bibelen?

Det bekrefter han gjerne, men han har en medsammensvoren kollega.

– Det er Kjetil Bang-Hansen og jeg. Kjetil er regissøren, og han har holdt meg i hånda fra første dag. Den gangen vi begynte var det nærmest utenkelig å nevne Gud på teaterscenen.

Skuespilleren som nå formelt er pensjonist, medgir at det var vågalt å invitere publikum til en gjennomgang av "Evangeliet etter Markus" med få og begrensede virkemidler. Det var egen stemme og kroppsspråk, lys, lyd og minimalt med scenografi.

Men det ble en formidabel suksess.

– Hva fikk deg på denne ideen? Hadde du bakgrunn fra et kristent miljø?

– Nei, barndomshjemmet mitt var uten noen religion, bortsett fra at vi ble sendt på søndagsskolen slik de fleste ble på den tiden. Det var vel helst for at foreldrene skulle få et par timer fri fra barna. Men vi hadde jo kristendomsundervisning på skolen, og forresten hadde jeg en farmor som var med i Frelsesarmeen, ikke langt herfra faktisk.

Svein humrer litt før han tenker mer på spørsmålet. Han må tilbake til 1991 og rollen som Johannes i danske Kaj Munks "Ordet".

Ville lese hele Bibelen

– Johannes er en prestestudent som sliter med tvil og tro. For å forstå teksten bedre, tok jeg kontakt med nærmeste kirke og ba presten om hjelp til å skille forfatterens ord fra det som var sitater fra Bibelen. Jeg hadde jo ikke peiling selv. Han ble nervøs og henviste meg til noen som var kjendisprester på den tiden. Men jeg ville ha en vanlig menighetsprest.

– Mens vi studerte Johannes-tekstene sammen, tok de tak i meg. Det ble til at jeg ville lese hele Bibelen, og det har jeg fortsatt med.

Skuespilleren tar en ørliten pause.

– Presten var for øvrig Per Anders Nordengen, legger han til med sin uforlignelige gode timing. Men fra den innskutte faktaopplysningen vil vi tilbake til refleksjonen.

– Kan du forklare hvorfor Bibelen tar tak i deg på denne måten?

– Den tar tak i lengsler og drømmer, noe som er bak intelligens og intellekt. Jeg er ikke opptatt av sannhetsgehalten i de urgamle fortellingene, men hva de sier om oss mennesker. Tenk på historien om Babels tårn. Det skal visstnok være funnet steiner fra det gamle tårnet, men det er ikke viktig. Det viktige er budskapet om at mangel på kommunikasjon kan føre til krig.

Nå er han skikkelig på glid, snakker seg varm, rett inn i kjernen av det som driver ham.

– Det er veldig trist hvis de unge går glipp av disse historiene, fortsetter skuespilleren som også er forfatter.

Han har skrevet "Bibelfortellinger for barn". Boka er også å få kjøpt som lydbok, hvor forfatteren selv leser.

– Det skrives mer og mer god litteratur etter hvert som årene går, og man kan ikke kreve at alle skal kjenne til alt. Men disse store fortellingene er kulturbærere for tre religioner og mange flere kulturer. De er så grunnleggende om menneskelige relasjoner at vi til alle tider kan lære noe av dem.

– Hva med Esau og Jakob? Er det rivalisering og sjalusi vi kan lære noe om? Og at Gud kan gjøre skurken til en helt, kanskje?

– Ja, men ikke minst at tilgivelsen har Guds ansikt. Det er min konklusjon på fortellingen, og det er min konklusjon etter å ha lest hele Bibelen. For meg er det underlig at ikke alle i hele verden trekker den konklusjonen.

En nesten umerkelig endring i kroppsholdningen, og med ett er Svein blitt skuespilleren som siterer Jakob i det vakre øyeblikket der de to brødrene blir forsonet med hverandre:

– «For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt; så vennlig var du mot meg.»

Den 8. mai blir det lansering av den nye boken "Esau og Jakob – et livsprosjekt" på Litteraturhuset i Oslo. Denne kvelden møtes forfatteren Svein og teaterregissøren Kjetil til en samtale ledet av bokens redaktør Preben Jordal.

Broer av innsikt og forståelse

For sammen med Bang-Hansen har Svein brukt mange år av sine liv til å formidle kulturarven videre. For forestillingen "Abrahams barn" mottok de to parhestene Heddaprisen.

De fikk også Brobyggerprisen fordi de «på særlig vis har bygd broer av innsikt og forståelse og stimulert til å utvikle kontakt og dialog mellom ulike grupper i samfunnet».

– Kan forestillingen Esau og Jakob ha den samme brobyggende effekten?

– Ikke helt på samme måte, siden den fortellingen ikke står i Koranen. Men samtidig er Ismail og Esau den delen av familietreet som blir til islam.

Her griper iveren fatt i den utrettelige bibelfortolkeren. Svein tar oss med til Hebron, byen som er så viktig for både jøder, muslimer og kristne, og hvor det i dag er ytterst betent og urolig.

– Tenk hvor viktig det er at vi forstår hverandres religioner! Jødene kan vise til at det i Bibelen er to sider om selve kjøpekontrakten av hulen i Hebron som ble patriarkens grav, med vitner og greier. Men muslimene kan svare: «Ja, men Abraham er jo vår stamfar, så dette er vårt.»

Han ser både farer og muligheter i de samme tekstene. De må leses i beste mening.

– Vi må skjønne at det å ta de gamle skriftene helt bokstavelig, skaper splittelse. Det er kanskje naivt av meg, men jeg tenker at vi er grener på det samme familietreet, så vi må bli kjent med hverandre. Det er ikke lett å kaste stein på en venn.

Forestillingen Esau og Jakob overrasker publikum med å starte i Horten på sekstitallet. Svein Tindberg forteller fra sin egen barndom da han tilbragte mange ferieuker hos tante Maria og onkel Thorleif. Fetteren «Brorsjan» får stor plass i fortellingen.

– Alle elsket Brorsjan, humrer Svein.

Vi forstår snart at denne fetteren er hele Norges Finn Schøll, den frittalende blomsterdekoratøren som også er en god støttespiller for Frelsesarmeen.

– Han var den store stjerna både i Misjonskirken og på Frelsesarmeen. Han spilte gitar og sang og var morsom.

Detaljene i fortellingene

At Svein Tindberg har fått mange til å lese Bibelen på nytt, er det ingen grunn til å tvile på. Når han siterer fra de gamle tekstene, er det som om man hører dem for første gang. Hva er forklaringen på dette?

– Det ligger i detaljene, mener han.

– Som skuespiller er jeg ikke opptatt av teologien, men jeg oppdager detaljene i fortellingene. De detaljene gjør det sannere for meg og for publikum. Tenk på døperen Johannes. En teolog vil antakelig være opptatt av at han var «den gjenkomne Elias», men jeg blir opptatt av at han gikk med en kappe av kamelhår og spiste gresshopper og vill honning der ute i ørkenen.

– Hva tenker du om hvordan bibeltekstene bør leses i gudstjenester? Bør tekstleseren tilstrebe å leve seg inn i tekstene, slik du gjør?

Han smiler litt av det ledende spørsmålet og er ikke i tvil.

– Teksten er alltid bedre enn forklaringen, så kirkene bør bli modigere til å stole på tekstene. Jeg skal ikke gå til kamp mot prekenen, men det er da pussig at de viktige tekstene får tre minutter mens fortolkningen får 20 minutter.

– Trives du med å være til stede i gudstjenester selv?

– Ja, jeg setter pris på gudstjenesten. Jeg trives i den anonyme rollen bakerst på en benk, det å kunne sitte der og se på symbolikken i kirkekunsten og lytte til musikken. Jeg setter ikke pris på det hvis det blir klemming og dansing og sånt. Jeg er veldig protestantisk i min sjel.

Hva mente Svein med den siste setningen? Nei, vi spør ikke. Det er en tid for forklaring, og det er en tid for undring. Vi tar med oss begge deler, både forklaringene og undringen.