Vandring gjennom påskedagene

Matteus bruker hele åtte kapitler på Jesu siste uke i Matteusevangeliet. Det er ganske spesielt når han skriver om hele Jesu liv, og så bruker han rundt en tredel av denne boken på å fortelle om bare de siste dagene i hans liv! Det sier mye om hvor viktig påskeuken er.

Når vi ser hvordan verden har blitt påvirket av Jesu liv, så kan man med rette si at denne uken er den som har preget verdenshistorien mest.

Palmesøndag – full feiring, men feil forventning

Påskeukas første dag markerer at Jesus kom ridende inn i Jerusalem på et esel. Men denne dagen har et bakteppe. For litt utenfor Jerusalem har Jesus nettopp reist Lasarus opp fra graven. Dette mirakelet gjør sannsynligvis at prosessen med Jesus blir framskyndet.

For når Jesus kunne gjøre slike undere, forsto de øverste lederne i landet hvor «farlig» han var, og hvor fort han nå ville få haugevis med tilhengere. Lasarus måtte etter påsken også flykte, han var jo et levende mirakel. Han dro til Kypros der han ble misjonær. I dag kan vi besøke graven hans der. På den står det: «Lasarus, to ganger død, venn av Jesus».

Folket i Jerusalem vet at Jesus kommer. De har store forventninger til ham. Enten har de hørt ryktene, eller de har vært vitne til det Jesus har gjort. Kan det virkelig være Messias? Frelseren, kongen, frigjøreren? Når Jesus kommer ridende, legger folk derfor ned palmeblader og roper: «Hosianna, Davids sønn, Hosianna!» Det betyr: «Gi frelse!», eller «Vær hilset!».

Men de jødiske forventninger til Messias var at han skulle frelse dem fra deres fiender, ikke deres synder. Man kan forstå at de religiøse lederne, som også sto for mye av politikken, blir nervøse av dette. Om Jesus, som de mener er en vranglærer, samler folket til opprør, får det uansett utfall dårlige konsekvenser for dem. Skulle opprøret være vellykket, ville de bli styrt av en vranglærer. Og selv om opprøret ikke skulle lykkes, ville konflikten koste mange liv.

Derfor blir det nå tydelig for dem at de må få ryddet ham av veien. De rettferdiggjør det med at: «Det er bedre at én dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Lite visste de hva det utsagnet egentlig betydde.

Midt i alt dette forventningssurret, rir Jesus på et esel. Han er fredsfyrsten, ikke krigsfyrsten. Han kommer for å skape fred og forsoning mellom mennesker og Gud. Ikke for å overvinne romerne, men for å overvinne syndens og dødens makt.

Mandag – sinne i tempelet

Jesus går rundt i Jerusalem og forkynner om Guds rike. Han gjør noen undere, men ikke mange. Nå handler det om å få sagt de siste ting. Så kommer han til tempelet. Der blir han rasende over hvor lite «Gud-aktig» det er.

Respekten for den allmektige, hellige Gud, er fraværende. Gud blir isteden gjort marked av. Jesus tar faktisk en pisk og velter bordene til pengevekslerne.

Et tegn til oss om at det absolutt finnes ting man bør bli sint over og reagere på.

Man skal ha respekt for både det Gud har skapt, det som bærer Guds bilde, og det som er bygget til Guds ære. Både skaperverket, mennesket og kirken.

Tirsdag til torsdag – hva er det han sier?

I løpet av de neste tre dagene, fram til torsdag formiddag, prøver de religiøse lederne å lure Jesus til å si noe feil, slik at de kan dømme ham som kriminell. Jesus svarer godt, de lykkes ikke med å gripe ham i å si noe han kan dømmes for.

Men han sier en veldig spesiell ting som fariseerne ønsker å anklage ham for. Mens han står ved tempelet sier han: «Riv ned dette tempelet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager.»

Var det en trussel? Truer han med å ødelegge tempelet? Trolig snakket han egentlig om sin egen kropp da han sa: «Riv ned dette tempelet» Det var rett og slett et frampek på hva som kom til å skje.

Skjærtorsdag – fellesskap, frykt og farvel

Jesus hadde både fascinert, inspirert og irritert. Hans måte å møte mennesker på var helt unik og tiltrekker fortsatt i dag både dem som tror han er Guds Sønn, og dem som ikke gjør det. Spor av ham finner vi overalt, både der man kan forvente det, og der man kanskje ikke helt forventet det – slik som på et toalett på Starbucks.

Der sto det nemlig: «Hva ville Jesus ha gjort?», og så var det to svar under: Den første hadde skrevet: «Vasket hendene sine.» Den andre: «Vasket føttene dine!» To artige svar – som sannsynligvis kan stemme.

Mens Jesus og disiplene spiser det siste måltidet sammen på skjærtorsdag, reiser han seg. Han heller vann i en bøtte, begynner å vaske disiplenes føtter, og tørker dem med kledet sitt. For oss høres det helt merkelig ut, på den tiden var det helt utenkelig. Slike ting var det bare slaver og tjenestefolk, som ble ansett som verdiløse mennesker, som gjorde for viktige personer.

Føttene ble sett på som det mest urene på menneskekroppen, og med god grunn – de hadde ikke skikkelige sko, enten gikk de barbent, eller med åpne sandaler. De ble skitne og hadde ofte blødende sår på føttene. Derfor er Peter motvillig: «Herre, vil du vaske mine føtter?» «Ja, det jeg gjør forstår du ikke nå, men du skal forstå det senere», svarer Jesus.

Hvorfor gjorde Jesus dette? Jeg har tenkt på noen grunner, men det er helt sikkert flere:

• Fordi han var glad i dem og ønsket dem vel.
• For å vise dem at han skulle vaske vekk deres synd og ta den på seg selv.
• For å gi dem et forbilde – at de skulle være villige til å bøye seg ned for å løfte andre opp.
• For å vise at alle mennesker er like mye verdt.

Jesus gjorde seg lik slaven, og gjorde derfor de menneskene som var mest sett ned på i samfunnet, lik seg selv. Interessant er det også at han til og med vasket føttene til Judas, selv om han visste at han kom til å forråde ham.

Da han hadde vasket føttene deres, satte han seg ved bordet, og sa: «Slik jeg har gjort mot dere, skal dere også gjøre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Deretter tok Jesus et brød, takket Gud for det, brøt det, gav disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp som gis for dere.» Likeså tok han begeret med vinen i, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det. Dette beger er den nye pakt i mitt blod som utøses for dere så syndene blir tilgitt.»

I to tusen år har kristne tatt imot dette måltidet, som en påminning om at Jesus ga sitt liv for hver enkelt av oss, og som en feiring av lysets seier og mørkets død på påskedag.

Så kommer mine favorittkapitler i hele Bibelboken. Kapittel 14–16 i Johannes-evangeliet skjer i løpet av de neste timene denne kvelden. Der sier Jesus noen siste ting til disiplene – det han tenker er det viktigste at de får høre, og ta med seg. Han begynner med å si:

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»

Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?»

Jesus svarer: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.»

Den siste natten tilbringer Jesus med Gud. Han ber i Getsemane-hagen og er så engstelig for det som venter at han svetter blod. Det er her i hagen at Judas finner Jesus, og svikter ham ved å vise øversteprestens vakter hvor han er.

Alle disiplene forlater ham og rømmer, bare Peter og Johannes følger etter vaktstyrken som fører Jesus til det høye råd. Her fornekter Peter Jesus tre ganger, redd for selv å bli fengslet.

Jesus blir utspurt, og de prøver å finne noe å dømme ham for. Gudsbespottelse gir dødsstraff. Det vil de ta ham i. Jesus vet dette, og de spør ham: «Er du Messias, Sønn av den velsignede?» og Jesus svelger før han svarer:

«Jeg er det. Og dere skal se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer.»

Det var alt de trengte å høre, han har spottet Gud med å påstå at han er Guds Sønn! Men de har ikke selv lov til å henrette, spesielt ikke i høytiden, så de må sende ham til den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus.

Langfredag – kors og kjærlighet

Tidlig fredag morgen blir Jesus ført fram for Pilatus. Han finner ingen skyld hos Jesus, og sender ham videre til landsfyrsten Herodes, som heller ikke gjør det.

Tilbake igjen hos Pilatus presser presteskapet på. De vil at han skal henrette en mann som Pilatus finner uskyldig. Skal han la seg presse? Her finner han en løsning: Hver påskehøytid har han gitt en fange fri. Han henter frem en av de verste han kan komme på: Morderen og opprøreren Barabbas.

Da må jo folket velge å sette Jesus fri. «Hvem velger dere?», roper Pilatus: «Jesus eller Barabbas?» Folk begynner å rope: «Barabbas, Barabbas!» Som barn kunne jeg ikke forstå dette: «Hvorfor valgte de ikke Jesus når han var så god og mektig?»

Sannsynligvis hadde vaktmannskapet til det øverste presteskapet ordnet det slik at bare folkene som var imot Jesus fikk gå inn i Pilatus’ forgård.

Barabbas får friheten, Jesus blir fordømt. Folket roper: «Korsfest ham! Korsfest ham!» Og Pilatus ser ingen annen mulighet: Jesus blir dømt til døden ved korsfestelse.

Det er vanskelig å beskrive og umulig å fatte den lidelsen Jesus går igjennom på langfredag. Korsfestelse var romernes verste henrettelsesmetode. Den bestod av tre deler:

Først innledende tortur, der forbryteren ble pisket av tau hvor spikre og skarpe knivblader var festet på. Dette gjorde at huden ble røsket av. Vi vet at Jesus var så skadet etter dette, at han ikke klarte å bære sitt eget kors. Han snubler på veien til Golgata, og en kar som heter Simon fra Kyrene, hjelper ham med å bære korset.

Når de var fremme ved stedet han skulle korsfestes, starter del to av prosessen: Jesus strippes for klær, så han skal henge naken til spott og fornedrelse for dem som ser på og går forbi. Så ble store nagler hamret inn i håndleddene og anklene hans, noe som forårsaket enorme smerter, og han ble hengt på korset.

Når man henger i denne posisjonen er det en stor utfordring å puste, luftveien sperres. Personen må derfor løfte seg opp etter naglene i føttene og hendene for å gispe etter luft, så faller han ned igjen i utgangsposisjonen før han på nytt må løfte seg opp for å puste. Til slutt blir den korsfestede så utmattet at han ikke orker å løfte seg opp, og kveles.

I tillegg til Jesu fysiske lidelse, kom hans åndelige og sjelelige lidelse – adskillelsen fra Faderen og at han tok all verdens synd og straff på seg. På korset mistet Jesus alt: Sin ære, sin fortid og fremtid, sine venner og muligheter. Men en ting mistet han ikke; sitt hjerte. Med «sitt hjerte» mener jeg hans kjærlighet, varme og evne til å elske. Han ber for henretterne og dem som håner ham:

«Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23,34)

Og mens han hang der, så tror jeg også at han tenkte på hvert enkelt menneske som han ga sitt liv for, jeg tror han tenkte på deg og på meg. For det er kjernen i korset: «Jesus, hvorfor led og døde du? Hvorfor tok du min synd og mine feilsteg?» «Fordi jeg elsker deg!»

«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

Øversteprestene og den ene røveren som henger på Jesus sin side, håner ham:

«Er ikke du Guds Messias? Har ikke du frelst andre? Frels nå da deg selv og oss?»

Det er ikke Jesus, men den andre røveren som svarer:

«Frykter du ikke Gud, selv i denne stund? For oss er dommen rettferdig, men han har ikke gjort noe galt! Jesus vil du huske på meg når du kommer i ditt rike.»

Og da svarer Jesus:

«Sannelig, sannelig jeg sier deg: I dag skal du være med meg til paradis.»

Når jeg ser denne scenen på film, begynner jeg gang på gang å gråte. Denne røveren har nok gjort så mange feil i livet sitt, familien har sikkert gitt ham opp, og han befinner seg i sin mørkeste time. Akkurat da får han et møte med Jesus, som ønsker ham velkommen!

Tenk å få høre det, når alt håp er ute. Bønnen er: Jesus, vil du huske på meg? Og svaret er: Du skal ikke bare være et minne her inne, du skal få være med meg frem til det evige hjem.

Tiden går og kampen for å puste er stor. Etter flere timer utbryter Jesus:

«I dine hender, Herre Gud, overgir jeg min ånd.»

Før han sier:

«Det er fullbrakt.»

Da Jesus døde begynte jorden å riste voldsomt, og solen ble formørket. Forhenget i tempelet, som hadde skilt Gud og hans nærvær fra vanlige mennesker, revnet, så det var fri adgang for folket.

Noen av hans kvinnelige etterfølgere stelte med liket og Josef fra Arimatea gravlegger Jesus. Det neste døgnet er fylt av stor fortvilelse og sorg for disiplene: Hvordan kunne dette skje? Deres venn var ikke Messias likevel. Solen hadde gått ned, mørket omsluttet verden.

Pilatus tenkte nok: «Om en måneds tid så er han glemt!»

1. Påskedag – oppstandelse

Men: Påskeuken ender ikke med solnedgang og mørke. For første påskedag er det store underets dag. Maria Magdalena og noen andre damer kommer til graven for å sørge og salve liket, men finner den tom. Steinen er borte, soldatene ligger skjelvende, og en lysende skikkelse sier:

«Jesus er ikke her. Han er oppstått!»

Senere på dagen er disiplene samlet. De har hørt det Maria og damene har fortalt. Noen tviler, noen tror. Så står Jesus midt iblant dem, og sier:

«Fred være med dere.»

Forferdelse, sjokk, jubel, gråt og latter fyller rommet, mens det går opp for dem: Han er virkelig Guds Sønn!

Jesus oppstår og beseirer døden, synden, mørket og den onde! Jadda! Wohoo! Det er hendelsen som fortjener mest jubel og feiring noensinne. Peter vitner senere om at:

«Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast!»

Oppstandelsen gir håp i gode og vonde tider. Urettferdigheten og døden får ikke det siste ordet, det er det Jesus som har. Mørket vinner ikke til slutt. Ved Jesu oppstandelse, så seiret lyset og livet.

Med Jesu død tok Gud del i vår lidelse, han vet hva vi går igjennom – det gode og det vonde. Med Jesu oppstandelse seiret lyset og livet over døden og mørket. Om morgenen når solen står opp, så minnes vi også at Sønnen stod opp, at lyset og livet til syvende og sist har seiret.

Min bestemor døde for noen år tilbake, etter en tid med Alzheimers. De siste to årene på eldrehjemmet var det en sang, vi sang på gang sang. Den ga håp og lys i øyene hennes, og som gir oss fornyet kraft og mot til å møte dagen i dag og verdens mørke:

Påskemorgen slukker sorgen,
slukker sorgen til evig tid!
Den har oss givet lyset og livet,
lyset og livet i dagning blid.
Påskemorgen slukker sorgen,
slukker sorgen til evig tid.

Jeg vet ikke om noe annet håp for denne verden enn Jesu oppstandelse. Og det, venner, det er påsken og hvorfor det er tidenes viktigste uke!

La oss feire det og ære ham!

(Teksten til Thor Haavik er bearbeidet av Krigsropets journalist Stine Frimann)

Flere nettsaker om påsken, finner du her.