Varme for kropp og sjel

«Varmestua betyr alt for meg». «Hver dag jeg kommer hit, er en god dag». Slike kommentarer gleder Åse Berg Grønvik, som er leder av Frelsesarmeens Varmestue i Ålesund. I rundt 30 år har «Stua» vært et kjærkomment tilholdssted for de som sliter med rus, psykiske problemer eller andre utfordringer, og fylles av folk som ønsker et sosialt fellesskap.

Hver ukedag mellom halv ni og tre tilbys det frokost, middag og hyggelig fellesskap her. Middagen betaler man en symbolsk sum for. Matdonasjonene fra butikkene i området og andre bidragsytere, blir det satt stor pris på.

– Nå har vi nettopp tømt tre hurtigruter for tørrvarer. Så nå har vi flust med knekkebrød, kjeks, gryn og diverse, smiler Åse.

Her er det også mulig å komme for å få en matpose. Noen tørrvarer står i store kurver, til fri benyttelse. Åse ser at Varmestua betyr mye for nærmiljøet og for den enkelte som kommer innom.

– «Varmestua betyr alt for meg», kan enkelte si, eller «Varmestua er som et hjem nummer to». Det er mange som har fått hjelp her. For noen er dette den eneste sosiale samlingsplassen de har, forteller hun.

Her kan du lese mer om Krigsropet

Da korona-pandemien brøt ut i fjor vår, fikk Varmestua pålegg om å stenge. Åse og de ansatte måtte gjøre en vanskelig vurdering. Den ordinære driften ble stengt, men om man fulgte strenge smittevernstiltak, fikk noen komme innom en halvtimes tid, bare for å ta en kaffe og prate.

– Vi gjorde det slik fordi vi så at det var noen som hadde det veldig vanskelig, De tok til tårene da de mistet tilbudet sitt.

I den perioden var det også mange nye mennesker som tok kontakt. Flere av dem var permitterte, eller hadde mistet jobben. For første gang i livet var det mange som trengte å be om mat.

– Vi kjørte ut middag tre dager i uka til rundt 3040 mennesker. Noen av våre faste besøkende kom og hentet middagen og gikk hjem og spiste. Det kom også ansatte ved hjemmesykepleien og hentet mat til pasienter. De kommer fremdeles og henter mat til enkelte etter at vi har åpnet igjen.

Da den ordinære driften var stengt, hadde Åse klart et team med medarbeidere som stod klare til å overta om noen skulle blitt smittet og alle som jobbet på Varmestua da måtte ha gått i karantene. Nå er «Stua» åpen igjen.

– Vi har fjernet noen sitteplasser slik at vi holder avstand til hverandre, og vi spiser på omgang om det trengs.

Frivillig innsats

Åse ser at det sliter på folk når de må leve med restriksjoner over lang tid. Spesielt før jul var folk urolige.

– Flere av de faste gjestene pleier å feire jul på Varmestua, men på grunn av for liten plass måtte vi få en annen og større plass å være på. Det at folk gikk i uvisshet om hvor julefeiringen skulle finne sted, og om det i det hele tatt ble feiring, gjorde folk urolige. Dette ordnet seg heldigvis slik at vi fikk en verdig julefeiring.

Det er mye mer enn mat som trekker folk til Varmestua. Det legges stor vekt på at også miljøet er varmt. For å få dette til, har Åse med seg flere ansatte og cirka 30 frivillige som på ulikt vis gjør en innsats for at dette skal være et godt sted å være.

– Vi kunne ikke ha drevet Varmestua på den måten vi gjør i dag uten frivillige eller hjelpere. Ikke alle signerer en kontrakt, men de kommer innom og hjelper med ulike ting – som å skrelle poteter, sier lederen som helt tydelig stortrives med en allsidig arbeidshverdag.

– Når jeg blir lei av å sitte på kontoret, kan jeg gå ned og spille litt kort. Kanskje er det noen som setter seg ved pianoet, og så synger vi litt. Noen av de som kommer er dyktige musikere. Det er mange fine folk her som har masse kunnskaper om mye.

På Varmestua er det også andre tilbud, som Sangkveld som vekselsvis er på Varmestua og på Frelsesarmé-korpset (nærmiljøkirken). For mange er det ukas gudstjeneste når de kan velge sine kjente og kjære ønskesanger. Malekveldene Kunstkime er et tilbud til kvinner som kjenner på utfordringer i hverdagen. Det er også Gatefotball to ganger i uka, der noen av Varmestuas brukere deltar. Turer til Vesleheimen, som er det tidligere sommerstedet til Frelsesarmeens barnehjem, er kjærkomne.

Varmestua er et varmt værested, men Åse ser at mange også trenger et «gjørested».

– Hvis samfunnet hadde hatt et tilbud i form av aktiviteter eller jobber for en del av dem som sliter i samfunnet, så hadde vi kanskje hatt færre folk som oppsøkte oss og lignende steder, sier hun.

Lederen er veldig glad for at Frelsesarmeen i Ålesund nå starter aktivitetstilbudet Stedet. I første omgang skal det tilbys aktiviteter som snekkerverksted og søm to ganger i uka. Gatefotballaget får sitt lokale i det samme huset.

– Vi tror det er viktig at folk har aktiviteter. Det er en del passivitet blant våre folk, og vi håper at mange får tankene bort fra rus eller andre problemer når de er på Stedet. Tilbudet er selvfølgelig frivillig, men vi håper at en del av våre brukere har lyst til å bli med på dette. Dessuten er det kanskje noen som ikke går på Varmestua som kanskje har lyst til å bruke Stedet.

Når smilet kommer fram

Marie Eriksen er en av de frivillige som får hjulene til å gå rundt. Hun meldte seg som frivillig i vår da hun så at Varmestua var stengt og at man i stedet kjørte ut mat til dem som trengte det.

– Siden har jeg blitt her. Nå har jeg grodd fast på Varmestua, smiler hun.

Marie deltar i det meste som skjer på huset. Hun lager mat, vasker, henter varer, og har fått god kontakt med brukerne av tilbudet. Praten begynner gjerne allerede under frokostforberedelsene der folk ofte stikker innom. Er det rolige stunder, setter hun seg gjerne ned i stua med strikketøyet.

– Det er mye latter her. Vi har det veldig moro!

Da Varmestua gjenåpnet etter å ha vært koronastengt, så Marie mye desperasjon blant de som kom innom.

– Folk hadde vært mye alene, noen hadde blandet ulike rusmidler, mange hadde gått inn i en depresjon.

For det er ensomheten som er så forferdelig tung.

Hun er redd for hva som kan skje om Varmestua må stenge igjen: – Det betyr så mye for mange å komme hit og få et måltid og noen å snakke med. Det er så fine folk som kommer hit. Mange sliter ganske mye, men gir likevel så utrolig mye av seg selv.

Som frivillig byr også Marie på seg selv.

– Å se at noen som sliter veldig, gradvis åpner seg og begynner å finne tilbake til seg selv, det er like stort hver gang. De som sliter med rus, har jo en sykdom. Det er ikke bare noe man kan legge fra seg. I perioder ser jeg at det går veldig dårlig med enkelte. Når jeg ikke lenger ser personligheten til et menneske, er det sykdommen som har tatt over. Det skjer særlig i perioder der folk har vært mye alene. Men så plutselig snur det, sier Marie.

At det er viktig å bli sett, har hun et konkret eksempel på.

– Det er en som er veldig sjenert. Jeg har begynt å snakke til ham. Hver gang jeg smiler til ham nå, åpner han øynene og smiler med hele ansiktet. Det er så flott å se.

De som faller mellom to stoler

Hva gjør man når rus eller annen sykdom styrer livet, økonomien er dårlig, og man gjentatte ganger får avslag om økonomisk støtte og helsehjelp? Hvor skal man gå når strømmen skrus av, eller man mister leiligheten? Sosionom på Varmestua, Kristine Hurlen, jobber både som miljøarbeider på «Stua» og oppsøker folk der de er. Hun hjelper til med oppgaver som å fylle ut søknader, sende inn klager, følge til lege, eller passe på at alle får de rettighetene de har krav på. Dessverre ser hun at enkelte havner mellom to stoler i hjelpeapparatet.

– Blir man kastet fra det ene tilbudet til det andre, har man kanskje ikke nok ressurser til å følge opp avslagene. For eksempel hjelper jeg en som har fått avslag på både psykiatri og rusbehandling. Det ene tilbudet argumenterer med at det er for mye rus inne i bildet til å kunne tilby psykiatrisk behandling, mens det andre tilbudet mener det er for mange psykiske utfordringer til å kunne tilby rusbehandling. Da må jeg ta kontakt med de riktige personene og prøve å hjelpe til.

Hun ser at de som blir kasteballer mellom ulike tilbud, kan miste tiltroen til de som skal hjelpe dem.

– Men med Varmestua er vi i en unik posisjon til å hjelpe. Mange av brukerne ser vi hver dag. Over tid opparbeider man en relasjon som gjør at folk har en helt annen tillit til oss enn det de har til det øvrige hjelpeapparatet. Vi ser helheten i problematikken, og folk er mer åpne når vi kommer med forslag til endringer fordi de har tillit til oss, sier Kristine.

Både brukerne og hjelpeapparatet setter pris på at hun blir med på møter. Da blir ikke situasjonen så fastlåst. Personene som ber om hjelp, kan slappe mer av fordi de vet at Kristine får med seg alt som blir sagt og følger opp.

– Er det noe i samfunnet som svikter når såpass mange faller utenfor og trenger støtte for å få hjelp?

– Ja, absolutt. Det virker som systemet blir mer og mer komplisert. Mange føler en større avstand til hjelpen. Kontorene er større, man kjenner ikke nødvendigvis sin egen saksbehandler, sier Kristine.

Det er et vanskelig utgangspunkt når man vil starte på en positiv prosess. Det første steget til endring, er vanskelig å ta. Den første telefonen til kreditoren. Å fylle ut den viktige søknaden. Få tak i de papirene man trenger.

– Noen ganger er det veldig god hjelp å få i Nav-systemet, andre ganger ikke. Når for eksempel en mann har blitt kastet ut av leiligheten, og Nav fortsetter å sende vedtaksbrev til den postkassa han ikke lenger har, så ser vi at det ikke er alt som fungerer. Heldigvis har vi nå opparbeidet et veldig godt samarbeid med mange saksbehandlere, både i Nav, på legekontorer og behandlingssentre. Jobben blir enklere etter hvert, veien til hjelp blir kortere.

Vil gi håpet tilbake

Dette året er det ekstra mange som sliter med livene sine. Varmestua har drevet mye oppsøkende arbeid. Da stedet var stengt, møtte de folk på kontoret, hjemme, eller møtet ble avholdt mens de gikk en tur.

– Fordi mange etater og kontorer har vært stengt, har det vært enda større behov for våre tjenester, også oppgaver som vi ikke trengte å hjelpe folk med før, som å skrive ut søknadspapirer. Det er også flere som tar kontakt. Først og fremst for mat og prat. Det er mange som så vidt klarte seg på egenhånd, men så ble pandemien den dråpen som fikk begeret til å renne over.

Det er ofte i fortrolig samtale i sofakroken, i latter og hyggelig småprat rundt matbordet, eller under avkoblende spill, at endringen hos den enkelte starter. Når man klarer å føle seg trygg og inkludert, kan man klare å ta imot mer hjelp.

– Hva skal til for at noen som har det veldig tungt skal få livsmotet tilbake?

– Det dreier seg om å gi folk håpet tilbake. Vi må vise at vi både verdsetter folk og har troen på dem. For ofte har personen selv mistet troen på at man er verdt å kjempe for.

Flere ganger har hun opplevd at det hun selv ser på som litt hjelp, oppfatter mottakeren som et bevis på at noen bryr seg om dem. Hun understreker at alle har behov for å vite at vi er verdifulle, og få dette bekreftet gjennom ord og handling. Å høre at man er viktig og kan bety en stor forskjell.

– Vi må også stadig formidle at det finnes nye sjanser. Deretter må vi vise det i handling, ved å hjelpe folk til å ta de stegene de ønsker å ta i livet.

Det er ikke bare de siste månedene Kristine har vært omreisende sosionom. I rundt to år har hun hatt en oppsøkende tjeneste.

– Når vi møter folk der de er, enten det er hjemme eller i bybildet, kommer vi også i kontakt med dem som av ulike grunner ikke har vært på Varmestua på en stund, og de som ikke vet om tilbudet.

– Er det flere som oppsøker Varmestua etter en slik samtale?

– Noen gjør det. For andre betyr det mest å få vite at man er savnet, at det er noen som tenker på dem.

– Hva gir jobben deg?

– For meg betyr det mye å se at man kan bety noe for andre. Får man høre at man har reddet dagen til noen, så gir det en enorm styrke til å fortsette. Jeg møter så mange fine folk hver dag, både kolleger og de vi møter. Når et menneske deler sine innerste tanker med meg, det som ofte gjør at man står fast, så blir jeg beæret over å bli vist den tilliten. Det er så fantastisk å se at Varmestua kan gjøre en forskjell og bidra til positiv vekst i et menneskes liv. Det er en ære å få være med på det!

Varmestua i Ålesund

• Frelsesarmeens varmestue i Ålesund holder til i huset som tidligere var Frelsesarmeens barnehjem.

• Fra starten i 1990 var Varmestua et overnattingssted for dem som ikke hadde fast bopel. I dag er den et lavterskeltilbud for de som sliter med rus, psykiske problemer og andre utfordringer, eller «Stua» fylles av folk som ønsker et sosialt fellesskap.

• I fjor var det 6047 besøk på Varmestua. Det ble servert 1162 frokoster, 3060 middager og det ble delt ut 718 matposer.