– Vi må aldri undervurdere mennesker

Klokken er ni, og i det gule huset i Pilestredet i Oslo er mange flittige hender i gang med dagens arbeid på Jobben.

Møbler restaureres, plagg sys og gamle aviser blir til tennruller, for å nevne noe.

Her jobber alle de timene de klarer, mottar motivasjonspenger og spiser to måltid sammen. Mange opplever mer meningsfulle dager og redusert behov for rus. For noen er dette veien til å bli helt rusfri og komme seg ut i arbeidslivet.

I første etasje er det gjenbruksbutikk hvor det selges skatter deltakerne har hentet på gjenbruksstasjonene, samt egenprodusert Epleslang-eplemost og honning fra Bi-Jobben.

Jorunn Mathisen passerer Tove, som er i full gang med å reorganisere serviser, lysestaker, LP-plater, og mye mer.

– Dette blir fint, ja, konstaterer Jorunn.

– Jeg får en egen energi når jeg kommer hit, og blir så godt tatt vare på av alle. Jeg tenker jo at folka her er familien min på en måte, sier Tove.

– Ja, mange av oss har jobbet sammen i nesten ti år, så det blir jo som en liten familiebedrift, dette her, sier Jorunn.

Tove blir litt blank i øynene når hun skal fortelle hva arbeidet og menneskene her betyr for henne.

– Jobben betyr alt. Jeg har forandra meg veldig, for her får jeg til noe. Før kom jeg ingen vei. Jeg ville så gjerne, men jeg fikk det ikke til, og den følelsen er ikke god.

Jorunn tror det er viktig å ha noe å bidra inn i.

– Du gjør en kjempejobb, Tove. De gode resultatene i butikken her handler jo mye om deg, og skyldes at du at du er den du er, sier Jorunn.

Jobben-deltakeren føler seg som en del av en positiv sirkel.

– Når dere gir meg ansvar, vil jeg gjerne vise at jeg kan klare oppgaven. Da får jeg det til, og får en mestringsfølelse som gjør meg glad. Kundene merker nok den positive energien, og da føler de at det er kult å være her. Og så kommer de gjerne igjen, og det blir jeg inspirert av!

Traumatisert av krig

I ni år har Jorunn vært sjefen på Jobben. Hvorfor havnet akkurat hun her? Hva har formet verdier og menneskesyn?

Selv beskriver hun seg som en ekte Oslo-jente; født og oppvokst på Etterstad. Og selv om hun husker sin egen barndom som god, fikk hun fra tidlig alder med seg et alvor i livet. Som barneskole-elev på Vålerenga skole, så hun at ikke alle hadde det like godt.

Hun følte seg privilegert som bodde i blokk på Etterstad sammen med foreldrene. Og ikke minst var hun stolt over at de hadde badekar. For det hadde nemlig ikke venninnene hennes fra Gamlebyen, og de ville gjerne bli med Jorunn hjem for å bade.

– Alle som ikke hadde bad inne, måtte tvangsbades på skolen en gang i uka. Jeg så jo at venninnene mine ikke synes det var greit. Når jeg var på besøk hos dem, måtte vi ned i en mørk kjeller når vi skulle på do, og da måtte vi passe oss for rottene, husker Jorunn.

Det var ikke bare fattigdom som preget mange familier. En del av klassekameratene hennes vokste opp med foreldre som var alkoholikere. Jorunn lærte tidlig å sette pris på at hun hadde det godt hjemme, og hun er takknemlig for at det var et sterkt samhold i nabolaget.

– Vi visste alltid hvem det var som hadde det greit og hvem som hadde behov for litt hjelp. Mor og far har vært veldig omsorgsfulle, og jeg har alltid sett at de har tatt vare på andre.

Jorunns første år i arbeidslivet var på Oslo Indremisjons eldresenter for alkoholikere og uteliggere. Som 18-åring, rett etter fullført videregående skole, møtte hun karer som hadde levd et tøft liv med beinhardt anleggsarbeid, brakkeliv og ofte for mye alkohol. Noen hadde bodd mange år på gata.

– Jeg ville prøve ut hvordan det er å jobbe med mennesker. Det var tøft i begynnelsen, sier Jorunn.

Karene var ute og drakk hele dagen og kom «seilende» hjem ut på kvelden. Jorunn og de andre unge jentene som jobbet på senteret, var ofte alene med beboerne på kveldsvakten:

– Vi fikk bare beskjed om å låse døra og ringe politiet om det skulle bli bråk.

Arbeidsoppgavene innebar også ansvar for måltider og mennenes personlige hygiene. De hadde egne «bade-bøker» der det sirlig ble ført inn opplysninger om den enkelte. «Johannesen har klippet negler», kunne det stå.

– Mange beboere tålte dårlig å forholde seg til folk. De ville ikke at mennesker skulle være nær dem, forteller Jorunn.

Flere av beboerne hadde blitt torturert da de satt i fangenskap under krigen. Andre hadde vært på Opstad Arbeidshus, der tvangsarbeid ble sett på som «behandlende oppdragelse». Flere av mennene Jorunn jobbet blant hadde hatt det svært vanskelig her og hadde blitt preget for livet.

– Men jeg var en av de få som fikk lov til å klippe dem og barbere dem. Karene hadde stor respekt for at jeg var Vålerengajente, og fikk tillit til meg.

– På hvilken måte preget denne erfaringen deg?

– Jeg lærte mye om byen, om mennesker, og meg selv. Ikke minst innså jeg at jeg liker å jobbe med folk.

Etter hvert utdannet Jorunn seg til legesekretær og flere år senere også til friskvernsrådgiver.

«All in» i Frelsesarmeen

Da Jorunn ble tilbudt et vikariat som leder på Heimen, en Frelsesarmé-institusjon for eldre rusavhengige, drev hun sitt eget firma. Og siden en lederstilling ikke lot seg kombinere med eget firma, måtte Jorunn ta et lite oppgjør med seg selv.

– Jeg landet på at jeg hadde lyst til å jobbe for Frelsesarmeen, og at jeg måtte gå «all in», så jeg sa opp stillingen på Krisesenteret og la firmaet på is.

Det gikk ikke lang tid før sjefen i Frelsesarmeens rusomsorg, Frode Woldsund, tilbød henne stilling som leder av Jobben, et arbeidstilbud for mennesker med rusutfordringer.

– Ja, det blir vel i så fall når vikariatet på Heimen er ferdig? spurte jeg.

– Nei, jeg lurte egentlig på om du kan begynne om en ukes tid, sa Frode.

– Jeg ble så paff at jeg bare sa ok.

Snart har et tiår gått siden den gang, og Jobben har utviklet seg enormt.

I tillegg til tilbudet om allsidig arbeidstrening, har deltakerne de siste årene spesielt gjort seg bemerket for Epleslang, eplemosten som lages av overskuddsepler fra privathager, og ikke minst for Bi-Jobbens honning som nylig vant bronse i honning-NM.

Hun husker følelsen fra første gangen de deltok i Honning-NM. Året var 2019, og daværende landbruksminister Olaug Bollestad skulle dele ut de prestisjefulle prisene. Representantene fra Bi-Jobben var ganske nervøse, der de sto sammen med dyktige honning-produsenter fra hele landet.

Konkurrentene hadde mange års erfaring og kom fra indre Hardanger og andre naturskjønne steder der det bugnet av blomster, mens arbeiderne fra Jobben levde et beintøft liv og hadde honningkuber i Oslo sentrum.

Og likevel vant de NM for Norges beste rørte honning – basert på blindtest; dommerne visste ikke hvem som hadde laget honningen de smakte på.

Det var absolutt ingen sympatipris. Og i stort sett hvert honning-NM siden, har Bi-Jobben kommet på pallen.

– Du må tro på mennesker. Jeg skiller ikke mellom deltakere og ansatte. Vi driver en mellomstor bedrift sammen, der alle er like viktige. Hvis noen ikke kommer en dag, så merkes det. Den enkelte er viktig. Når man innser det, da vokser folk, og vi må aldri undervurdere mennesker. Det er masse ressurser i alle som er her. Vi må bare finne ut hvordan vi lokker de ressursene fram.

Og det der derfor Jobben har utviklet seg, tror Jorunn, fordi de ansatte fronter Frelsesarmeens menneskesyn; å tro på mennesker. Har man feilet, kan man reise seg opp igjen. Om igjen og om igjen.

– Hvis du er rusa eller ufin, så må du gå, men du kan komme igjen dagen etter. Da må du si noe om hvorfor du oppførte deg som du gjorde dagen før, og så må du øve på å finne en bedre måte å takle liknende episoder på. Det heter konsekvensterapi. Man må øves opp til å se konsekvensene av handlingene sine og prøver å finne nye løsninger. Det funker!

Holder seg selv og andre trygge

Hun vet at noen ser på henne som en streng leder, men Jorunn tror hun er nødt til å være tydelig, for det gir også trygghet.

Jorunn forteller at alvorlighetsgraden på det negative som skjer, dessverre har blitt verre. Hun tror at det er flere rusmidler i omløp som trigger aggressivitet, noe som fører til et tøffere og mer uforutsigbart miljø. Og det er Jorunn som har ansvaret for å holde seg selv og de andre på Jobben trygge.

– Hender det at du er redd på jobb?

– Ja, av og til er jeg det, og jeg må våge å kjenne på den følelsen for å være skjerpet. En tidligere deltaker fikk besøksforbud overfor meg i et år på grunn av drapstrusler. Det er ikke bare-bare å ha den posisjonen jeg har. Det er ikke alltid alle klarer å se at jeg også bare er et menneske som må formidle noe. Men; bank i bordet! sier hun og slår neven hardt i bordet.

– Vi har likevel hatt lite av dette, og det tror jeg er fordi at vi arbeider mye med relasjoner på Jobben. Men vi må også huske at når en person er veldig ruset, så er ikke vedkommende seg selv lenger. Da vet kanskje ikke den som skjeller meg ut hvem jeg er engang, sier Jorunn.

Hvis hun ser at en deltaker begynner å bli psykotisk, har hun plikt til å varsle bydelsoverlege eller akuttpsykiatrisk team for å få en vurdering om tvangsinnleggelse. Hun kan ikke huske at noen har vært sint på henne i etterkant av slike eposoder. Flere har takket henne for å ha grepet inn. «Da må jeg ha vært bra gæren, Jorunn», kan de si.

Det hender venner og familie spør henne om hvordan hun orker å stå i den tyngste delen av denne jobben. Hvordan klarer hun å se at folk må bære på traumer og forholde seg til alt dette vonde og tunge som hun får så tett inn på sitt eget liv?

– For å ha en slik jobb som jeg har, så må du være veldig glad i mennesker. Og du må heller ikke fordømme folk for det de har gjort. Du må heller spørre: Hvilke muligheter har det mennesket? Hvilke verdier har denne personen? Hva kan du prøve å lokke fram? Det er veldig mange som har masse ressurser, men som aldri har blitt trodd, sett eller verdsatt. Dermed har de fått en tro på at de aldri klarer å få til noe her i livet.

2025 blir et superbra år

Når Jorunn skal lade egne batterier, er det i svømmehallen det skjer, eller ved å trene pilates grytidlig om morgenen, eller gå lange turer med hunden. Men hun kan også ligge tre timer i en skråning oppe i skogen og vente på at et rådyr skal gå forbi. Naturfotografering er nemlig den store hobbyen. Jorunn forteller at deltakerne lo godt da de hørte at hun hadde meldt seg på en foto-safari i Danmark med tittelen «Kronhjort i brunst».

– Da trodde de nok at det hadde bikket over for meg, ja. For det er kanskje litt sært. Men naturfoto gir meg mye. Og jeg er ganske streng med meg selv når det gjelder å ta vare på fysisk og psykisk helse. Det er ekstremt viktig når man jobber i rusomsorgen. Når du må gi av din energi, må du ha noe å fylle på med, ellers blir du tom.

– Hva er drivkraften din i jobben?

– Menneskene her. Jeg ser jo at det er flotte folk, og at mange av dem ofte blir behandlet på en veldig dårlig måte. Samfunnet har blitt slik at man omtrent må ha en bachelorgrad for å vaske et gulv, og da stiller disse bakerst i køen. De har ofte ikke fullført skolegang. Og når da noen kommer og frister med lettjente penger, selv om det som skal gjøres ikke er lovlig, så er det ikke så rart at noen takker ja.

Jorunn har blitt litt andpusten av sitt eget engasjement, og tar en rask slurk av kaffen før hun fortsetter:

– Jeg vil ha en slik jobb som denne, der jeg som pensjonist kan sitte og se tilbake på alle de ville historiene og le. Men også kjenne på at jeg faktisk gjorde noe for noen andre, og var med på å løfte dem opp.

Men nå må hun gå, det er klart for honningmøte, der det blant annet skal diskuteres hvordan bronsehonningen skal profileres.

– Hei, Nicolay. Og der kommer Lars også, flott. Velkommen!

Lars tar plass ved siden av Nicolay, begge har vært med siden starten av Bi-Jobben. Han smiler til en tredje deltaker som vil være anonym i denne reportasjen.

– Vi er de tre musketerer, flirer Nicolay.

– Det er mye vi skal snakke om i dag. Vi setter opp en aktivitetsplan, og så får vi noen oppgaver hver som vi skal få gjort i løpet av uka. Vi må forberede årets produksjon, for jeg har på følelsen av at 2025 kommer til å bli et superbra år, sier Jorunn.

– Ja, og ikke bare honningmessig, kommenteres det.

– Dette blir et opptur-år! slår Jorunn fast.