Møter de som vil tjene Gud på fulltid

– Jeg har fått mulighet til å bruke mine gaver, evner og utdannelse på forskjellige arenaer i Frelsesarmeen, sier hun.

Dersom arbeidslivet hadde vært en maraton, så er Kjersti nå godt inne på oppløpssiden. Der leter 63-åringen etter noen hun kan gi stafettpinnen videre til. Gjerne mange, for Frelsesarmeen trenger ledere som kan være hyrder, diakoner, forkynnere og forvaltere.

–  Jeg tenker jo ikke at det er jeg som skal skaffe offiserene. Det er det fellesskapet som skal gjøre, men jeg har en rolle inn i det, til å løfte det opp og fram.

Selv om Stavanger-kvinnen er med på å gjøre dette arbeidet mer synlig, så er hun tydelig på at det er Gud som kaller folk.

– Det er de der ute i korpsene som kjenner menigheten sin, og det er de som skal utfordre medlemmer og soldater ved å si: «Har du tenkt på dette? Kunne dette ha passet for deg?».

Kjersti mener ikke at de skal tilbake til den gammeldagse måten, og få folk opp på plattformen foran alle. Det er mer en prosess gjennom samtaler én til én og det er viktig for henne å få fram dette.  

– Jeg er best på møter med mennesker, ikke like mye kontor og administrasjon. Det å snakke med folk er jo også en del av det å være en offiser.

Ærlig og familiekjær er ord som oppsummerer trebarnsmor og bestemor Kjersti. Selv gikk hun ut av Frelsesarmeens Offisersskole sommeren 1990 sammen med ektemannen Jan Risan. 

I sin tjeneste har hun trengt noen pauser underveis, og det har hun fått.

Født med klumpfot

Kjersti var tidlig sikker på hva hun skulle bli når hun ble stor. Hun ville bli sykepleier akkurat som sin mor. 

– Jeg opplevde mye vondt som liten, og ville selv være en sykepleier som skulle være god med mennesker, og god med barn spesielt. Det var mitt fokus. 

Diagnosen hun ble født med, het «pes equino varus» (PEV), eller klumpfot. Begge føttene var dreid nedover og innover. For å rette dette opp, måtte hun gjennomgå en rekke inngrep. 

Hun husker særlig en stor operasjon som fireåring, der hun lå på sykehus i det som føltes som en evighet.

– Foreldrene mine fikk bare lov å besøke meg i én time hele den uken. Den strenge sykepleieren fortalte oss barna at vi ikke fikk gråte for da ville «stikkedama» komme.

Alle barna var redde for hun som tok blodprøver. Foreldrene fortalte senere at hun gråt i en uke etter at hun var kommet hjem.

I oppveksten ble Kjersti mobbet, ikke bare på grunn av den medfødte feilstillingen i beina, men også fordi hun var med i Frelsesarmeen. Der både spilte og sang hun.

– Jeg tror nok at dette med barn og unge har vært noe som Gud veldig tidlig la på hjertet mitt. Og da jeg vokste opp i korpset, så har dette vært en del av det som jeg brant for, at de skulle bli kjent med Jesus da de var små. Og det har fulgt meg i min offiserstjeneste også opp igjennom. 

Gravid student

Foreldrene til Kjersti Håland og Jan Risan var omgangsvenner. I ungdommen hadde Jan tanker om å bli frelsesoffiser, men det ville ikke Kjersti. Alle planer ble lagt på is. 

De ble kjærester da de var 17, forlovet seg da de var 18 og giftet seg da de var 19. 

Livet som nygifte ble tilbragt på en studenthybel i Trondheim. Kjersti søkte og kom inn på Sanitetsforeningens sykepleierskole i Stavanger på første forsøket.

Eneste var at hun var gravid, så mens den unge ektemannen måtte fullføre sine studier midt i landet flyttet Kjersti tilbake til Vestlandet og inn i kjelleren hos foreldrene.

Tre måneder senere ble hun mor. Men i 1984 fantes ikke dagens barselordninger, så hun måtte søke om permisjon fra skolen og starte på nytt høsten etter. 

Det ble tøffe tak. Hun hadde traumer fra sykdom og alle innleggelsene. Angsten ble lammende.

Da det sto på som verst, fikk Gud en klar beskjed fra Kjersti: «Hvis du lar meg komme gjennom dette, skal jeg til og med bli offiser hvis du vil».

Kjente på et kall

Jan fikk seg etter hvert jobb i Statoil i hjembyen og skrev diplomoppgaven der. Men mot slutten av sine studier kjente Kjersti at hun etter hvert fikk mer erfaring av Jesus i livet sitt og oppdaget at hun ikke hadde spurt Gud om det var dette han ville med henne.

– Jeg hadde lagt en plan for livet helt siden jeg var liten. Plutselig ble det et aktuelt spørsmål om det var dette jeg skulle gjøre eller ei, sier hun om løftet hun hadde gitt Gud da livet hadde vært så tungt.

Det slo plutselig imot henne en dag hun slo opp i Bibelen, og fingeren stoppet ved Forkynneren 5,3: «Når du gir Gud et løfte, dryg da ikkje med å oppfylle det».

Men Kjersti måtte være sikker på at det var dette hun ville, og holdt det for seg selv en god stund.

– Jeg ville selv kjenne at dette kallet over livet var mitt. Så jeg hadde en god prosess på det, og kjente at etter hvert så fikk jeg lyst. Jeg tror at når Gud kaller deg, så gir han oss også lyst til å gjøre dette arbeidet.

Jan hadde vært klar hele tiden. Sammen med sønnen på nesten fire flyttet de til Asker sommeren 1988 for å starte på Frelsesarmeens toårige offisersskole. Andremann kom til verden mens de var i praksis i Sandvika.

Etter ordineringen ble familien på fire sendt til Mosjøen. Der var paret korpsledere i tre år.

Kjersti var gravid med tredje og siste gutt da de ble beordret til Karmøy i 1993.

– Jeg hadde bekkenløsning og satt et helt år i rullestol. Legene visste ikke om jeg kom til å gå igjen, så jeg var veldig syk.

Hun kaller det et svart år i Kopervik. Det var ikke på grunn av menneskene som bodde der, men skyltes hennes dårlige helse. Kjersti måtte krype opp og ned trappene.

– Jan hadde kontor nede og jeg måtte banke med en krykke i gulvet når jeg trengte hjelp. Det var en veldig tøff tid.

Fikk innvilget permisjoner

Etter ett år på nordsiden av Boknafjorden ble de kalt til å være korpsledere i Sandnes, noe de var de neste tre årene.

– Der var veldig kjekt å være litt nærmere hjemme. Yngstemann var 8 måneder.

I Stavanger bodde det fire besteforeldre. Men eldstesønnen, som så langt hadde bodd i seks byer, slet. Han holdt seg mye for seg på skolen, noe læreren hans plukket opp.

– Da kom det frem at han hadde latt være å få venner fordi han visste at vi snart skulle flytte igjen, så det var ikke noe godt å høre for mor og far. Men det er vi som har ansvaret for ungene våre, det er ikke Frelsesarmeen. Barna har ikke bedt om dette, de er bare blitt tatt inn i det.

Gutten gikk i femte klasse og de unge foreldrene tok det på alvor. Han ble spurt hva han kunne tenke seg, og fikk til svar at han bare ville flytte hjem igjen til Stavanger, et par mil unna.

Til Frelsesarmeen sa trebarnsforeldrene at enten ville de velge å ta en permisjon, eller så ville de gjerne være i tjeneste dersom de hadde noe til dem i Stavanger.

– Vi la alle kortene på bordet og sa at dette er livet vårt. Og de hørte på oss.

Jan fikk jobb som leder for Fretex Vest Norge og etterpå for Fretex Norge. Kjersti ble sykepleier på FAbo (rusomsorgen). Endelig fikk hun bruk for utdannelsen sin. For sin egen del hadde hun lyst til å få en bekreftelse på at hun faktisk var sykepleier.  

– Jeg tror det er veldig nyttig at man gjør litt variert arbeid i Frelsesarmeen som offiser, ikke bare én type tjeneste.

Senere gikk Kjersti inn som offiser og medarbeider i Stavanger korps og DHK Vestre divisjon. Store deler av yngstesønnens barndom ble tilbragt i Sandnes/Stavanger før det ble Lillestrøm på vei inn i tenårene. 

Da jobbet ekteparet jobbet på Frelsesarmeens hovedkvarter (HK) i Oslo hvor Jan først var sosialsjef (2004–2006) og deretter forvaltningssjef (2006–2008). Kjersti var FAbU-konsulent i disse årene.

Så var det Jan sin tur til å ta en pause. Familien flyttet hjem til Stavanger der han i en lederstilling i Oljedirektoratet i Stavanger ut 2010. 

I samme periode var Kjersti medarbeider på FAbU i Vestre. De kjøpte også hennes barndomshjem på Madla, noe de er veldig glade for i dag.

– Permisjonen fikk Jan til å forstå at han lett kunne erstattes i Oljedirektoratet, og han fikk en ny bekreftelse på at han ønsket å tjene Gud i Frelsesarmeen.

Nok en gang flytte de, denne gangen til Moss. Huset i Stavanger ble leid ut. Jan ble leder for Frelsesarmeens Ressurssenter på Jeløy og Kjersti var undervisningskonsulent på Medarbeiderskolen. Parallelt tok hun en utdannelse innen familieterapi (2011–2013). 

De to siste årene på Østlandet var de tilbake i jobber på HK. Kjersti var konsulent på Velferd og utvikling og Jan assisterende sjefsekretær i Frelsesarmeen (2013–2015). 

– Vi har hatt mye glede av å jobbe sammen i flere av våre oppgaver, men det passer oss nok best å ha adskilte tjenester uavhengig av hverandre.

Fram til februar 2020 var ekteparet divisjonsledere i Vestre divisjon, helt til stabssjefen fra Frelsesarmeens internasjonale hovedkvarter (IHK) i London ringte.

Ut i all verden

– Ja, vi fikk plutselig en telefon. Det var veldig uventet for min del. Selv om jeg vet at den sjansen alltid er til stede så har jeg aldri hatt noe ønske om å flytte ut av landet. Det var jo en bombe egentlig. Selv om noen kan si at det kanskje ikke burde være det, sier Kjersti.

IHK ønsket å sende dem til Danmark som sjefsekretærer. Svaret trengte de allerede dagen etter.

– Vi aksepterte det selv om jeg syntes det var vanskelig.

De flyttet ned samme måned. Første uken stengte statsminister Mette Fredriksen ned landet på grunn av koronapandemien.

– Vi hadde velkomstmøte i Templet i København og skjønte ingenting. Folk var så uoppmerksomme og holdt på med telefonene sine. Da det var slutt, var det nesten ingen som stoppet igjen for å hilse på oss, de bare stimet ut dørene. Alle skulle ut for å kjøpe dopapir.

I dag kan Kjersti le av dette. 

Men Danmark hadde, om mulig, enda strengere regler enn Norge. Her var det kun apotek og matbutikker som holdt åpent.

– På det tidspunktet hadde jeg ikke fått ordre på samme måte som Jan. Han hadde kompetanse og erfaring som gjorde at han var riktig som sjefssekretær på hovedkvarteret i København. 

Grunnet senskader i beina har Kjersti problemer med å gå langt. Men hun kan sykle – mil etter mil. 

Siden de ikke kunne treffe folk, ble det til at hun begynte å trene. Hun ble god venn med den unge musikklederen i Valby, Marcus Silfverberg. De øvde mye sammen. 

Marcus oppmuntret også Kjersti til å plukke opp trombonen igjen etter at hun la den fra seg da eldstemann ble født i 1984. Hun har spilt hver dag siden. 

Stor vekst på Grønland

Etter at landet åpnet opp igjen, begynte Kjersti å jobbe i danske FAbU. Fra august 2021 ble ekteparet Risan territorialledere (landsledere) der nede. 

Det siste året i København jobbet også Kjersti som aspirantsekretær, slik hun har gjort i Norge det siste året.

I løpet av sine 5,5 år i Danmark opplevde de en stor vekst på Grønland, som er en del av det danske territoriet.

– Det er veldig mye fattigdom og nød der. Utbredt alkoholisme. Den offentlige hjelpen til de som faller utenfor, er veldig dårlig. 

Kjersti forteller at korpset har måttet både utvide og flytte fordi lokalene ble for små.  

– Men Frelsesarmeen har fått en veldig stor betydning for grønlenderne i Nuuk. Det har vært veldig spennende å se.

– Har du selv angret på valget om å bli frelsesoffiser?

– Jeg har ikke angret på valget, men det har også har vært vanskelig. Det vil være helt feil å ikke snakke ærlig og sant om livet. Det tror jeg er viktig også i dette. Men hvor i livet er det man ikke møter vanskelige ting?

Kjersti er helt overbevist om at det vil man gjøre uansett hva man velger.

– Men jeg har ikke angret på at jeg sa ja til å gå i det som Gud ville for meg. 

Det er over 36 år siden Kjersti begynte å jobbe som offiser. Hun har snakket med flere om at det høres skremmende ut å gå inn på noe som skal være «for ever».

– Jeg tenker at her og nå trenger Gud folk som er villige til å gå, og så er det det som gjelder. Så har ikke jeg hatt det så veldig langt framme at det er for livet. Men å tjene Gud – det er for livet.

Kjersti forklarer at gleden og de positive forventningene har vært større enn de negative.

– Vi går så absolutt ut i pluss.

gro.matland.nevstad@frelsesarmeen.no