Sykepleierne som ble frelsesoffiserer

– Jeg tror jo at alle mennesker har et kall over livet sitt til å tjene Gud på forskjellige vis og forskjellige måter og forskjellige arenaer, sier Kjersti (62).

Selv var hun tidlig skråsikker på at hun skulle bli sykepleier. Punktum. Som barn lå hun mye på sykehus.

– Jeg opplevde mye vondt som liten, og ville selv være en sykepleier som skulle være god med mennesker og god med barn spesielt. Det var mitt fokus. 

Her kan du høre episoden med Kjersti og Knut, den om disse to Sykepleierne som ble frelsesoffiserer. Eller du kan lese litt mer i denne saken først.

Kjersti forteller at hun etter hvert fikk mer erfaring av Jesus i livet sitt og oppdaget at hun ikke hadde spurt Gud om det var dette han ville med henne.

– Jeg hadde lagt en plan for livet, egentlig helt siden jeg var liten. Og da ble plutselig det et aktuelt spørsmål, om det var dette jeg skulle gjøre eller ei, sier hun. 

For Kjersti hadde nemlig gitt Gud et løfte i en tøff periode. Det slo plutselig imot henne en dag hun slo opp i Bibelen, og fingeren stoppet ved Forkynneren 5,3: «Når du gir Gud et løfte, dryg da ikkje med å oppfylle det».

Sammen med mannen Jan og en sønn på tre år, flyttet de fra Stavanger til Østlandet. Ekteparet, den ene sykepleier og den andre sivilingeniør i matte og fysikk, startet på Frelsesarmeens offisersskole høsten 1988. 

De fikk andremann mens de studerte og yngstemann da de var korpsledere i Kopervik på Karmøy fra 1993–1994.

Siden i fjor sommer har Kjersti vært ansatt i stillingen som aspirantsekretær tilknyttet Frelsesarmeens offisersskole, for å hjelpe til med å øke rekrutteringen.

Søkertallene til denne fagskolen vår har stupt. I fjor høst startet kun to kadetter. (Du finner lenke til intervju med begge lenger nedi saken).

A for aspirant

At noe må gjøres er også Knut (55) opptatt av, Frelsesarmeens strategileder. Han som endelig fikk lov av foreldrene til å bli soldat i en alder av 16 år.

– Jeg tenkte hele tiden at jeg ville bli offiser. Da jeg var ferdig på videregående dro jeg til Oslo og jobbet på Rodeløkkasenteret korps. Og tenkte, hva skal jeg gjøre? Så fant jeg ut at jeg ville bli sykepleier. Og jeg ville bli offiser, sier Knut.

Han forteller at få skjønte at han ville bli sykepleier, de tenkte at han bare burde gå rett på og bli offiser først. Men den bestemte bergenseren ønsket å ha en annen utdannelse i bunnen, selv om han var godkjent som aspirant og gikk rundt med en A på armen på uniformen i flere år. Det ble derfor først tre år på Lovisenberg.

– Alle kan le av at jeg ikke er den beste sykepleieren, men jeg har tatt utdannelsen. Jeg kan enkelt sårskift, og er god til å snakke med pasientene. Og så stopper det kanskje der.

Høsten 1996 gikk han rett på med to nye år som student, alt mens han tok ekstravakter på Aker sykehus.

– Og det var veldig bra. Fikk sikkert litt inntekt der. Og så traff jeg Mona. Mona er jeg gift med i dag. Vi jobbet sammen på «Barn 2», og så ble det søt musikk da.

Mona ble soldat i Frelsesarmeen og snart kona, som gikk året under ham på Offisersskolen i Asker. Knut opplever at de å være offiser har vært spennende, han har fått gjort mange forskjellige ting. De startet på korpset i Sandvika.

– Da bodde vi i andre etasje, og så hadde vi korps i første etasje og varmestue i kjelleren. Da vi våknet om morgenen så luktet det en blanding mellom stekte karbonader med løk og alkohol som seiv inn i leiligheten. Men det var kjempefint. Vi koste oss masse og vi koste oss med å være i byen der og gjøre det vi hadde lyst til å gjøre. Masse fine folk, som vi traff. Ja, det var et travelt, men det var liksom bare det vi ville.

De fikk etter hvert fire sønner på seks år som ble med på flyttelasset. For Knut har vært barne- og ungdomssekretær i Stavanger, korpsleder i Moss, hatt ansvaret først for Frelsesarmeens fengselsarbeid og senere ledet rusomsorgen og har jobbet i programavdelingen noen år. 

– Og de siste årene har jeg vært strategileder, så det er ganske stort spenn egentlig.

Kjersti startet har også jobbet som korpsleder, og tobarnsforeldrene startet tjenesten i Mosjøen. Men hun har også jobbet mye i FAbU (Frelsesarmeens barn og unge) med oppvoksende generasjoner.

– Jeg tror nok at dette med barn og unge har vært noe som Gud veldig tidlig la på hjertet mitt. Og da jeg vokste opp i korpset så har dette vært en del av det som jeg brant for, at de skulle bli kjent med Jesus da de var små. Og det har fulgt meg i min offisers tjeneste også opp igjen. 

Men siden hun hadde bakgrunn som sykepleier, jobbet hun også som det i rusomsorgen, på FaBo i Stavanger. Jan ledet Frelsesarmeens medarbeiderskole på Jeløy kurssenter i Moss, mens Kjersti var medarbeider. jobbet på hovedkvarteret i Oslo og vært ledere i Vestre divisjon. Før Kjersti ble aspirantsekretær var de landsledere i Danmark og Grønland i drøyt fem år.

– Vi har både gjort noe sammen og hver for oss, sier hun.

Bønn om flere offiserer

Søndag 15. mars skal alle Frelsesarmeens menigheter be for offisersarbeidet. Men hvorfor er det viktig å ha offiserer? Kan man ikke bare satse på alle de sivilt ansatte?

Knut tror det er viktig å ha noen som er bærere av de store linjene – uavhengig av hvilken rolle de har.

– Vi er en kirke. Vi er en organisasjon. Vi er en bevegelse. Og det å ha den forankringen uavhengig av hva vi gjør da, for vi har en ganske bred vifte av ting vi gjør, men som offiser og som leder så har man den forankringen inn mot det oppdraget vi har, på en spesiell måte. Så det er en bærer av det ansvaret. Men når vi har det systemet vi har da, den militære sjargongen og vi kaller det offiserer, så er det viktig å ha de ledene også. 

Han trekker fram gamle bilder av slumsøstre som et eksempel. Pionerene. På den tiden var alle som jobbet i Frelsesarmeen offiserer. Slik er det jo ikke nå.

– Det er en utfordring å finne ut hva Frelsesarmeens rolle er i vår tid. Organisasjonen vår er bygget opp i en annen tid. Det er å finne ut: Hvordan gjør vi det på en god måte? 

Det er dette Knut jobber med hele tiden. Han er opptatt av at vi som bevegelse må utvikle oss hele tiden: 

– Så tror jeg at de rammene vi har, måten vi gjør ting på, er tegnet i en annen tid. Og så har det skjedd masse forandringer de siste 20 årene. 

– Jeg tenker at det må skje flere forandringer også fremover. Rekruttering til det å være offiser er kjempedårlig i forhold til det behovet. Tenk på alle oppgavene vi har i Arméen og alle ansatte vi har, de vil vi ha på laget. Men åpenbart så trenger vi flere som offiserer også, sier Knut.

Aspirantsekretæren og strategilederen er enige om at det må tilrettelegges enda bedre, slik at langt flere kan tenke seg å tjene Gud på fulltid – enten fra ung alder eller fra et sted der midt i livet. Frelsesarmeen betaler alle sine studenter 50 prosent lønn gjennom hele utdannelsen. Her kan du lese mer om Frelsesarmeens offisersskole.

Er du en soldat på under 55 år som kjenner på et kall? Da kan kanskje offisersskolen være neste steg? Snakk med din korpsleder eller ta kontakt med Kjersti!